Det har ikke vært mangel på krigsspill på PC-fronten de siste årene. En av de mer vellykkete innen andre verdenskrig-sjangeren var fjorårets Medal of Honor: Allied Assault (MOHAA), som kastet oss hodestups ned i skyttergravene som amerikansk infanterist. Minneverdige øyeblikk inkluderte landingen på Omaha Beach 6. juni 1944, norske ubåt-havner, og intens ruin-gjemsel i Normandie.
Og nå sitter vi altså her med Call of Duty (CoD), et spill som kaster oss hodestups ned i skyttergravene i Europa under andre verdenskrig. Minneverdige øyeblikk inkluderer hektisk angrep på Stalingrad, storming av Riksdagen i Berlin, og ruin-gjemsel i Normandie…
Denne gang starter du som amerikansk fallskjermjeger, men historien hopper litt frem og tilbake mellom de allierte kjempende uten å følge noen faste hovedpersoner i mer enn en håndfull oppdrag hver. Plutselig beskytter du strategiske franske broer som del av en britisk tropp, og i neste øyeblikk blir du sendt inn i et flammende Stalingrad av brutale russiske generaler – kun bevæpnet med et geværmagasin.
Topp atmosfære…for det meste
CoD har defintivit sine geniale øyeblikk.
Annonse
Spillet briljerer og er uvanlig oppslukende i de oppdragene der du er kastet inn i et håpløs, dødelig, og ekstremt hektisk skyteinferno og hele tiden må spille på lag med dine lagkamerater. Lydsporet er eksplosivt, kulene viner til alle kanter, venner og fiender roper i munnen på hverandre, og avtrekkerfingeren vibrerer nervøst mens svetten pipler. Benytt sjansen når de andre gutta legger ned dekkild for å rykke fram, men se opp for snikskyttere og MG-poster!
 |
| Både lyd og grafikk i Call of Duty er av høyeste rang, og sluker deg virkelig opp i kampens hete. |
Der spillet derimot synker ned til middelmådighet er i Rambo-oppdragene, som utviklerne etter min ærbødige mening med fordel kunne byttet ut mot flere tropp-eventyr.
Særlig i ett spill hvor man til en viss grad etterstreber realisme, historisk nøyaktig og ettertanke om krigens misère føles det litt idiotisk å springe rundt med bunnløst automatvåpen og egenhendig utrydde mannskapet på tyske krigsskip utenfor norskekysten. Ikke at solo-brettene er direkte dårlige, men vi har liksom både sett og gjort det før.
Kort og godt
Call of Duty tar ikke mer enn en intens kveld eller to å spille gjennom, hvorpå videre gjenspillverdi først og fremst er å finne på nett.
Multiplayer med CoD virker nemlig svært lovende, og detaljer som gøyale «KillCam» – der du får se de siste sekundene før du dør fra din drapsmanns perspektiv – mottas med stående applaus.
CoDCall of Duty slekter mye på MOHAA, og har tatt det hele et lite hakk lengre. Liker du den ene, vil du høyst sansynlig like den andre.
Begynner du derimot å bli litt lei av å leke andre verdenskrig nå, så se deg om etter noe annet…
Annonse
