Hopp til navigasjon Hopp til innhold

Brutalt, men ikke helt legendarisk

SPILLTEST: Brütal Legend er humor, metal og ujevn spillbarhet.

Vi elsker Tim Schafer, vi elsker hans humor, hans glimrende bidrag til spillhistorien, hans sans for originale konsepter, hans engasjement og hans obskure kunnskaper om Oslo.

Men (du merket at det kom et «men» her?), mannens nyeste og svært mye omtalte prosjekt, Brütal Legend, lever ikke helt opp til den hypen vi er blitt servert.

Det er på ingen måte et dårlig spill, og det er helt klart et resultat av masse kjærlighet, ønske om å lage noe genuint morsomt, kreativt og underholdende. Ingen kan ta det fra spillet. Vi ser helt klart at Schafer og hans team har stått på og prøvd virkelig hardt. Og det er veldig mye å like her. Det er bare det at spillet ofte lider av litt manglende fokus, lite polering og snodig progresjon.

Harry er bare fornavnet
Tematikken er lett å elske. Som Schafer selv har sagt: Brütal Legend er inspirert av utallige, og blodharry, metalcovere fra 80-tallet. Albumcovere som gjerne viste muskuløse menn med store sverd som bekjempet monstre, mens halvnakne kvinner så på dem med beundrende blikk. Ingenting på disse coverne hang på grep, med Schafer ville likevel bygge et spill basert på dette universet. Der krom, jern, lær og naken hud dominerer. Der alle taler med majestetiske stemmer, der de merkeligste monstrene flyr over bakken og der vakre kvinner villig tilbyr seg for sine mektige menn.

Det er denne verden Eddie Riggs, en dyktig, men undervurdert roadie, ufrivillig entrer. En ulykke skjer under en konsert, Eddie får litt blod på sitt beltespenn, og blir teleportert til denne mystiske metalverdenen, der alt ser ut som et Manowar-cover.

Det viser seg at denne verdenen er under kontroll av onde skikkelser, men vår venn Eddie treffer raskt på en liten gruppe han allierer seg med. Det flotte søskenparet Lars & Lita Halford, samt den vakre Ophelia, utgjør motstanden mot demonene, og sammen bestemmer de seg for å samle en hær og kjempe.

Fullt av metal
Etter noen rimelig korte opplæringssekvenser blir vi plassert i en temmelig massiv, åpen verden, full av kule detaljer og steder å utforske. Og vi får et kjøretøy, en hot rod, som naturligvis brukes som transport rundt om i verdenen. Det er massevis av sideoppdrag og hemmeligheter å finne rundt omkring. Du kan oppdage steder der du kan oppgradere dine krefter og din bil, du kan grave frem ny musikk og skue utover landskapet, du kan finne nye gitarriff som igjen åpner for nye spillbarhets-muligheter, og du kan ta frivillige sideoppdrag. Sideoppdragene varierer mellom enkel slåssing mot en rekke fiender, skyting fra en kanon, billøp og jakt på små monstre med store tenner. Dessverre har disse oppdragene tendenser til å bli fryktelig repetitive og ofte uinspirerte. Men alle disse frivillige aktivitetene gir deg poeng, som du igjen kan bruke til å oppgradere dine angrep, samt gi bilen din nye muligheter som våpen, bedre beskyttelse og høyere fart.

De første timene av spillet bygger på rimelig tradisjonell tredjepersonsmekanikk. Eddie kan angripe fiendene med en øks, samt bruke en gitar for å utføre magiske formler. En egen knapp brukes for å blokkere, og hele opplevelsen er ikke helt ulik God of War eller tilsvarende spill. Du kan som sagt oppgradere, slik at Eddie får nye, mer avanserte kombinasjoner, og at gitaren og øksa får nye krefter. Kampopplevelsen blir imidlertid aldri så involverende eller dyp som i nevnte God of War, eller lignende.

Bygg en arme
Kort tid uti spillet begynner vi å bygge opp en hær, som til å begynne med består av langhårede headbangere. Allerede da vil du få muligheten til å gi disse noen enkle ordre. Du kan sende dem avgårde til å angripe mål du peker på, følge etter deg eller beskytte et bestemt sted. Lenger ut i spillet får hæren nye tilskudd: Brystfagre kvinner som skyter på avstand, motorsykkelridende herrer som fungerer som leger, giganter med svære knyttnever som knuser alt som er i veien, roadies med høyttalere på ryggen som kan gjøre seg usynlige, og flere. Tempoet skiftes altså dramatisk et stykke uti Brütal Legend. Fra å være tredjepersonsaction, gjøres spillet om til sanntidsstrategi.

Kampene involverer plutselig masse enheter du må kontrollere og gi ordre til. Eddie gror faktisk vinger, og kan flyte over kampområdet, og du kan bruke en peker til å styre hvor du vil ha enhetene dine. Du må samtidig sørge for å bygge nye enheter, og kapre nye fans som fungerer som ressurser. Det er egentlig litt snodig at noe vi trodde var et actionspill skifter stil så dramatisk et stykke utover. Brütal Legend kvitter seg altså ikke med actionstempelet helt: Selv under disse massive slagene kan du når som helst gå ned på jorda igjen og delta i kampene selv. Du kan til og med koble deg sammen med enhetene dine for å kunne utføre nye, mer spektakulære angrep.

Både tredjepersonsaction-elementene og strategidelen er temmelig elegant bakt sammen, og det fungerer faktisk ganske bra. Men samtidig, vi kan ikke la være å føle at vi hadde likt spillet bedre som ren action, uten strategibiten.

Vi skal ikke klage på manglende variasjon, for Brütal Legend byr på mye interessant, mye spektakulært og utfordrende. Og ikke minst holdes hele fortellingen sammen av en kul, morsom og kreativ historie. Det er bare synd at den ikke varer litt lenger, og at vi må i stedet forlenge spillets levetid ved å kjøre rundt og ta del i de ganske kjipe sideoppdragene.

Sjarm og personlighet
Mye av historiens styrke ligger i de glimrende personlighetene, noe Tim Schafer er virkelig flink til å skape. Eddie Riggs i seg selv er en skikkelig kul kar, ikke minst takket være det faktum at Jack Black har lagt inn såpass mye av sin egen personlighet i figuren. De øvrige karakterene er like sjarmerende. Lars, Lita, The Killmeister (spilt av Motorheads Lemmy), den noe trege teknikeren Mangus (hvis navn – ikke personlighet – er visstnok inspirert av en ekte person i norsk spillbransje) og den onde glamrockeren Lionwhyte, er alle underholdende og uforglemmelige. Det å oppleve historien, med alle de skarpe replikkene og den solide humoren, er for oss den viktigste grunnen til å spille gjennom Brütal Legend.

Stemmearbeidet til Jack Black, Lemmy, samt andre metallegender som Rob Halford, Lita Ford og selveste Ozzy Osbourne, er virkelig flott gjennomført, og bidrar med utrolig mye personlighet. Godt jobbet. Enda kulere er at disse ekte metalgudene faktisk mer eller mindre spiller seg selv.

Og selvfølgelig er det fascinerende hvordan Tim Schafer klarte å inkludere metal-mytologien i nesten alle aspekter av spillet, fra spesialkrefter som utløses ved å spille gitarriff, til hovedbasene under strategikampene, som ser ut som gigantiske scener. De over hundre sangene som følger med i spillet, og som representerer en stor bredde av rockemusikk, bidrar ytterligere til stemningen.

Midt på treet
Problemet er altså at de forskjellige elementene av spillet klarer ikke å engasjere så mye. Vi synes tredjepersonskampene har for lite dybde, og blir ofte for masete, med alt for mange like enheter samtidig. Strategielementene falt overhodet ikke i vår smak, selv om de fungerer bedre i flerspillerelementet. Selv det å kjøre rundt i den åpne verdenen for å utforske er irriterende. En ting er at bilen er alt for følsom, og dermed kjip å håndtere, en annen ting at det er vanskelig å finne frem uten å sjekke kartet hvert 30 sekund. Noe som ødelegger skikkelig for flyten. Det er ingen minikart, ingen GPS-løsning, bare et svært lys som markerer målet. Og det lyset er ikke alltid like lett å se.

Spillet lider også av en del tekniske feil. En og annen bug dukker opp, og det merkes at det mangler polering. Stemmene har tendens til å overdøve hverandre, og det er mye repetisjon i dialogene, for eksempel. Slike ting gjør at illusjonen ødelegges.

Selve grafikken er veldig pen, spesielt kunstnerisk, men har ikke det høyeste detaljnivået rent teknisk. Vi har sett bedre teksturer, for å si det sånn. Men det ser pent ut, og virkelig inspirert. Brütal Legend ligner helt klart ikke på noe annet.

Kunne vært så mye mer
Tim Schafer har altså skapt en skikkelig kul verden, befolket den med noen virkelig sjarmerende personligheter, og historien som fortelles er engasjerende og morsom. Og selvsagt, vi må applaudere valget av tematikken. Men som spill er ikke Brütal Legend bra nok. Det prøves på alt for mye, og ingen av delene skiller seg ut som virkelig gode. Med generell mangel på polering på toppen av det hele må vi si oss noe skuffet.

Vi vil gjerne at spillet blir kjøpt, fordi Tim Schafer fortjener det. Spillet er et produkt av kjærlighet, og du bør faktisk prøve det ut. Men vær advart – noe legende er det ikke akkurat.

Stikkord: spilltester, testprodukt