Forslaget innebærer at staten selger seg ned yil 75-85 prosent ved børsintroduksjonen som man håper skal skje i høst. I andre omgang kommer et videre nedsalg til 51 prosent statlig eierandel. Tidsperspektivet for dette er ikke fastlagt. Det er ingenting overraskende i forslaget.
Får flertall
Regjeringens forslag vil bli vedtatt i Stortinget. Selv om noen er enig med oss i at 34 prosent statlig eierskap hadde vært det beste og andre (SV) mener at statsmonopol fortsatt har en misjon, vil nok det sosialdemokratiske Norge kunne samles om å trå varsomt inn i privatiseringens verden.
Stor sak og lite bråk, med andre ord.
17. mai-teleoperatør
Bak Samferdselsdepartementets forslag ligger samme tankegang som sosialdemokratene anvender på både Statoil, Hydro og Den norske Bank – populært kalt 17.mai-banken. Nå har vi også fått 17.mai-operatøren.
Annonse
Nasjonalt eierskap gjennom staten er tydeligvis et gode i seg selv på linje med Kong Haakon ved bjørkestammen, bunaden og andre nasjonale helligdommer.
Nasjonal kontroll
Regjeringen prioriterer med dette nasjonal kontroll med Telenor foran det som isolert sett ville være best for Telenor. Denne holdingen hos regjeringspartiet, har dyp forankring i nesten hele det politiske miljøet.
I årtier har Telenor vært sett på som statens fremste styringsverktøy i telepolitikken. Og slik er det fortsatt. Ønsket om å bruke Telenor som politisk redskap i norsk IT-politikk, er det som i klartekst ligger bak regjeringens, og sannsynligvis Stortingsflertallets, holdning. Dette er i beste fall en historisk overlevning.
Feil om Telenor
I verste fall et bevisst ønske om å gi det statskontrollerte selskapet Telenor preferanser foran andre teleaktører. Essensen i denne tenkningen er: “Det som er godt for Telenor, er godt for landet”.
Dette er feil. Det fører til at Telenor på ulike måter gis preferanser foran konkurrentene. Det fører til en “liksom-konkurranse” på flere områder der både næringslivet og private telebrukere hadde vært bedre tjent med reell konkurranse.
Det er for eksempel ikke lik tilgang til aksessnettet. Tilgangen er så ulik at Tele 1 Europe har dokumentert at de må betale det dobbelte for å kunne tilby fast-til-mobil-samtaler til Telenor enn det Telenor tar hos sluttbrukere.
Telenor er ikke styring
ITavisen.no har skrevet det gang på gang: Det er via konsesjonspolitikken og regulatoriske tiltak staten kan sikre bred tilgang til grunnleggende teletjenester og billigst mulige teletjenester – ikke via Telenor som styringsredskap i nasjonal telepolitikk.
Regjeringen bruker i proposisjonen argumentet med 51 prosent for å hindre fientlig oppkjøp. Argumentet er syltynt. Ved 33 prosent statlig eierandel kombinert med gradvis nedsalg, kunne man også sikret seg.
Lavere verdi
Regjeringen synes å være helt på det rene med at statlig majoritet vil føre til lavere verdi på Telenor. Dersom behovet for statlig kontroll hadde vært velbegrunnet, hadde det vært helt greit.
Nå ofrer man et ganske sikkert et tosifret antall milliarder kroner til Telenor og til statskassa til fordel for en misforstått forestilling om Telenor som politisk styringsredskap.
Det er ille selv om vår fremste bekymring ikke er statskassa. Den er velfylt nok. Det virker også som proposisjonen ivaretar Telenors kapitalbehov på en tilfredstillende måte.
Stimulere IT?
Men noen ekstra statsmilliarder til å stimulere IT-utdanning, bredbånd og industrireisning hadde vært på sin plass. Når det er sagt: Staten kan tillate seg den luksus det er å gi avkall på noen milliarder fra Telenor. Det er ikke mangel på penger, men frykten for inflasjonseffekten som er årsaken til at det krafttaket som trengs, uteblir.
De politiske overtonene i fusjonsnederlaget, en historie der Telenor stadig har blitt brukt i salderingen av norske statsbudsjett og ustabil politisk situasjon med mindretallsregjeringer, er de åpenbare årsakene til at private investorer vil vurdere statlig majoritet som et klar minus.
På en måte gir dessverre Regjeringen den svenske næringsministeren Bjørn Rosengren rett: Politisk styring med Telenor er viktigere en maksimal forretningsmessig handlefirhet.
Partnerskap
Det framgår også av proposisjonen at spørsmålet om internasjonal partner med betydelig eierandel utsettes til etter børsintroduksjonen. Slik setter man også et tak på hva en internasjonal partner kan eie i Telenor til 24-34 prosent. Det kan i og for seg være fornuftig, men det kan vise seg å bli skjebnesvangert for Telenor at spørsmålet skyves ut til iallfall neste år.
Telenor har et enormt behov for å finne seg en sterk internasjonal partner. Nye posisjoner tas nå hver eneste dag.
Hva er Telenor verdt?
Tidspunkt for børsnoteringen, kommende internasjonale oppkjøp og IT-aksjenes ustabilitet vil påvirke verdien så sterkt at det er vanskelig å gjøre seg opp en formening om Telenors samlede verdi.
Uten dramatiske endringer i rammevilkårene tipper vi at Telenor selv med statlig majoritet vil bli verdsatt til i underkant av 200 milliarder kroner til høsten. I så fall er det rom for å tilføre Telenor 25 milliarder via maksimalrammene for en emisjon. I tillegg får Tormod Hermansen låne det han vil. Det står ikke på penger. På det punktet bør Tormod Hermansen være såre fornøyd.
Annonse
