Det er forbløffende mange likheter mellom Okami og Zelda: The Twilight Princess. Helt tilfeldig, naturligvis, Okami ble tross alt lansert i Japan lenge før nyeste Zelda. Men likevel: Begge spillene har en ulv i hovedrollen, og i hvert spill har ulven en smått plagsom hjelper. I begge spillene er verdenen dominert av onde, mørke krefter, og i begge spillene er vår oppgave å rense landet for disse onde demonene. Begge spillene lar deg fiske, begge har visse likheter i kampsystemet. Og så videre.
Poenget er at begge spillene er utrolig bra. Og Okami er noe av det beste på PlayStation 2 i disse dager.
PlayStation 2, ja, denne gamle boksen som for tiden domineres mest av sosiale partyspill, mens de knallharde gamerne sakte, men sikkert tar skrittet videre til neste generasjon. Men hva skal vi med PS3 når vi fremdeles har spill som Okami?
Dette spillet er også nok et bevis på at Capcom er et av de få utviklene som kontinuerlig tør å satse på nye konsepter, spill som skiller seg ut både visuelt og innholdsmessig. Killer 7, Viewtiful Joe, og nå Okami.
Annonse
Hvorfor er det så unikt da? Er det bare grafikken, har selve spillbarheten noe for seg? Definitivt.
Nydelig grafikk
Har du fulgt med på Okamis utvikling, vet du mest sannsynlig allerede at spillet benytter seg at cel-shading-teknikken, som mange utviklere har tidligere brukt med varierende grad av suksess. Ingen har klart det like bra som Capcom. Mest fordi at det er ikke bare cel-shadingen som gjør Okami flott, det er det fabelaktige designet, som er uavhengig av hvilken teknologi som brukes. Figurene, verdenen, alle omgivelsene, er av såpass unik karakter at de står på sine egne bein. Og cel-shadingen får det hele til å se ut som et gammelt, japansk rispapir-maleri.
Som ulver flest kan Ammy løpe og grave. Men denne ulven kan langt mer enn det, for eksempel slåss mot dødelige monstre med sitt utvalg av guddommelige våpen. Nye og mektigere våpen dukker opp i løpet av spillet, og de kan kombineres på diverse måter samt oppgraderes til å bli enda mektigere. Ulvens egenskaper er også gjenstand til oppgradering, og til dette bruker du poeng du får for å utføre gode gjerninger.
Mal himmelen
Men tradisjonell, fysisk kamp er én ting, spillet lar oss bare komme så langt ved å slå og hoppe og grave. Hele Okami dreier seg nemlig om muligheten til å bruke en magisk pensel som gir deg tilgang til en lang rekke nye muligheter. Det fungerer slik: Ved å holde inne R1-knappen stanses tiden, og du er fri til å male direkte på spillets verden. Avhengig av hva du maler på, og hvilke mønstre du maler, har det forskjellige resultater på verdenen. Tegner du en sirkel på vann, for eksempel, dukker det opp en vannlilje du kan hoppe på. En sirkel på himmelen gir sollys. I kamp er en strek over fienden tilsvarende et skjærende angrep.
Ammy lærer seg nye maleteknikker stadig vekk, og disse blir essensielle for videre fremgang i spillet. Du får tilgang til nye områder og bredere muligheter til å utforske. Og ikke minst, maleteknikkene føles aldri som et gimmick, det er alltid en følelse av dybde når du bruker dem, en følelse av en ny måte å påvirke verdenen på. Det er en utrolig smart løsning, genuint nyskapende og sjarmerende. Okamis designere har virkelig overgått seg selv her.
Når du ikke vandrer gjennom de vakre slettene eller utforsker mørke, monsterbefengte huler, besøker du gjerne de mange byene og landsbyene. Der får Ammy mulighet til å hjelpe innbyggerne i deres daglige rutiner, løse deres små og store problemer. Det unike her er emosjonene som ofte formidles. Mange av karakterene du treffer på har virkelig interessante personligheter, og problemene de har går ofte ut på familieforhold og andre temaer som sjelden berøres i spill. Resultatet blir en mye dypere opplevelse enn ditt vanlige skytespill, en opplevelse vi alt for sjelden er vitne til i vår jobb som spillanmeldere. Mer emosjoner, takk.
Litt gjentakende
Det skal likevel sies at Okami lider av en del repetisjon. Spesielt kampene har tendenser til å bli ensformige, og løses ofte med de samme teknikkene gjentatt til det kjedsommelige. Ikke bosskampene altså, for de er spektakulære og krevende, men de ordinære fiendene du treffer på i dine vandringer. Heldigvis kan mange av disse kampene unngås, fiendene vises nemlig som vandrende, grønne flagg, og kampen initieres først når du fysisk går i nærheten av dem.
Da endres perspektivet til et avgrenset arena, der du må nedkjempe en rekke motstandere. Som alt annet i Okami er også de herlig designet, men som sagt, det skal ikke mye til for å ta dem. Spillet er lett, med unntak av bosskampene er det lite virkelig utfordring her, men vi synes det er helt greit. Det er nok å sette tennene i Okami, vi liker det faktum at spillet ikke forlenger levetiden kunstig ved å være i overkant krevende.
Og levetiden er mer enn lang nok. Eventyret er av episk størrelse, med mange titalls timer med nyskapende, sjarmerende underholdning.
 Se videoklipp fra Okami |
Sjarmerende er faktisk et ord som beskriver Okami veldig godt. Det er vanskelig å ikke falle for spillets unike stil, det herlige persongalleriet og den interessante spillbarheten. Det er et spill som preger deg, som du tenker på selv når du ikke spiller. Og som får deg i godt humør.
Vakker og irriterende lyd
På toppen av dette har vi den herlige musikken, som med sine fengende toner leverer nydelig lydmessig bakgrunsteppe til eventyret. Men når vi først er inne på lyd, er det ett stort irritasjonsmoment her. Okami bruker ”mumlestemmer” i stedet for vanlig tale, litt sånn som Zelda, men her fungerer det ikke i det hele tatt. Faktisk er de plagsomme stemmene med på å ødelegge spillets illusjon, og det er ganske mye dialog vi må lide oss gjennom.
Men til tross for noen små feil er Okami totalt sett et av vinterens definitive høydepunkter. Et storslått og vakkert eventyrspill, som henter inspirasjon hos noen av de største i japansk spillhistorie, men alikevel føles gjennomført originalt, ofte nyskapende, og alltid fullt av personlighet. En definitiv anbefaling for alle på utkikk etter en annerledes spillopplevelse.
Annonse
