Mange av oss forbinder Kos og Khios med Syden og varme. Årets Assassin’s Creed-spill er satt til oldtidens Hellas, men og er langt fra like avslappende som sydenturene man forbinder de greske øyene med.
Kvinnelig eller mannlig hovedkarakterer
Først ut må jeg si at det er lenge siden jeg har spilt et Assassin’s Creed-spill. Det forrige spillet i serien jeg har spilt gjennom er Brotherhood, og det ble lansert i 2010. Følgelig kan jeg derfor ikke gi noen kommentarer rundt hva som er nytt siden Origins. Hvordan de andre spillene i serien har vært vil derfor ikke være en del av denne anmeldelsen, men det er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Vi kommer inn i spillet uten ballasten fra de forrige titlene. Det har jo vært mye opp- og ned med kvaliteten.
Når du starter spillet vil du få mulighet til å velge en mannlig eller en kvinnelig karakter. Disse heter henholdsvis Alexios og Kassandra. Jeg valgte å spille som Kassandra. Så vidt jeg husker var det ikke mulig å spille som en kvinnelig snikmorder i Brotherhood.
Kassandras historie innledes på typisk in medias res-vis med en haug av tilbakeblikk. Her får man en kjapp innføring i hvordan man styrer karakteren, og da særlig i hvordan man skal kjempe mot fiender.
Annonse
Jeg gjorde den feilen å starte med tastatur og mus – noe som var mildt sagt helt for jævlig. Etter relativt kort tid byttet jeg til en Xbox 360-kontroller, hvilket forbedret spillopplevelsen betraktelig.
Valgene du tar påvirker historien
Når det kommer til spillets historie vil du i dialogsekvenser få anledning til å ta mange forskjellige valg. Disse valgene vil påvirke hvordan historien utspiller seg, og kan også ha noe å si for hvordan spillet ender. Følgelig er det nødvendig å spille gjennom spillet flere ganger for å få sett «alt». Dette er uten tvil positivt, selv om jeg er usikker på om jeg personlig ville spilt gjennom dette spillet en gang til av den grunn.
I starten av spillet er du «låst» til Kefallinia – en av de mange greske øyene. Her må du gjennomføre alle oppdragene før du får anledning til å reise fra øy til øy og utforske spillet fritt. Dette synes jeg er en helt grei løsning. Den første øya er passe stor og du risikerer ikke å bli hugget ned om du går feil vei.
Ny oppdagelsesmodus
Når det kommer til utforsking har spillet en ny modus og denne kalles for «exploration mode» (overraskende, sant?).
Om du velger denne modusen, vil spillet skjære ned på antall hint og visuelle pekere som viser hva du må gjøre for å løse de mange oppdragene spillet har å by på. Dette synes jeg var veldig fint. Du tvinges da til å lete litt mer og å lytte nøye etter når karakterene forteller deg hva du må gjøre. Typisk sier de noe som «banden befinner seg på østkysten i nærheten av (…)», og dette er i de fleste tilfeller nok til at du finner veien frem.
Imidlertid gjør spillet det litt for åpenbart når du er i nærheten av målet ditt. Da gir spillet nemlig beskjed om at du kan bruke «Ikaros», en fugl som du kan bruke til å speide med.
Når du bruker «Ikaros» vil du også kunne markere fiender og punkter på kartet slik at du enklere finner veien. En grei løsning i mine øyne, men ja, det ødelegger litt for oppdagelsesmodusen.
Mange kjedelige oppdrag
Hva oppdragene angår må jeg imidlertid si at jeg ikke synes at disse er varierte nok, for som regel må du gå et eller annet sted og drepe noen fiender, før du så kan gå tilbake og kreve belønning. Eller du må finne en spesifikk gjenstand som noen har mistet – hvilket som oftest innebærer at du uansett må drepe fiender.
I lengden blir dette litt kjedelig, og man føler at man til slutt bare sitter og «grinder» for å gå opp i nivå.
Fiendene i spillet synes jeg dessverre at er like dumme som i Brotherhood. Spesielt om du er i nærheten av en stige vil du oppdage at fiendene mangler sunn fornuft. Noen ganger klatrer de ned fra en kamp, for så å klatre opp igjen så snart de er nede. Det gjør det selvfølgelig enklere for deg, men det hjelper ikke på spillopplevelsen.
Andre ganger kan fiendene finne på å klatre oppå hustak, for så å bare bli stående der til du skyter dem ned. Dette til tross for at også de er utstyrt med pil og bue. Dette synes jeg er for dårlig, og er også noe jeg mener har vært et problem i tidligere spill i spillserien.
Snik eller brøyt deg frem
Ubisoft har riktignok gjort selve drepingen av fiender variert og tilfredsstillende. Man kan snike seg innpå fiender og stikke dem ned med en dolk, man kan skyte dem ned med pil og bue fra avstand, eller man kan brøyte seg gjennom dem med rå styrke.
Personlig synes jeg ikke at sistnevnte er spesielt morsomt, da man til slutt ender opp med å måtte parere febrilsk for å ikke ende opp som en klump med gresk kjøttdeig.
Utilfredsstillende krigs-scener
Dessverre tvinger spillet deg til å delta i kriger. Både på forsvars- og angrepssiden – og ikke nødvendigvis for bare den ene siden heller.
Før du får anledning til å gå til krig må du som regel plyndre den ene sidens penge- og våpenbeholdninger. I tillegg må du som regel drepe et utall av deres soldater og ledere. I krigs-scenene må du drepe motstandere som kommer som perler på en snor mot deg – helt til det til slutt kommer en slags boss. Jeg synes at fiendene tåler litt for mye, og til syvende og sist ender du opp med å dø fordi du ikke er flink nok til å parere angrep.
Dette synes ikke jeg er morsomt i det hele tatt, og det hadde ikke vært noe tap om utviklerne hadde utelatt denne delen helt. Premien for å vinne er riktignok bra utstyr, men det får så være.
Mye bytting av utstyr
Utstyr må du for øvrig sørge for å bytte ut eller oppgradere ofte. Gjør du ikke det er sjansen stor for at du kommer til å dø en snar død. Jeg synes ikke at spillet kaster masser av bra utstyr på deg, følgelig har jeg endt opp med å oppgradere mitt middelmådige utstyr flere ganger – hvilket har fungert noenlunde bra. Det gjør til syvende og sist at man setter mer pris på de riktig gode ervervelsene man gjør senere ut i spillet.
Det må nevnes at utstyret stille krav til karakterens nivå. Du vil ved flere anledninger få tak i utstyr som krever et nivå du enda ikke har oppnådd. For å gå opp i nivå må du drepe fiender og gjennomføre oppdrag. Når du går opp i nivå vil du få anledning til å låse opp nye ferdigheter eller forbedre de ferdighetene du allerede har.
Tilpass karakteren til spillestilen din
Blant annet vil du kunne gjøre våpnene dine giftige – eller du kan velge å gjøre mer skade når du bruker pil og bue. Med andre ord får du mulighet til å konfigurere karakteren din etter den spillestilen du liker best. Personlig liker jeg best å snike meg rundt og ta fiender på ett skudd – og det er også dette jeg faktisk forbinder med Assassin’s Creed. Om man er ute etter hack&slash-spill, bør man se seg om etter noe annet.
Et punkt jeg ikke liker når det kommer til sniking i Assassin’s Creed, er at kontrollen av og til oppleves som unøyaktig. Dette kan være særlig drepende for spillopplevelsen (og karakteren din) om dette er med på å gjøre at du blir oppdaget.
Å bli oppdaget betyr som regel at en haug av fiender går til angrep, og følgelig må du enten brøyte deg gjennom disse, flykte, eller dø. Det må likevel poengteres at kontrollen for det meste er «spot on», men gjennom spillet ble det etter hvert mange unødvendige irritasjonsmomenter.
Dusør-jegerne står klare
Underveis i spillet vil du ved flere anledninger finne ut at nivået ditt er direkte skyld i at du taper en kamp. Ja, du kan gå feil, men spillet er heller ikke redd for å sende dusørjegere etter deg, og disse kan gjerne være mange hakk sterkere enn deg. Disse bør man markere, slik at man har oversikt over hvor de er i forhold til deg.
Den ene endte opp med å vente på meg da jeg var og dykket i en innsjø. Han var flere nivåer sterkere enn karakteren min, og følgelig ble jeg knust. Jeg kan tenke meg at dette kan oppleves frustrerende for noen, men jeg synes at dette gjør spillet mer spennende.
Flott grafikk
Et av spillets ikke fullt så frustrerende punkter er grafikken. De greske øyene bli nydelig fremstilt og særlig godt synlig er det om du har mulighet til å makse ut innstillingene. Skyene, vannet, naturen, bygningene – alt er med på å dra spillopplevelsen et hakk lengre i riktig retning. Imidlertid synes jeg at karaktermodellene til sivilistene ser noe enkle ut. Særlig på dette punktet tror jeg at det er et forbedringspotensial. Modellene til de oppdragsrelevante karakterene ser betydelig bedre ut og disse varierer stort i utseende.
Stemmeskuespillet overbeviser ikke
Det som jeg absolutt ikke liker med karakterene i spillet er stemmene deres. Av en eller annen grunn fremstår stemmeskuespillet som overdrevet og middelmådig. Jeg er også usikker på om den gebrokne engelsken karakterene snakker er slik grekere faktisk snakker engelsk. I mine ører høres det ut som russere og spanjoler. Her kunne nok Ubisoft tatt seg bedre tid.
Utenom dette synes jeg at lyden i spillet var bra nok. Det er ikke for lyden sin del at jeg spiller Assassin’s Creed, men som selvstendig moment er ikke spillets lyd- og musikkdel noe jeg sitter igjen med store minner om.
Et bra spill med mangler
Assassin’s Creed Odyssey er uten tvil et bra spill. Spillet tilbyr mange timer med utforsking i flotte omgivelser, og historien er interessant å følge med på. Det er artig å kunne spille som snikmorder i oldtidens Hellas, men dumme fiender, kjedelige oppdrag og tvungen hack&slash-spilling legger en demper på spillgleden. Jeg tviler ikke på at Assassin’s Creed-fansen vil glede seg over spillet, men jeg sitter ikke igjen med en «wow-opplevelse».
+ Stor variasjon i hvordan du kan knerte fiender
+ Flott grafikk
+ Interessant historie
+ Mye å gjøre
– Mye “hack & slash”
– Dumme fiender
– I overkant mye “grinding” også
– Dårlig stemmeskuespill
Annonse
