Hopp til navigasjon Hopp til innhold
desire-z11 (Ill.: Thomas Marynowski)

Tastemaskin med Android

TEST: Desire Z er midt i blinken for proffene.

HTCs har fått mye oppmerksomhet i løpet av høsten med sine meget solide Android-modeller. To mobiler ble kunngjort i september, ingen av dem direkte revolusjonerende, men med særdeles solide spesifikasjoner og funksjoner. Og begge er nå i butikkene – monsteret Desire HD har vi allerede testet, og nå følger tastaturutgaven, Desire Z.

Vi kommer i løpet av testen til å gjenta en god del av poengene vi gjorde da vi omtalte Desire HD. Ingen av de to mobilene er som sagt revolusjoner, de bygger på kjent maskinvare og programvare, tross alt. De hører trygt hjemme i Desire-familien, noe som betyr god design, brukervennliget og fleksibilitet, men Desire Z sjokkerer altså ikke med noen vanvittig nyskapende muligheter. Det samme gjelder programvare, dette er velkjente Android 2.2 vi snakker om her, med det også velkjente Sense-skallet oppå. Igjen, masse fleksibilitet, alle nødvendige funksjoner, og økt brukervennliget takket være Sense.

Tast i vei
Det som gjør at Desire Z skiller seg ut er åpenbart: QWERTY-tastaturet. Det er flere slike mobiler på markedet, men fokuset ligger likevel på rene trykkskjermstelefoner fra de fleste produsenter. For all del, de fleste mobilene fra HTC baserer seg også på store skjermer.

Det vil likevel alltid finnes brukere som ønsker seg fullt tastatur, hovedsaklig de som bruker mobilen mye i jobbsammenheng. Det er disse HTC prøver å nå med Desire Z.

Krever plass
Desire Z er en ganske klumpete mobil, nokså tykk og tung. Det er logisk, siden tastaturet må få plass. Den er ikke verdens peneste, men den fungerer. Vi merker oss flere ting når det gjelder det utvendige: Dedikert kameraknapp, for eksempel, noe HTC sjelden fokuserer på. Desire Z har også en firkantet styreflate nedenfor skjermen, som er nyttig når du skal navigere deg gjennom tekst. Mellom denne og skjermen sitter trykkfølsomme menyknapper. De som åpner søk, tar oss hjem eller får opp øvrige menyer. Disse knappene er imidlertid veldig små, og av og til vanskelige å treffe.

Batterilokket er ikke så fancy som i Desire HD, telefonen har ikke unibody-design, men alt er godt skrudd sammen.

Tastaturet skyves ut akkurat som i andre tilsvarende modeller, et dytt åpner det hele, og i motsetning til andre tastaturtelefoner som gjerne setter skjermen litt på høykant, er Desire Z helt flat når den åpnes. Det bidrar til at også den øverste raden med taster er lett å nå.

Små mangler
Tastaturet er fint å bruke, det er lett å finne frem til de riktige knappene og skrive effektivt. Men vi skal innrømme at det ikke er perfekt, tastene kan fremstå som litt myke, uten den helt perfekte responsen. Det er ikke noe vi synes er problematisk, og opplevelsen er sikkert avhengig av den enkelte brukeren, men tastene kunne være noe bedre.

Det at HTC fant plass til dedikerte norske og svenske taster er imidlertid noe vi setter veldig stor pris på. De går på bekostning av ekstra snarveistaster som finnes på engelskspråklige modeller, intet stort tap. Egne norske taster vil gjøre mange profesjonelle brukere glade. Riktignok fant vi en bug som gjør at de norske bokstavene ofte kun kommer opp som store bokstaver. Vi får håpe at dette fikses raskt.

Grensesnittet roterer elegant avhengig av hvordan du holder telefonen, og ikke overraskende fungerer det meget fint å taste inn meldinger, eposter eller nettadresser takket være tastaturet. Selv om det finnes applikasjoner som helt klart liker seg bedre i portrettmodus.

Oversiktlig
Telefonen har en 3.7 tommers skjerm, altså mer beskjedent enn ferske Desire HD, men det hele er selvsagt fremdeles meget funksjonelt og lett å bruke. Skjermen er uansett av meget god kvalitet, fargene og kontrastene er nydelige og skarpheten er mer enn bra nok.

Og på tross av tastaturet er det like fornøyelig å bruke telefonen i portrettmodus. Den har tross alt tilsvarende dimensjoner som originale Desire, bortsett fra at den er tykkere. Klarer du å betjene en tastaturløs trykkskjermsmobil med en 3.7 tommers skjerm, klarer du å betjene også denne. Og du får QWERTY-tastatur i tillegg.

Ett mindre ankepunkt er at prosessoren er noe tregere enn brikkene vi finner på Desire og Desire HD. Telefonen kjører på 800 MHz, og det er egentlig knapt merkbart – men noen få ganger registrerte vi visse tregheter og litt hakking. Disse er helt minimale, og funksjoner som nettsurfing, navigasjon og kamera, for eksempel, er så responsive som de trenger å være 99% av tiden.

Samtidig virker batteriet til å være bedre enn på andre Desire-telefoner. Klart, det må fremdeles lades jevnlig, sånn er det alltid med såpass avanserte mobiler, men Desire Z klarer seg i to dager hvis du er økonomisk med bruken.

Velkjent opplevelse
Programvaren i seg selv er som tidligere nevnt Android 2.2 med den nyeste versjonen av Sense-grensesnittet. Det innebærer en del kosmetiske endringer i forhold til opprinnelige Desire, først og fremst flere muligheter for snarveier og widgets, mer tilpasning av utseendet, og diverse andre forbedringer i brukergrensesnittet. Funksjoner som fullverdig navigasjon fra Route 66 kommer også godt med, men det aller mest nyttige er muligheter til å fjernstyre mobilen.

desire-z11
(Ill.: Thomas Marynowski)

Ved å sette opp en konto på telefonen og htcsense.com vil du få muligheten til å gå gjennom din adressebok og meldinger, viderekoble samtaler og meldinger, og lokalisere telefonen hvis du har glemt den. Og i verste fall kan du fjernslette den, om noen har lånt den permanent. Alt dette er gode funksjoner, godt implementert, og som vi skrev i testen av Desire HD, vi håper at flere mobilprodusenter lar seg inspirere.

Utover dette byr Desire Z på fullt utvalg av solide funksjoner – nettleseren er rask og velfungerende, med støtte for Flash (noe som imidlertid reduserer hastigheten litt), Google Maps er alltid gøy, e-post-støtten er god, og Android Market er full av mer og mindre nyttige applikasjoner.

Desire Z er ikke noe utpreget kameratelefon, og bildene er sånn passe. Oppløsningen er på fem megapiksler, noe som rett og slett er helt greit. Det samme er resultatene – helt greie. Fint utendørs, helt ok innendørs, men ikke noe spektakulært. Videoopptak i 720p støttes, og kvaliteten er ikke verst, men forbered deg på litt hakking. Dette er uansett ikke telefonen du kjøper hvis kameramulighetene skal være i fokus.

Best for de proffe
Vi gjentar altså, Desire-serien er glimrende mobiler, de gjør alt som kreves av dem, og Android-plattformen er nå blitt rask og mye lettere å bruke. Samtidig som Sense-funksjonene forbedres.

Vi anbefaler for øvrig at du leser gjennom vår test av Desire HD for mer informasjon om de nye Sense-mulighetene.

Desire Z er ikke en telefon for alle, den retter seg mot de som trenger QWERTY-tastatur. Sånn sett er det en glimrende kombinasjon av kraften til Android og gode muligheter for inntasting av tekst. Men vi synes likevel at konstruksjonen virker noe delikat, litt løs, og at tastene i seg selv ikke er helt perfekte. Vi håper at telefonene holder i lengden. Og det at telefonen er mer klumpete enn modeller uten tastatur er logisk – det er noe du må leve med hvis det er en slik løsning du vil ha.

Når alt kommer til alt er dette nok en vellykket mobil fra HTC, men passer mest for spesielt interesserte. Trenger du en tastaturmobil med Android, er Desire Z det beste alternativet, men det finnes nok av fetere modeller der ute om du vil fokusere på skjerm, multimedia eller hastighet.

Stikkord: Mobil, testprodukt