For de som ikke er helt fullt så bevandret i Pokèmon-verdenen, er Kanto-regionen det første stedet som så dagens lys i Pokémon-universet. Den gangen i form av GameBoy-spillene Pokémon Red og Blue (1996).
Siden den gang har Kanto vært mulig å besøke i Gold og Silver (1999); FireRed og LeafGreen (2004); og Heartgold og SoulSilver (2009).
En spin-off
Med andre ord vil spillere av tidligere Pokémon-spill raskt føle seg hjemme her. Et viktig moment er imidlertid at Pokémon: Let’s Go, Pikachu/Eevee ikke hører til spillseriens hovedlinje, men er snarere en slags spin-off.
Det må likevel bemerkes at det ikke er snakk om en spin-off i samme klasse som Pokémon Snap eller Pokémon Stadium. Spillet er til dels tro mot originalen (Red/Blue) – spesielt hva spillets handling angår, men avviker en god del når det kommer til gameplay og kampsystem.
Annonse
Se Pokémon i det fri
For det første man merker når man forlater Pallet Town (startbyen), er at man kan se de ville Pokémonene som lurer i gresset. Dette har ikke vært tilfelle tidligere, og må anses som en klar forbedring. Antakeligvis vil vi få se det samme når Nintendo Switch får sine første hovedlinjespill i Pokémon-serien.
Og akkurat som i originalspillene vil en Pokémon-kamp starte om man går borti en vill Pokémon. Den eneste forskjellen er at man ikke kan angripe Pokémonen på tradisjonelt vis. «Hæ?» tenker du kanskje, men har du spilt Pokémon Go vil du med en gang skjønne hva som er greia. Du har kun mulighet til å fange dem, og oppsettet er tilnærmet identisk med det man finner i mobilspillet Pokémon Go.
Fang Pokémon som i Pokémon Go
Kort forklart må du kaste pokéballen på Pokémonen til riktig tid for å få god sjans på å fange den. Om du vil høyne sjansene dine kan du på forhånd velge å gi Pokémon et bær. Å treffe Pokémonen med pokéballen krever litt øving, men læringskurven er på ingen måte bratt og heller ikke spesielt lang. Som i andre spill i serien vil du også her kunne velge mellom forskjellige pokéballer. Jo sterkere Pokémonen er, desto større er sjansen for at du bør bruke en annen type pokéball.
Et spørsmål som kanskje vil dukke opp, er problemstillingen rundt hvordan man da kan trene opp Pokémonene sine. Dette er relativt simpelt. Klarer du å fange den ville Pokémonen, da vil alle Pokémonene du har med deg få erfaringspoeng. Mengden erfaringspoeng som blir gitt avhenger av om du hadde den fangede Pokémonen fra før, samt hvor sterk den var.
Kamper mot Pokémon-trenere er som før
Imidlertid er ikke dette den eneste måten du kan trene opp Pokémonene på. Spillet er (heldigvis) også utstyrt med Pokémon-trenere. Til en viss grad er disse plassert på de samme plassene som i originalspillene Red og Blue, men sett jevnt over er det store forskjeller. Du vil ikke ha mulighet til å fange motstanderens Pokémon. Dette ville vært stikk i strid med det man har lært siden Pokémon kom ut i 1996 (med spin-off-spillet Pokémon: Gale of Darkness som unntak).
Kampene mot Pokémon-trenere foregår som tradisjonelle Pokémon-kamper. Følgelig bør du blant annet vite hvilken type Pokémon det er motstanderen bruker. Bare slik vet du hvilket angrep som er supereffektivt. Et supereffektivt angrep gjør dobbelt så mye skade enn vanlig. Kjenner du ikke til typen, risikerer du å bruke et lite effektivt angrep, eller enda verre – et angrep som ikke lar seg gjennomføre overhodet.
Ulogiske nivåhopp
Det er imidlertid når det kommer Pokémon-trenere at spillets første problem dukker opp. Pokémonene dine blir sterkere etter som du fanger nye Pokémon og bekjemper andre trenere. Problemet er at spillet har noen ulogiske nivåhopp. Fra et område til et annet kan trenerne plutselig bli tilnærmet uovervinnelige – og dette til tross for at områdene følger kronologisk etter hverandre.
Dette nivåhoppet hjelpes heller ikke av at man bekjemper alle trenerne man møter må. Man blir rett og slett tvunget til å «grinde», hvilket i dette tilfellet betyr at man må fange Pokémon for å få trent opp Pokémonene sine til tilfredsstillende høyt nivå. Jeg synes ikke noe om «grinding» og enda mindre når det er i form av å fange Pokémon som man allerede har fra før. Akkurat dette oppleves som frustrerende og trekker spillopplevelsen merkbart ned.
Svært pent å se på
Utviklerne av spillet skal likevel ha skryt for at de har gjort Pokémon-kampene pene å se på. 3D-modellene er godt gjennomførte, og angrepsanimasjonene er troverdige. Kanto-regionen har aldri sett så bra ut som i dette spillet, og designvalgene som utviklerne har tatt her, er antakeligvis noe vi vil se igjen når hovedlinjespillene senere lanseres til Switch.
Det er også verdt å nevne at musikken og lyden i spillet i stor grad er basert på det man finner i originalspillene (Red og Blue) – bare modernisert. Gym-kampene er akkurat like intense som før, og musikken i Lavender Town gir deg akkurat like mye gåsehud som originalene gjorde på 90-tallet.
Send fra Go til Let’s Go
Videre må man få med at Pokémon som man har fanget i Pokémon Go lar seg overføre til Let’s Go Pikachu/Eevee. Dette blir imidlertid først mulig når du er kommet rundt halvveis i spillet. I motsetning til hovedlinjespillene er det ikke mulig å bytte Pokémon med vilt fremmede mennesker. Ei heller har du mulighet til å kjempe mot fremmede via Internett. Spillets flerspillerdel er derfor betydelig svakere enn det man finner i hovedlinjespillene.
Man har med spillet også mulighet til å bruke den pussige pokéball-formede kontrolleren kalt Poké Ball Plus. Akkurat som med JoyCon-kontrollerne, kan man bruke Poké Ball Plus sin bevegelsesstyring til å kaste pokéballer. Personlig synes jeg at slik bevegelsesstyring blir mest en gimmick, og er ikke noe jeg valgte å benytte meg noe særlig av. I tillegg bruker jeg Switchen mest på farten, og jeg kan forestille meg at det vil se snålt ut om jeg begynner å simulere pokéballkast på toget. Yngre spillere som sitter foran TV-en vil nok finne mest glede i denne kontrolleren.
Bra, men ikke uforglemmelig
Pokémon Let’s Go Pikachu/Eevee er ikke et dårlig spill, og er et fint tillegg til Pokémon serien. Spillet har imidlertid klare svakheter, herunder blant annet flerspillerdelen, krav til grinding og unødvendige nivåhopp. Grafikken og lyden spillet byr på trekker spillopplevelsen på den annen side kraftig opp. De som venter på de neste spillene i hovedlinjen vil nok avhjelpe tålmodigheten noe med dette spillet, men Let’s Og Pikachu/Eevee skriver seg neppe inn i historien som et uforglemmelig Pokémon-spill.
- Man kan se ville Pokémon utenfor kamp
- Nydelig musikk
- Grafikken er fabelaktig og står i stil med resten
- Ulogiske nivåhopp
- Kjedelig flerspiller
- Ikke mulig å kjempe mot ville Pokémon
Annonse
