Du spiller Dante, sønn av Spada, sverdets mester, dobbelpistolenes kommandør, haglegeværets konge, granatkasterens sensei, flammehanskens korsfarer.
Devil May Cry er det okkulte detektivbyrået ditt, og når du en vakker dag får besøk av et lettkledt damemenneske som åpner samtalen med å slenge en motorsykkel etter deg, skjønner du raskt at hverdagen er i ferd med å ta en litt annen vending. Når kvinnen fortsetter konversasjonen med å kjøre et gigantisk langsverd gjennom brystkassen din, kan man trygt si at stemningen er satt.
Bortsett fra å være plaget av tildels grusom lip-sync, er denne åpningssekvensen en av de få sekvensene i spillet hvor du har formening om å faktisk delta i et eventyr med handling og plot. Dessverre er historien i Devil May Cry nemlig rotete og overfladisk presentert, og det holder egentlig å si at marionetter fra helvete, grusomme beist fra hinsides, og blodtørstige spøkelser med store hekksakser tilhører hovedelementene.
(P.S. Jenta med sverdet og motorsykkelen er forøvrig en av de få vennligsinnete du treffer på)
Annonse
Vakre piksler
Men hva skal man egentlig med forteller-dramaturgi og interaktive utfordringer (utover å skyte eller svinge sverd) i et spill som tar seg så uforskammet godt ut som dette!? Enorme og stemningsfulle spøkelsesslott presenteres i majestetisk 3D, skumle katakomber og ruiner med snikende monstre i skyggene, og midt i det hele er Dante – som hopper rundt med overmenneskelige superkrefter og uten anstrengelse forøvrig tar livet av alt som ser ut som det rører på seg.
Devil May Cry slekter ikke så rent lite på det glimrende Onimusha: Warlords, og man kjenner seg raskt igjen i systemet med å samle «orbs» fra slagne fiender, som ved anledning kan veksle inn mot diverse oppgraderinger og nye ferdigheter. Men selv om Devil oppleves som både mer spenstig og mer fleksibel i kontrollene enn Onimusha, så mangler likevel mye av drivet og følelsen av sammenheng.
I all sin kaotiske skjønnhet og blodsprutende poesi er det også gjort et utall uheldige valg av kameravinkler i Devil May Cry. Problemet er ikke først og fremst at du ikke har oversikten over hva som skjer, noe som kun unntaksvis er tilfelle, men heller at du risikerer å springe i en retning idet synspunktet forandres til det helt motsatte, slik at alle kontrollene reverseres, altfor ofte med et ganske så forvirrende resultat.
Hvorfor ikke?
Alt i alt gjenstår Devil May Cry først og fremst som en grafisk milepæl, med grei action attåt. Dette er et spill som passer helt ypperlig til å imponere venner, og konvertere Playstation 2-skeptikere.
Heldigvis er spillet også såpass lettspilt og underholdende at du nok vil gripe deg selv i å investere atskillige timer på egenhånd med å hakke, sprenge, og maltraktere de utallige demoniske skapningene som popper opp i uendelig gjentakelse.
– Utvilsomt god terapi for innestengt aggressivitet…
 |
| Heldigvis finner Dante tid til å holde balletten sin ved like… |
 |
Annonse
