I dag morges var det ingen tvil lenger, skal vi tro toneangivende amerikanske medier. Myndighetene kan overvåke nær sagt hva de vil, hvor de vil og når de vil – så lenge informasjonen lagres eller utveksles elektronisk og så lenge det kan forsvares med rikets sikkerhet.
Personvernet er dermed kastet ut med badevannet, kan det se ut til.
Hva skal de med det?
Før den totale paranoiaen tar oss og vi sletter både Facebook-kontoen, feriebildene i Apples nettsky og de intime meldingene til partneren bør vi likevel spørre oss:
Hva skal den amerikanske (eller for den saks skyld den norske) regjeringen med slik informasjon?
Annonse
Minner om Stasi
På 90-tallet besøkte jeg Stasi-arkivet i Øst-Berlin. Muren hadde falt for få år siden, og arkivet var omgjort til et provisorisk museum. Mappene – De såkalte «aktene» – lå fortsatt og slang, uten annen bevoktning enn frivillige aktivister som ville vise oss utlendinger hvor ille det hadde vært.
Jeg plukket ut en av mappene tilfeldig og bladde litt i den, selv om jeg følte meg som en spion selv.
Triviell informasjon
Det handlet om en kvinne på rundt 30 som ifølge informasjonen skulle ha tatt toget til en bydel der hun ifølge Stasis informasjon verken hadde slektninger eller venner. Hun skulle også ved flere anledninger ha brukt sykkel, mens hun vanligvis tok trikken. Og det var vel stort sett det de hadde på henne.
Det som slo meg var ikke det det trivielle ved denne informasjonen, men det faktum at myndighetene faktisk var interessert i dette. En helt vanlig kvinnes daglige gjøremål var altså gjenstand for nitid overvåking. Hadde hun kanskje en hemmelig elsker i byen hun besøkte tilsynelatende uten grunn? Og kanskje ville man bruke mot henne en gang, dersom det skulle vise seg at hun var politisk suspekt?
Store forskjeller
USA er selvsagt et helt annet samfunn enn den gamle kommuniststaten, med demokratiske valg, personvern, borgerrettigheter og lovbestemte grenser for hva myndighetene og politiet skal legge seg opp i. Og vi må forutsette at hensikten primært ikke er å skaffe seg detaljopplysninger om alle borgeres privatliv.
FBI og det nasjonale sikkerhetsorganet NSA blånekter for at de overvåker andre enn utlendinger (noe som ikke akkurat er betryggende for oss), og Facebook og alle de andre blånekter like høyt (noe de faktisk må, etter loven) at de slipper myndighetene inn uten rettskjennelse.
Samme resultat
Men selv om man henviser til unntaksloven Patriot Act, er jo resultatet det samme som om man tillot generell overvåking .
Myndighetene har faktisk (igjen forutsatt at avsløringene er korrekte), gjennom sine bakdører til sosiale medier og andre nettressurser som et flertall bruker, skaffet seg tilgang til folks innerste tanker og mest private gjøremål.
Og det uten å ligge i buskene, slik de gamle Stasi-agentene gjorde.
«Vi har fått nyss om at du… »
Folk legger ut detaljene i livet sitt i den tro at bare en engere krets er mottakere. At landets øverste ledere også kan følge med, er intet mindre enn skremmende.
Selv om det kanskje er mindre sannsynlig at du får politiet på døra en dag bare fordi du bestemte deg for å reise avgårde uten mål og mening.
– Vi finner alltids noe
Eller at du havner i samme situasjon som den uheldige hovedpersonen Alfredo Traps i Friedrich Dürrenmatts roman "Die Panne".
Under rettssaken spør han hva han egentlig står tiltalt for.
– Det har ingen betydning, får han til svar. – Vi finner alltids en forbrytelse.
Annonse
