TEST: MOH Pacific Assault

Det første Medal of Honor-spillet står fremdeles som et av de mest vellykkete og viktigste krigsspillene de siste årene, med sine intense skuddvekslinger, varierte oppdrag og storslåtte slagscener.

Så hvordan klarer MOH: Pacific Assault å ta opp arven? Helt greit, lissom.

Velkommen til jungelen

Etter opplæring på rekruttskolen, åpner Pacific Assault med noen fantastiskt spektakulære scener på Pearl Harbor, der du i bunn og grunn ikke har stort annet å gjøre enn å la deg geleide gjennom de forhåndsbestemte sekvensene mens du innimellom varmer opp avtrekkerfingeren mot innkommende japanske bombefly. Deretter er det rett inn i jungelen for store deler av spillet, før avsluttende oppdrag på Tarawa.

Annonse

Jungelen tar seg ekstremt godt ut i dette spillet, men det kan ærlig talt bli vel mange repeterende jungel-segmenter i Pacific Assault, spesielt siden spillet er såpass krevende og vanskelig som det er. Kort forklart vil bli mye kryping, mye skyting, og mye quick-loading – en aldri så liten tålmodighetsprøve, siden lastetidene er ganske langtekkelige.

Det er altså mye heftig og intens skyteaction i Pacific Assault, og audiovisuelt er det en imponerende krigsdans vi blir servert. Eksplosjoner, animasjoner og detaljnivå ligger gjennomgående på øverste hylle, og lydsporet er som tatt rett ut av et hvilken som helst Spielberg-epos.


Se videoklipp fra MOH: Pacific Assault

Medaljens bakside

Noe av det som satte betydelige grenser på opplevelsen for min del, var simpelthen at mange av brettene føltes for små og «trange». Bevegelsefriheten din er ofte så og si lik null, i det du bare blir mer eller mindre motvillig dyttet gjennom en dørløs korridor mot neste skytescene. MOH-spillserien har alltid vært tunge på forhåndsscriptede sekvenser og spillfrihet, men i Pacific Assault får du liksom ofte følelsen av at du ikke kan gå noe sted annet enn rett frem, selv om du godt kunne tenke deg å nærme deg fiendens neste leir fra en litt annen vinkel.

Den japanske AIen, som bestemmer hvordan dine motstandere oppfører seg, har også sine svakheter. Joda, alle kampene er gjennomgående tøffe å bryne seg på, da fiendene både er treffsikre og flinke å dekke seg til. Utviklerne har lagt på flere sekunder på tiden det tar deg å lade geværet, slik at sjansen blir desto større for å ende opp med en bajonett i brystet når japanerne plutselig bestemmer seg for et suicidalsk stormangrep (noe de finner for godt relativt ofte).

Det som ødelegger mest for realismen, er likevel at fienden innimellom virker stokk døv. De kan treffe en tiøring på hundre meters hold og har godt nok syn til å telle øyevippene dine, men de gir ofte blaffen i at du sprenger lastebiler, tømmer granatlageret ditt, og roper høylytte ordrer til lagkameratene rett over bakkekammen. Ekstra pussig siden du ofte kan høre lavmælt japanske meningsutveksling på samme tid.

Ok, Gundersen…nøtt eller sannhet?

KLIKK HER FOR FLERE BILDER

Mesteparten av tiden springer du rundt på slagmarken som del av en tropp, som du har visse muligheter til å kommandere hit og dit.

Det fungerer bare sånn måtelig bra. Når du sniker deg rundt har troppen en tendens til å alltid være bestemt på hvor de skal, og når kulene først begynner å hvine rundt ørene dine er det skjelden tid å tenke på hva resten av gutta foretar seg. Dessuten er det hele lagt opp slik at du så og si aldri trenger å lire av deg en eneste ordre, om du ikke har lyst.

Men lagkameratene kommer godt med i kampens hete, skyter famlende rundt seg, og kommenterer høylydt og entusiastisk både deg og hverandre når noen får inn en fulltreffer.

Grei skuring

Uansett hvordan man vender og vrir på det er Medal of Honor: Pacific Assault et virkelig spektakulært spill, fullt av minneverdige øyeblikk og krevende skytedrama. Særlig virker flerspillerdelen av spillet svært lovende, og det kan kanskje vise seg at det likevel blir på nettet at Pacific Assault vil ha sine heftigste øyeblikk.

Likevel – og jeg velger å tro det skyldes mer enn at det har blitt vel mange krigsspill i det siste – hadde jeg litt problemer med å gjenoppdage den samme gnisten og magien som gjorde det første MOHAA-spillet til en vinner.

Annonse
Annonse