På Napsters nettsted står det i klartekst: Napster respekterer opphavsretten, og forbeholder seg retten både til å til å stenge ute brukere som bryter den og fjerne filer som er beskyttet av opphavsretten.
Dette kan bli deres bane. Appellretten i San Francisco har selvsagt tatt fatt i dette, og i det store og det hele stadfestet kjennelsen fra US Districts Court i fjor. Her heter det at Napster selv mener de har muligheten til å regulere virksomheten på sitt system, og at de må forventes å holde orden i eget hus, slik at loven ikke blir brutt.
Fraskriver seg ansvar
Her er det en vesentlig forskjell mellom Napster og kollegaen Gnutella. Gnutella og andre tjenester som ligner har effektiv stengt seg selv ute fra å kontrollere hva brukerne gjør. Her handler det snarere om å fraskrive seg ethvert ansvar for hva brukerne kan finne på. Dette er et utbredt, om enn noe frynsete prinsipp i amerikansk forretningsvirksomhet.
Rimelig bruk
I appellrettens uttalelse diskuterer man District Courts bruk av bedrepet »fair use» – på norsk rimelig bruk. I USA som i Norge er det fullt tillatt å låne ut en CD til en kamerat. Det er også lov å ta en kopi til eget bruk. I USA kan derimot kameraten ikke ta en kopi til sitt bruk.
Annonse
Men dette er lov i Norge, dersom det gjelder andre åndsverk enn dataprogrammer og ingen penger skifter hender. (Nå kan det selvsagt diskuteres om digital musikk på CD eller andre medier også er dataprogrammer, men det er en annen historie).
En til mange
Napster kan i følge retten ikke skjule seg bak dette. Her er det snakk om å distribuere åndsverk til i prinsippet hele verden. Det er altså forskjell mellom en til en og en til mange. Tilbyr du musikksamlingen din til nærmiljøet ditt, er det greit. Tilbyr du den til hele verden, kan de komme og ta deg.
Kjennelsen fra appellretten åpner dermed for en mengde søksmål fra ymse opphavsrett-eiere – i første rekke artister, plateselskap og publiseringsselskaper. Men alle disse har tapt sin rett dersom tjenesten de angriper klart sier i fra at det er brukerne som har ansvaret, ikke de. Da må musikkindustrien saksøke hver enkelt musikkbruker, og det blir selvsagt en umulig oppgave.
Juridisk person
I tillegg til å påta seg ansvar, har Napster også gjort den tabben å være en såkalt juridisk person. Det vil si at de er et selskap, med det formål å drive forretningsvirksomhet. De andre tjenestene som gjør det mulig å bytte MP3-filer er som oftest ikke det. De fungerer mer som gigantiske venneklubber, der eneste felles kontaktpunkt er det som skjer mellom personen som tilbyr gratis musikk og den som tar i mot tilbudet.
Ikke en gang programvaren er felles. For Gnutella finnes et utall programvarepakker, alle gratis.
Naturfenomen
Når ingen penger skifter hender, og det er teknisk umulig å kontrollere hvem som gjør hva med hvilken musikk, har selv det amerikanske rettsvesen tapt sin rett. De kan ikke dømme i saker der ansvaret ikke kan plasseres. Bytting av musikk på nettet må anses å være et naturfenomen – på linje med uvær, skogbrann og springflo.
Det kan godt tenkes at musikkbransjen gjennom det amerikanske rettssystemet klarer å knekke Napster. Men de vil neppe greie å knekke byttelåning av musikk, verken på nettet eller i skolegården.
Annonse
