Hopp til navigasjon Hopp til innhold

TEST: Final Fantasy XII

Rollespillmesterverket er endelig her, og lever opp til så godt som alle forventninger.

Veien har vært lang. For 20 år siden slapp selskapet Square sitt første Final Fantasy til Nintendo Entertainment System. Og så mye som har skjedd siden den tid – ikke bare har serien blitt tolv spill lang, men også fått et uttall spinoff-produkter som etter hvert dekker nesten alle viktige spillkonsoller av diverse produsenter, samt PC. Selv norske kinoer opplevde sin andel Final Fantasy, med den upopulære Spirits Within (som vi syntes er undervurdert).

Final Fantasy XII er på mange måter en kulminasjon av alt det gode med serien. Litt sånn som Twilight Princess er det ultimate Zelda-spillet. FFXII er tvers gjennom klassisk Final Fantasy, til tross for mange nye elementer som gjør spillbarheten annerledes fra tidligere titler. Det er et Final Fantasy for fansen, en slags «takk for alt».

Men ikke minst er det et fabelaktig, innholdsrikt eventyr.

Tung historie

Utviklet av flere av hjernene bak Final Fantasy Tactics og Vagrant Story, tar FFXII plass i landet Ivalice, et sted allerede kjent for Tactics-spillerne. Historien omhandler i hovedsak det lille kongeriket Dalmasca, under okkupasjon av et forhatt imperium. Hovedhelten heter Vaan, og er, som seg hør og bør i Final Fantasy, en ung, lyshåret gutt med sterkt hat for imperiet. Vaan lever sine dager i Rabanastre, jobber for den lokale kjøpmannen og stjeler fra imperiets soldater. Men naturligvis, ting skjer, og Vaan havner i trøbbel sammen med en luftpirat og hans kvinnelige partner.

Ytterligere utvikling av plottet vil vi ikke diskutere her og nå, men tunge politiske intriger og maktkamp innenfor og utenfor imperiet er spillets sentrale tematikk. Historien i FFXII er muligens blant seriens mest komplekse, og benytter seg av voksen fortellerteknikk. SquareEnix har en gang for alle kvittet seg med barnslige, skrikende og hysteriske figurer, og Vann, Balthier, Fran og de andre vennene formidler sine emosjoner på en moden måte. Utover spillet økes selvsagt antallet spillbare karakterer, og samtlige har en agenda i forhold til imperiet.

Nydelig verden

Ivalice er tungt inspirtert av arabisk arkitektur, og FFXII tar oss til noen herlige og uforglemmelige lokasjoner. Ikke bare er selve grafikken helt fantastisk til å være gamle PlayStation 2, men den kunstneriske designen er også upåklagelig. Byene, som Rabanastre og Bhujerba, er store og nydelig detaljerte, med flotte utsikter og levende, befolkede gater. Og områdene utenfor byene, ørkener, skoger og huler, er om mulig enda flottere. Dette er rett og slett noe av det visuelt mest storslagne noensinne. Produksjonsverdiene er skyhøye, alt ser perfekt gjennomført ut uten antydning til feil.

Om vi skal være misfornøyd med noe, så er det spillets overdrevne avhengighet av å stadig vekk tvinge oss ned i huler, som har tendenser til å ligne litt vel mye på hverandre. Huler er naturligvis det rollespill stort sett består av, men Final Fantasy-spillene har hittil klart å unngå denne fellen. Når det er sagt, er ikke disse noe esformige hulene noe hindring for å nyte det spillet har å by på.

Det store spørsmåle med ethvert nytt Final Fantasy-spill er hvilke endringer som er gjort med kamp- og oppgraderingssystemet. Vel, i denne omgang er nyhetene ganske så betydningsfulle.

Nytt kampsystem

Kampsystemet først. Vekk med tilfeldige, usynlige fiender som angriper deg mens du vandrer rundt omkring. Nå er alle dine motstandere til enhver tid synlige, og kampene foregår i sanntid. I det du nærmer deg et monster, låser ditt partis hoveperson seg inn på det, og du kan begynne angrepet. De tradisjonelle, blå FF-menyene lar deg velge mellom fysiske angrep, magi, bruk av objekter, og et par andre ting vi straks skal inn på. Kampen brytes aldri opp av at du må vente på tur, men likevel tar det tid før hver karakter kan utføre sine angrep. Så helt sanntid er det ikke, men likevel ganske så annerledes fra eldre spill i serien.

Partiet du styrer kan bestå av maksimalt tre personer, selv om det gjerne kan være flere i ditt følge. De er da passive, men du kan når som helst bytte ut passive og aktive medlemmer. I tillegg vil det ofte dukke opp gjester, som er vennligsinnede karakterer som slåss ved siden av deg, men som du har ingen direkte kontroll over.

Det interessante med medlemmer i det aktive partiet ditt er at du trenger ikke å styre dem heller. FFXII introduserer et system som kalles Gambit, og det innebærer at du kan programmere alle figurene til å utføre visse typer angrep på visse motstandere, eller konsentrere seg om å beskytte og medisinere sine venner. Gambit-systemet er svært fleksibelt, og lar deg automatisere kampene i veldig stor grad, samtidig som du beholder full kontroll på hva figurene foretar seg. Så, i en vanlig kampsituasjon styrer du selv lederen (som regen Vaan), mens de to andre karakterene følger ordrene du har programmert inn tidligere.

Du er naturligvis ikke tvunget til å bruke Gambit, og kan skru det helt av.

Etter hvert i spillet vil du også få muligheten til å bruke mye mektigere angrep enn vanlige våpen og magi. Du kan selvfølgelig tilkalle monstre, kjent som Espers. Disse må du først møte og vinne over. Dessuten kan du bruke såkalte Quickenings, spillets svar på Limit Breaks, som i essensen er ultrakraftige angrep som flere figurer kan kombinere.

Linsens til å drepe

For å få muligheten til å bruke Quickenings, nye våpentyper, nye magityper og flere Gambits, må du benytte deg av såkalt License Board. Der kjøper du lisenser (poeng som trengs for å kjøpe disse tjener du ved å drepe motstandere), og de lar deg bruke mer avanserte teknikker. Altså, sett at du vil lære deg «Curaga»-formelen, må du først skaffe deg lisens til å bruke den, for så å kjøpe selve formelen i en butikk. Det samme gjelder våpen, rustninger og utstyr. Lisenssystemet er ikke ulikt Sphere Grid i FFX, men nå er det ingen begrensinger i hvordan du kan utvikle de forskjellige karakterene. Om du vil, kan du gi alle dine figurer identiske evner. Eller du kan utvikle de helt annerledes fra hverandre. Opp til deg.

Det er mange flere nye elementer i FFXII. Vi skal ikke forsøke å dekke over alt i denne anmeldelsen. Men totalt sett gir kamp- og lisenssystemet oss mer frihet enn tidligere spill, selv om det kan virke komplekst til å begynne med (men hvilke FF-spill gjør ikke det?).


Se videoklipp fra Final Fantasy XII

Hele spillet er jo for så vidt ganske tregt i starten. Også ikke uvanlig for Final Fantasy-titler. Rollefigurer skal etableres, kampsystemer skal introduseres, og samtidig skal du få en sjanse til å levle litt. Du må ofre noen solide timer på spillet før historien sparkes ordentlig i gang. Men når den først sparkes i gang, slipper den ikke taket.

Andre ting vi kan pirke litt på er navigasjonen i byene. Ikke bare er gatenettverket ganske så forvirrende, og spillets innebygde kart ikke alltid like behjelpelig, det er også veldig mye løping frem og tilbake, til og fra butikker, lagringssteder og andre nøkkelplasser. Litt slitsomt, rett og slett. Men ikke noe som ødelegger spillopplevelsen.

Og spillopplevelsen generelt er fabelaktig. Final Fantasy XII leverer nok en gang en episk fortelling og episk spillbarhet. Det er massevis å gjøre her, mye frivillig innhold du kan utforske om du har lyst, og flere titalls timer med bare hovedhistorien.

Teknisk perfekt

Og vi har allerede nevnt hvor bra grafikken er. Ved siden av Okami (og kommende God of War 2) er Final Fantasy XII spillet som nok en gang beviser hvor mye PlayStation 2 er fremdeles kabapel til å gjøre. Spillet er rett og slett forbløffende vakkert, bare se på de nydelige animasjonene til figurene og de vakre omgivelsene. Naturligvis har spillet også utrolig flotte filmklipp, tradisjonen tro.

Stemmeskuespillerene gjør også en veldig god jobb (i motsetning til Final Fantasy X), og bidrar til å løfte nivået ytterligere. Det finnes rett og slett få spill der ute som føles så profesjonelt gjennomført, du merker hele veien at dette er resultatet av mange års arbeid, kjærlighet og dedikasjon.

Som alle spill har Final Fantasy XII sine problemer, små irritasjonsmomenter og negative sider. Men totalopplevelsen gjør dem alle irrelevante. Dette er et storslått eventyr alle rollespillelskere bør unne seg. Definitivt en av årets sterkeste titler, og enda et bevis på at PS2 fremdeles er en spillplattform med livets rett, syv år etter lansering. Og med Final Fantasy XIII allerede på nestegenerasjons-horisonten, står serien sterkere enn på lenge.

Stikkord: playstation_test, spilltester, testprodukt