Hopp til navigasjon Hopp til innhold

Rått, stilig og gammeldags

SPILLTEST: Devil May Cry 4 er først og fremst et spill for fansen.

Capcom tar en modig, banebrytende sjanse med Devil May Cry 4.

De introduserer en ny spillbar figur, unge Nero. Han erstatter den lyshårede, akrobatiske Dante, kjent for sine snappy kommentarer og lange frakker.

Eller vent, sa vi modig og banebrytende? Nero er lyshåret og akrobatisk, har lirer fra seg snappy kommentarer og går med lang frakk.

Dessuten får vi spille som Dante til slutt uansett.

Dette oppsummerer kanskje Capcoms ambisjoner med det fjerde Devil May Cry-spillet. Gi fansen det de vil ha, ikke ta for mange sjanser. Og det er for så vidt helt greit, men spillet lider også under en rekke utdaterte konvensjoner som Capcom ikke tør å endre på. Og som de definitivt burde.

Superstilisert

Det Devil May Cry har alltid handlet om er ekstremt hektisk action, halsbrekkende hopp, heftige kombinasjoner, utfodrende bosser. Og en litt rotete bakgrunnshistorie med demoner, obskure sekter og jenter med utfordrende klær. Devil May Cry 4 leverer alt dette i store mengder, utviklerne vet hva seriens entusiaster vil ha og trykker på alle de riktige knappene. Dette er stor moro, forutsatt at du liker denne typen japanske actionspill. Og det gjør vi.

Så hva er det å hente her? Kronologisk er spillet faktisk plassert direkte etter første Devil May Cry, og handler om en liten kystby under kontroll av en mystisk munk. Og du er altså denne Nero, tilstede under en messe, der vår gamle kompis Dante bryter seg inn og henretter munken. En ekstremt stilisert kamp mellom de to følger, og introduksjonsfilmen gjør en veldig god jobb når det gjelder å sette oss i stemning. Nero har tydeligvis en demonisk arm som gir han visse krefter, og er for øvrig svært dyktig med sverd og pistol. Som seg hør og bør i Devil May Cry.

Overkule Nero

Så etter en kort opplæring er vi i gang. Nero kan mye rart: demonarmen brukes til å ta tak i monstre som er et stykke unna og dra dem til deg, og dermed kan du hakke dem med sverdet. Eller skyte med pistolen. Det er sverdet som åpner for de mest spektakulære angrepene, og nye kombinasjoner kan du kjøpe på egnede steder. Så i essensen kombinerer du disse tre grunnpilarene (sverd, pistol, arm) til å gjennomføre heftige angrepssekvenser som vil etterlate selv de mest blodtørstige demoner i små biter. Det er rimelig enkelt å komme i gang med, det skal ikke mye til før du kan få til noen rimelig fete angrep, samtidig som de mest avanserte kombinasjoner krever eksepsjonell timing.

Det er litt mer. Neros sverd kan lades opp mens hans står stille (såkalt Ex gauge), og det fører til enda kraftigere angrep. Samtidig tar det litt for lang tid å få til denne oppladningen, så det er ikke noe vi brukte spesielt ofte. Til slutt kommer også demonkreftene frem etter noen brett, så du kan aktivere dem ved å trykke på en skulderknapp, og styrken din økes betraktelig i en kort periode. Veldig effektivt mot bosser.

Måten du kan oppgradere Nero på er veldig effektiv. Selvsagt samler du inn røde sjeler hele tiden, og disse lar deg kjøpe mer helse eller magi, men det virkelig essensielle er såkalte «proud souls» som du får tildelt etter vellykkede oppdrag. Det er disse du bruker på nye kombinasjoner, teknikker og muligheter. Oppgraderingene utfører du mellom brett eller på spesielle stasjoner i brettene, og hele systemet er løst på en veldig smart måte. Du kan for eksempel la spillet oppgradere for deg, mens du selv bare velger hvordan Nero skal oppgraderes. Om du vil fokusere på rene angrep eller utradisjonelle teknikker, eller om du er nykommer og vil at spillet skal gjøre det enkelt for deg. Og dessuten, hvis du ikke liker hva Nero er blitt til, kan du med et klikk få alle sjelene refundert og velge helt andre typer oppgraderinger.

Dante er tilbake

Alt i alt, Nero er en fin nykommer å spille med, og har sine definitive styrker. Men vi får, som sagt, spille som Dante også, litt senere i spillet. Dante har fire grunnleggende kampstiler som du kan fortløpende bytte mellom ved å trykke på retningsknappene, og har også et eget sett med angrep både med sverd og skytevåpen. Det vil si at det trengs noe justering av spillemetoden, plutselig må du forholde deg til nye angrep (og plutselig mangler du demonarmen, som jo var ganske fet å bruke), men med litt tid vil du bli vant til Dante også. Når alt kommer til alt, Nero og Dante er to artige figurer med kule angrep, og begge er fornøyelige å spille som.

Et større problem er at når du spiller som Dante går du baklengs gjennom spillet, gjennom de samme brettene og bossene. Det er gjort noen endringer på dynamikken her og der, men likevel fremstår det som et billig triks for å forlenge levetiden til Devil May Cry 4. Det blir rett og slett ganske monotont.

Som i 2001

Og mens vi er inne på problematisk design: Det er mer som trekker ned. For mens så lenge vi er i kampsituasjoner er DMC4 fantastisk, insisterer spillet noen ganger på rimelig tafatte gåter og hoppesekvenser som ikke føles spesielt gjennomførte. Det virker bare så halvveis. Og en spesifikk hoppesekvens på tiende brett er et mareritt hvis du ikke har lært deg dobbelthopp, mens det gjøres unna på få sekunder hvis du har lært deg det. Merkelig tankegang, dette.

Vi må også klage på kameraet, som noen ganger er fritt styrbart, mens andre ganger er det fastlåst til spesielle vinkler. Og det ligger nesten aldri helt perfekt. Her føles DMC4 skikkelig gammeldags, rett og slett.

Resultatet er at spillet er tradisjonell Devil May Cry pakket inn i høyoppløselig nestegenerasjonsformat, med alle plusser og minuser det innebærer.

Og høyoppløselig er det – spillet er veldig pent, selv om det ikke nødvendigvis presser maskinvaren til det aller ytterste. Det er fokus på storslåtte omgivelser, enten det er massive slott, skoger med svaiende trær eller underjordiske grotter. Spillet har masse detalj, masse skarpe teksturer, og figurene er nydelig animert og designet. Spesielt legger vi merke til dette i de flotte mellomsekvensene. Sist, men ikke minst: 60 fps hele veien. Ja, takk!

Og nei, det er omtrent ingen forskjeller mellom Xbox 360- og PS3-versjonene. Bortsett fra at du må først bruke cirka en halvtime på å installere spillet på PS3, noe som gir minimalt raskere innlastning senere.

Tilfredsstillende

Devil May Cry-entusiaster lurer helt sikkert også på vanskelighetsgraden. Her har Capcom tatt en lur avgjørelse. Spillet er definitivt nybegynnervennlig, med normal vanskelighetsgrad som er veldig spillbart for de mindre erfarne. Samtidig finnes det hele fire harde vanskelighetsgrader (tre av disse må låses opp), noe som bør tilfredstille selv de mest kresne, og eventuelt de mest masochistiske. Husk også at det finnes masse hemmelige oppdrag i spillet, som også vil gi deg en real utfordring.

Når alt kommer til alt er Devil May Cry 4 nokså vanskelig å bedømme. Spillet er egentlig glimrende, men lider samtidig også av helt tydelige feil. Det at Dantes kampanje går i Neros fotspor, det at kameraet er ofte veldig irriterende, det at gåtene er lite inspirerte, gjør at vi må trekke fra et øye på terningkastet. Dermed avhenger mye av dine forventninger. For å si det kort: Er du fan av Devil May Cry, er spillet perfekt for deg, og en klar femmer. For alle andre, la det bli en firer. Et flott og underholdende spill, men for fastsatt i gamle tradisjoner. Ta litt flere sjanser neste gang, Capcom.

Stikkord: playstation, ps3, spilltester, testprodukt, xbox