Er det én sjanger den første Xboxen gjorde seg bemerket i, så er det bilspillsjangeren. Utvalget var formidabel i den forrige generasjonen, og litt over en måned etter 360-lanseringen har vi også tre bilspill å velge mellom allerede.
Ridge Racer stiller i en nokså interessant posisjon her. Et spill hvis røtter er på mange måter knyttet til PlayStation-merket, og som har fulgt alle Sonys konsoller i årevis, debuterer plutselig hos den største konkurrenten. Dessuten er det en ren arkadepreget tittel, med absolutt null vekt på realisme, fysikk eller virkelighetsbaserte kjøretøy. Det handler om fart og om å nå førsteplassen, mens alle kjørefinesser har langt mindre betydning.
Ja til sladden!
Ridge Racer 6 bruker det samme rammeverket vi stiftet bekjentskap med på PSP-versjonen av spillet for et års tid siden. Det vil si at det inkorporeres en boost-funksjon i tre nivåer, som fylles opp utelukkende ved å sladde seg gjennom svingene. I det øyeblikket du har fylt opp en tredjedel, to tredjedeler eller hele boostbeholdningen, kan du fyre opp nitro-beholderne en etter en, eller alle samtidig for ultimat fart.
Dette systemet tillater noen grep som å lade opp boosten mens den fremdeles er aktiv, noe som fyller opp nivået mye raskere. Med en del trening vil du kunne ha nesten kontinuerlig boost – og det blir ganske så essensielt lenger ut i spillet.
Annonse
Ettersom du kjemper deg gjennom kartet, øker du i klasse (det er fire av dem), og jo høyere klasse du deltar i, desto kraftigere biler får du tilgang til.
For enkelt?
Problemet er at vanskelighetsgraden er ekstremt lav gjennom mesteparten av spillet. Eller – den delen av spillet du får tilgang til i utgangspunktet. Når du vinner de aller siste utfordringene på det originale kartet, låses det nemlig opp en lang rekke nye og krevende løp.
Men før du kommer dit, venter det timesvis med repetitiv, enkel kjøring på de samme banene, med den samme strukturen og knapt noe utfordring. Det føles nesten maskinelt å vinne dem, det var ikke få ganger vi kom oss gjennom flere av løpene nesten fullstendig uten å følge med på hva som skjedde på skjermen. Og det går ikke noe særlig fort heller!
 |
Oppbygningen av løpene er heller ikke spesielt spennende. Fra tid til annen dukker det opp variasjoner som løp uten boost, men hoveddelen av spillet føles ofte som et eneste stort gjesp. Enda verre må det være for de samlemaniske, da du må kjøre omtrent alle banene som er for å låse opp samtlige biler.
Ting forandrer seg med de hemmelige, krevende banene, som åpnes opp etter hvert. Vanskelighetsgraden skyter plutselig i været, og spillet endrer fullstendig karakter. Sjokket kan nesten være for stort for mange. De siste banene i spillet tar timesvis å klare, og krever fotografisk hukommelse av samtlige hjørner og svinger. Dessverre er det mange som muligens har mistet lysten å fortsette før de kommer dit.
Velfungerende onlinemodus
Ridge Racer 6 på Xbox Live er imidlertid en annen historie. Følelsen av å kjempe mot levende mennesker gir spillet et nytt liv, da forutsigbarheten til AI-kontrollerte biler ikke lenger er et problem. Det er gøy å spille RR6 online, og interessant nok er de aller fleste du treffer på japanere – Ridge Racer må ha virkelig slått an der borte.
En annen ting er selve størrelsen på spillet – antallet hemmelige biler og andre skjulte ting å oppdage er enormt, og du kan fint holde på i flere titalls timer.
Til tross for sin 360 eksklusivitet får ikke grafikken i Ridge Racer 6 oss til å sperre opp øyene. Klart, tegneavstanden er stor, oppløsningen er høy, det er ikke tegn på aliasing, og alt kjører på solide 60 fps – men verken bilene eller omgivelser byr på noe eksepsjonelt. Vi skal ikke si at RR6 kunne gått på gamle Xboxen, men noe stort grafisk steg er det ikke.
Og lyden, den får oss til å rive oss i hårene. Den forferdelige DJen skrur vi rask helt av, men sitter fortsatt igjen med horribel dance-lydspor. Nå skal det sies at dårlig musikksmak har alltid vært synonymt med Ridge Racer, og sånn sett er det en del av spillets sjarm – men bra er det ikke!
Ridge Racer 6 har absolutt sine høydepunkter. Det faktum at det er et rent arkadespill vil tiltale de som ønsker ukomplisert, litt hjernedød kjøring mellom de heftigste PGR3-slagene, og spillet er stort, langt og meget krevende på slutten. Ikke minst er det mye moro å hente for Live-spillere.
Men den repetitive naturen og mangelen på nyvinninger gjør at RR6 stiller seg sist i køen når det gjelder bilspill på 360. Vi velger helt klart PGR3 og Need for Speed: Most Wanted foran dette.
Annonse
