Hopp til navigasjon Hopp til innhold

SPILLTEST: Doom III

Doom III byr på den mest gufne, klaustrofobiske og nervepirrende spillopplevelsen til dags dato. En klassiker er gjenfødt!

I velkjent stil hopper du inn i rollen som romsoldat sendt på rutinemessig oppdrag til en base på Mars, der det naturligvis ikke tar lang tid før noen åpner en port til Helvete.

Vi kjenner historien godt fra utallige variasjoner opp gjennom spillhistorien, men tar likefremt igjen fatt på oppgaven om å redde menneskeheten fra en sikker undergang med friskt sinn og en solid dose høye forventninger.

Topp atmosfære

Den klaustrofobiske og gufne stemningen i Doom III holder det hele gående fra begynnelse til slutt. Kulissene er som tatt rett ut av Alien-filmene.

Rust, skitt og blod ligger tykt på panelene i den trange, klaustrofobiske Mars-basen. Det drypper fra taket, el-anlegget sørger for kroniske brudd i den allerede dunkle belysningen, elektriske anlegg knitrer og spraker, og tunge industrielle maskiner gir gjenlyd i korridorene.

Gufne ulyder, tasling, lusking og pesing minner deg til enhver tid om at demoniske beist er rett i nærheten – du vet bare ikke nøyaktig hvor. Og jeg skal love deg at du skvetter når det plutselig bykser et blodsugent monster mot deg fra et mørkt hjørne i rommet som du overså.

I mørkets makt

Mørket spiller en sentral rolle i Doom III. Lyssettingen er konsekvent sparsom, og hvert eneste lokale er fullt av mørke skygger og kroker. Lommelykten blir din beste venn for å navigere, men siden du ikke kan skyte og lyse samtidig er du i mange tilfeller henvist til å skyte på fiender du knapt kan se (heldigvis har MOD-programmererne allerede funnet opp gaffa-tape!)

Du kan aldri føle deg trygg på at situasjonen er under kontroll, da Doom III sørger for å stadig hive utysker mot deg fra alle retninger – de sprenger seg ut fra veggen, knuser seg gjennom vinduer, kryper opp fra under gulvristene, ligger på lur i heissjakter, eller bare manifesterer seg i fyr og flamme rett bak deg.

Og her kommer vi inn på den første lille innvendingen som jeg drister meg til å komme med i Doom III. Til tross for veldig mange suverene måter å presentere monstrene på, så har utvikler John Carmack & Co.likevel valgt å i utstrakt grad bruke klisjéen (en Doom-klisjé, vel ogmerke) med å skjule fiender bak vegger som «åpnes» i det du går forbi.

Man kan ha delte meninger om slikt, og det er så definitivt en effektiv måte å overraske deg på – men jeg synes likevel det senker realismenivået på spillet unødig mye å vite at den zombiesoldaten som nettopp dukket opp bak deg simpelthen bare har stått og ventet i et bittelite trangt hull bak et veggpanel (som romstasjonen åpenbart er full av) til du kom ruslende forbi.


Video I: toalettbesøk

Video II: elegant grensesnitt

Klassisk FPS

Spillet utfordrer heller ikke spesielt med andre oppgaver enn å jakte på neste nøkkelkort eller utgang mens du skyter løs på alle monstre som dukker opp, men Mars er generøst krydret med bonus-gjenstander og småfestlige overraskelser for den som leter.

Ofte er kombinasjonen til skap og dører skjult i de personlige loggfilene og e-postene til døde romkolonister, andre ganger må du faktisk hoppe utav spillet og surfe litt på nettet for å finne ytterligere spor.

Likevel er Doom III rent konseptmessig veldig grunnleggende, og følger opp arvene fra sine mange forgjengere uten å forsøke noen spesielle spilltekniske sprell. Våpenutvalget er klassisk (ja, BFG9000 er med i oppgradert versjon!), og mangelen på sekundær skytemodus med høyreknappen er egentlig ganske befriende.

Get your ass to mars…

KLIKK HER FOR FLERE BILDER

Lever opp til navnet

Det hele er uansett svært dyktig gjennomført, i all sine geniale enkelhet, med mange vellykkete fortellermessige triks og – ikke minst – et fullstendig overbevisende grensesnitt som lar deg bruke datapaneler og din medbrakte PDA (der du samler story-elementer og ledetråder) på en veldig intuitiv måte (som vist i DETTEVIDEOKLIPPET).

Grunnleggende flerspiller-muligheter på nett er også på plass, og alt ligger an til at det kommer spennende MODifikasjoner etterhvert som vil utvikle denne biten av spillet betydelig.

Doom III innfrir i stor grad forventningene, og setter nye standarder innen grafikk og atmosfære. Spillet er langt nok, og det er faktisk en viss fare for å småkjede seg litt underveis – monstervariasjonene er nemlig ikke mange, og i enkelte partier av spillet aner vi et snev av repetitivt pliktløp fra rom til rom.

Uansett har ingen andre spill til nå levert frykt, paranoia og klaustrofobi som dette – bare sørg for å ha et kraftig skjermkort hvis du vil oppleve Doom III i all sin prakt!

Stikkord: pc_test, spilltester, testprodukt