Hopp til navigasjon Hopp til innhold
LOST PLANET SHOT

SPILLTEST: Lost Planet

Ensom på snødekt planet. Høres ut som oppskrift på suksess, men dessverre er spillet ujevnt.

Det kule med Lost Planet er at det tar så mange elementer fra våre favorittfilmer (Star Wars, Dune, Starship Troopers), og blander dem sammen på en respektfull måte. Det blir liksom tydelig å se hvor inspirasjonen kommer fra, men det føles likevel ikke som om designerne stjeler direkte.

Og Lost Planet har så ekstremt mye potensiale. På overflaten ser det ut som et kreativt, originalt sci-fi-spill, som lett kunne stått side om side med Gears of War. Bare tenk på konseptet: En snødekt, forlatt planet, befolket av blodtørstige insekter. Om ikke dette er oppskriften på et fabelaktig, stemningsfullt spill, så vet ikke vi.

Men Lost Planet er dessverre alt for ufokusert, og ender opp som et ordinært skytespill. Litt sånn som Prey gjorde i sommer. En av de mange «over-gjennomsnittet-men-ikke-helt-der» titlene i vår spillhylle. Hvorfor?

Legger press

Akkurat som Dead Rising gjorde tidligere i høst, forsøker også Lost Planet å eksperimentere med nye spillbarhetskonsepter. Capcom liker tydeligvis å gi oss dårlig tid, for den lave temperaturen i Lost Planet gjør at vi må holde helten vår varm, ved å plukke opp termisk energi etterlatt av motstandere vi dreper. Temperaturmåleren legger altså et tidspress på oss, og ideen i seg selv er ikke dårlig. Men dumt blir det når selv innendørs, selv ved glovarm lava, blir vi tvunget til å passe på temperaturen. Slike logiske brister preger Lost Planet gang på gang.

Lost Planet er likevel et mer tradisjonelt spill enn Dead Rising. I det store og det hele handler det om rimelig ordinær skyting. Vår helt kan utstyres med to våpen og granater. Helsen regenereres etter en viss periode. Veldig Halo, veldig Gears of War. I det minste har vi et ekstra verktøy her, en krok som kan skytes ut til enhver tid og brukes til å klatre til høyere nivåer. Men selv denne kunne vært utnyttet på en litt smartere måte.


Se videoklipp fra Lost Planet

Vakre monstre

Isplaneten vår er som sagt befolket først og fremst av insekter. De kalles Akrid, og er fantastiske. Maken til fabelaktig design. Storslåtte, originale, nesten vakre. Å oppleve disse merkelige skapningene i kamp er nesten verdt inngangsprisen i seg selv. Og de store massene av motstandere du møter til vanlig er én ting, bare vent til du ser bossene som avslutter hvert brett. Der snakker vi virkelig størrelse. Problemet er at å utrydde Akrid krever aldri noe særlig tankevirksomhet. Samtlige har nemlig lysende punkter du skal skyte på. Selv bossene tvinger deg ikke til noe mer strategi enn å skyte alt du har på disse følsomme punktene på kroppene deres.

Så det visuelle designet er herlig, men spilldesignet imponerer ikke nevneverdig.

Et annet problem er at i tillegg til Akrid slåss vi også mot helt vanlige mennesker. Og å kjempe mot de er en nedtur. De er uintelligente, passive og uinspirerte. Vi vil ikke skyte på dem, vi vil ha flere rare og originale monstre!

Menneskene i Lost Planet er naturligvis der av en grunn, og det er noe filmklippene mellom brettene forsøker å forklare. Men igjen, spillets historie er lite forståelig, og streng tatt lite interessant. Det er rett og slett en småkjedelig, ordinær science fiction-fortelling, med A4-personligheter og tematikk. Vi merket vi hadde lite lyst å følge med.

Det går alltid en mech

Menneskenes tilstedeværelse gir oss i det minste en unnskyldning til å sette oss inn i såkalte AVs, eller med andre ord mektige mechs som gir oss betydelig mer ildkraft og beskyttelse enn vi ellers har. AVene finnes på omtrent alle brett, og det er en rekke varianter av dem, utstyrt med flere spesialegenskaper og våpen. Enda fetere er det at du kan fjerne våpen fra ødelagte roboter og bruke de mens du er til fots. Faktisk tåler ikke AVene all verden, selv om de naturligvis er mer tolerante enn det du selv er, så kampene der du bruker robotene ender ofte opp som en dans mellom de forskjellige tilgjengelige maskinene, der du desperat prøver å løpe fra en AV til en annen før fiendenes raketter når deg.

Kampmekanikken har imidlertid mange feil. Det som irriterer oss grenseløst er hovedpersonens tendens til å gå i bakken etter omtrent ethvert skudd som treffer ham. Følgelig tar det et par sekunder før han er på beina igjen. Dette ødelegger kampens flyt fullstendig. I stedet for en elegant voldsbalett får vi en opphakket, krampete opplevelse. Vi føler aldri at vi er helt i kontroll. Dette er lang unna den gjennomførte mekanikken til Gears of War, for eksempel. Mange bosskamper blir bare lange irritasjonsmomenter. Bossen i seg selv er lett å drepe, men selve spillets grunnleggende design gjør at det blir unødvendig vanskelig.

Bra på nett

Ved siden av enkeltspillermodusen har Lost Planet naturligvis en robust onlinedel, med fire tilgjengelige spillvarianter. Vi har to ganske tradisjonelle deathmatch-utgaver, en modus der laget ditt må dominere brettet ved å ta over nøkkelpunkter, og en der du må rømme fra alle andre. Brettene er store og godt designede, og mulighetene til å for eksempel bruke denne omtalte klatrekroken, AVer, og dataposter som gir deg bedre radaroversikt, skiller spillet i alle fall litt fra andre titler der ute. I løpet av vår testperiode var det også artig å oppleve såpass mange japanere som spiller Xbox 360 på nett, japansk er tross alt ikke et språk man hører spesielt ofte over Live. Vi har faktisk ikke hørt noe særlig japansk på nett siden Ridge Racer 6 og Dead or Alive 4.

KLIKK HER FOR FLERE BILDER

Kult er det også at den grafiske kvaliteten ikke er redusert i onlinekamper. For flott grafikk har Lost Planet definitivt. Spillets verdener er store, åpne og snødekte, og fylt med gamle ruiner og bygninger som stikker frem. Vi har også allerede snakket om hvor flott alle Akrid-monsterne ser ut. Dessuten er det massevis av nydelige røykeffekter og andre spesialeffekter, solide animasjoner og framerate som aldri gir etter. Det visuelle er nesten en god nok grunn til å komme seg gjennom det ellers nokså vanlige skytespillet.

Selv om vi har mange høner å plukke med Lost Planet, er det ingen dårlig spill altså. Det er et kompetent skyteeventyr, med flere minneverdige øyeblikk, mye super design på brettene og motstandere og imponerende grafikk. Men når alt kommer til alt er det alt for mye middelmådig her. Ujevn kampmekanikk, utrolig lineære brett, logiske mangler og diverse andre, mindre irritasjonsmomenter gjør at spillet ikke får noe særlig lang levetid i vår stue. Det kunne blitt så mye mer, men slik det fremstår i dag er Lost Planet bare helt OK.

Stikkord: spilltester, testprodukt, xbox360_test