Jeg belønnet Far Cry 3 med terningkast seks vinteren 2012. Det skulle ta seks år før jeg ga full pott igjen.
Ikke lag to dårligere oppfølgere etter denne, Ubisoft
Det har kommet endel “0.5-spill” i serien etter nummer tre som ble svært godt tatt imot av et samlet pressekorps – Far Cry 4 og Primal? Njææ. OK spill, men begge manglet prikken over i-en.
Med Far Cry 5 har utviklerne tatt seg de ekstra månedene, eller kanskje til og med et helt år, for nettopp å skape en opplevelse man ikke glemmer med det første. Vi har siden Far Cry 3 håpet på at en av de neste spillene skulle være like bra. Dette er spillet du har ventet på.
Spillbarheten
Settingen er Montana i USA der du må samarbeide med lokal milits for å ta kverken på en religiøs kult som er i overkant aggressive når de prøver å verve nye medlemmer – du vet, den ufrivillige vervingen med en AK mot tinningen.
Annonse
Historien er en lapskaus som de forrige spillene i serien, men dette gjør dem samtidig unike. For lapskausen smaker godt den, bare ikke forvent å gi spillet din egne personlige litteratur-pris fordi dette er det dypeste du har satt deg inn i. Nei da, historien passer i så måte med spillbarheten: morsom, hektisk og proppfull av action. Det er da ingenting galt med det.
Det er mange hovedoppdrag å kose seg med, men hovedgrunnen til at man bruker ekstra mye tid under hver spillsesjon er at man alltid ender på en annen sti.
Samtlige kjøretøy (biler, lastebiler, båter og fly) er morsommere å manøvrere og føles mer riktig uten at det blir kjedelig realistisk (det er det ingen fare for i noen ledd). Dette er viktig for det spiller ingen rolle å kunne skyte fra en bil om bilen er kjip å kjøre. Det funker bra å sikte som medpassasjer eller sjåfør, og med autopilot er det enkelt også i enspillerdelen.
Når vi samtidig er inne på det: det er morsomt å spille med venner, men det er også veldig hyggelig i lag med en AI. Du møter haugevis med folk du kan verve til å kjempe skulder til skulder. AI-en er oppgradert flere hakk i alle ledd, og det er kun få ganger de har gjort helt kaotisk dumme ting eller noe som har fått oss oppdaget av FI. Trolig er det en greie i systemet som stopper AI-en å bli oppdaget om man som spiller ikke har skyld i det selv. Takk, det er ingenting som er mer plagsomt enn å dø urettferdig grunnet en dustete kodet AI.
Enda viktigere er det at skytingen er litt “realistisk” og morsom. Joda, det er for enkelt å treffe, spesielt når man er nærme fienden. Da kan man ofte dure på med “spray and pray“, droppe bønnen, og likevel vinne. Samtidig er det ikke mye juks når man er å lang avstand: man må sikte over målet om det er langt unna.
En pulserende verden
Ofte skjer det noe i villmarka eller på veien, plutselig er det noen som trenger hjelp. Dette gjør at hovedhistorien strekkes langt ut, og man føler at de andre historiene eller det man gjør blør inn i hovedpulsåren i hovedhistorien (som vi nesten lurer på om er der) – det er uansett en veldig smart måte å gjøre det på. Det er en grunn til at utviklerne påstår det vil ta 25 timer å fullføre hovedhistorien. Du kan strekke tiden enda mer enn det for å få superduper valuta for pengene.
Minus for at man noen ganger ser at biler “spawner” i synsfeltet. Da dras man ut av opplevelsen i noen sekunder.
Fienden lokker deg til og med til basene sine med, og jeg må innrømme, en ganske forlokkende og vakker melodi.
Vi spiller co-op:
Mye av spillet går på å gjøre så gode «runs» som mulig, altså å kapre en base med flest mulig eksplosjoner uten å bli oppdaget, å snike med et balltre eller eliminere alle kjapt med lydløs pistol eller med en rifle langt unna. Dette er fordi at det er ganske så enkelt å vinne basene. Det forutsetter riktignok at man ikke løper inn som Rambo, for man kan samtidig dø veldig fort om man er omringet av FI, men tar seg litt tid til å undersøke omgivelsene, snike litt og ta noen på avstand, er dette ikke noe problem.
Man oppdages nemlig ikke så lett at man ikke kan knivdrepe minst tre fiender uten at fanatiker-brødrene, eller søstrene, oppdager det.
Etter ni timer med spilling var vi 44 (vi regner med prosent) ferdig med historien.
Grafikk og ytelse
Grafikken er kanskje ikke den beste på markedet, men kommer veldig nærme. Det er urettferdig å sammenligne med mer lineære spill som tilbyr en mindre verden, uansett, så vi kan godt kalle det det peneste spillet i sjangeren.
Det du ser på er vakkert og effektivt.
Dunia-motoren som er blitt brukt i mange år nå er polert til en diamant og jeg kunne derfor kjøre alt på “Extra” der det var mulig (noen av innstillingene stopper på “High”) med en eldre Intel Core i5 CPU og et GeForce GTX 980ti fabrikkoverklokket kort med 6GB RAM (spillet nytter halvparten av RAM-en på “Extra).
Som grafikkelsker er det utrolig fint å se at også Ubisoft har veldig god grafikkmotor-ekspertise – det er faktisk mange gode grafikk-motorer på markedet nå, og vi kan ikke vente med å se hva 4A Games har fått til med Metro: Exodus. Animasjonene er også gode og så naturlige vi har sett dem i en så stor verden som dette. Det har faktisk mer å si enn man tror.
Dunia-motoren er riktignok noen år, men er det nesten ikke alltid slik at det tar dem noen år å skinne. Med det riktige teamet kan man gjøre en slik motor til noe som hjelper spillet å bli, vel, morsomt å spille!
Ubisofts mål er å lime deg fast foran skjermen – det har de klart
Det er en utrolig detaljrikdom på alle objekter og naturen i verdenen. Tenk GTA-detaljnivå og det lille ekstra om du tar deg bryet med å legge merke til det.
Naturen gir den spesielle god-følelsen det er lenge siden vi har følt, og da tenker vi tilbake på Skyrim. Dette spillet er ikke helt på samme nivå, men det er ingen andre heller. Det er tydelig at utviklerne lærte masse av å faktisk stikke til Montana på skogstur. Det er ekstra-timene de har lagt i spillet som gir godfølelsen hos spilleren, men som ofte er vanskelig å sette fingeren på.
Oppløsningen jeg kjører er på 2560 x 1440, noe som gir en snitt-FPS rett under 70 – skjer det veldig mye samtidig, ser jeg noen ganger 50 FPS og veldig få ganger under det 50 (røykeffektene merker jeg meg som krevende). Til syvende og sist valgte jeg “Extra” da det er svært få FPS å hente på “High”.
Enda flere plusspoeng til utviklerne for å ikke bare la oss styre lysstyrke, men også kontrast og gamma. Det har mye å si, for spillet har dynamiske døgn med mye skygger inne i skogen.
Det er også sol- og optikk-effekter her som setter prikken over i-en, men heldigvis har ikke J.J. Abrams vært tilstede og skrevet for mange i-er.
Konklusjon
Av minus finner vi en veldig halvhjertet fler-spiller og et knippe fiender som ser helt like ut. Jeg vet ikke helt annet hva jeg kan finne av minuser her, det er ingen som trekker ned noe særlig på helhetsinntrykket.
Joda, det er en kaotisk historie dette – en historie skrevet av utviklere på for mye «oregano», om du vil.
Folkene bak dette spillet hos Ubisoft vil jeg uansett takke for nok et fantastisk moro og ujålete spill samtidig som de virkelig kan faget når de virkelig vil. Aldri er Ubisoft-spill, eller et hvilket som helst studio, perfekte, men her har dere gått den ekstra mila, og for det fortjener dere noe ekstra.
Dette er en sandkasse, og i sandkasser er hele poenget å bli skitten, men først å fremst og ha det moro. Når jeg tenker på det, er ikke det poenget med spill og dataspill også? La spill være spill. Dette er vår sandkasse!
Karakter: 10/10
+ Stor og vakker verden som sluker sansene dine
+ Mange måter å tilnærme seg fiendens baser på
+ Lang, spennende og morsom historie
+ Mange sideoppdrag
+ Optimalisert ytelse – man trenger ikke dyr PC for å ha det gøy i lekre omgivelser
– Det kan til tider bli litt for lett på normalt vanskelighetsnivå
– For mange like fiender
– Svak flerspiller
Annonse
