Verneplanen for Telenors bygninger og installasjoner foreligger i disse dager, og boka markerer et delmål for et arbeid som begynte i 1995. Verneplanen skal revideres hvert femte år slik at man får med den siste tekniske utviklingen før den forsvinner ut av historien.
Selge eiendommer
88 bygg er omfattet av planen som kom i stand dels etter initiativ fra Riksantikvaren, som også har bidratt med pengestøtte, og dels som et resultat av oppløsningen av telemonopolet her i landet.
Telenor hadde behov for å selge en del eiendommer for å møte konkurransen, noe som satte fart i prosessen om å synliggjøre rollen Telenor og forgjengerne har hatt i norsk telekommunikasjonshistorie. Planen viser tradisjoner ingen konkurrenter kan drømme om, og slikt styrker Telenors stilling i markedet.
Annonse
Vanskelig å velge
Å velge ut 88 bygg av 5.500 krever et omfattende arbeid, og utvalget er gjort etter en gjennomgang av 10 prosent av bygningsmassen. Terje Ellefsen, som har stått for den tekniske vurderingen av byggene, forteller at dette ikke var noen enkelt jobb.
Verneplanen omfatter hele 23 kategorier innen bygg og anlegg. Alt fra koblingsskap i jern, telefonbokser, naust, sjøkabelhus og kaianlegg til store, palasslignende bygninger, linjekurser og kabelsteiner måtte vurderes.
Autentisk
Utvalget skulle være representativt for kulturmiljøene man ønsker å bevare, karakteristisk for en viss bygningstype i en gitt fase eller periode eller være enestående i norsk sammenheng.
Videre har prosjektgruppen i samarbeid med Riksantikvaren lagt vekt på at anleggene skulle kunne formidle opplevelse og kunnskap og at byggene skulle være mest mulig opprinnelig eller autentisk.
Sosiale aspekter
Det er ikke bare Telenors historie som presenteres i Verneplanen: Også sosiale aspekter kommer til syne. For eksempel var det ikke uten videre enkelt å bygge telefonsentraler i “kondisjonerte” strøk.
Protester fra naboer sørget for praktbygg når mektige folk i omgivelsene krevde det. Slemdal sentral i Oslo er bygd i samme stil som villaene i området, mens sentralen i Hesselbergs gate på Grünerløkka i Oslo ser ut som en litt fattigslig bygård.
Billige bygg
Etterhvert ble estetikken mindre viktig. Sentralene på landsbygden har alltid vært små firkantete hus. Stilen ble enklere og enklere, bygningene billigere og billigere.
– Dette skyldes ikke bare mangel på interesse for det estetiske, sier Terje Ellefsen, fagsjef i Norsk Telemuseum, – Norge var inne i oppgangstider, og man trengte bygninger av ymse slag. Da ble det for dyrt og langsomt å bygge solid med teglstein, så man endte med bygninger kledd i eternitt og uten grunnmur.
Kjekt å ha
Verneplanen for Telenors bygninger og installasjoner koster rundt kr 100.- og kan bestilles fra Norsk Telemuseum. Den som farter mye rundt i Norge vil ha stor nytte og glede av boka.
Ikke alle anleggene er åpne for publikum, men Ellefsen forsikrer Telecom Revy om at Norsk Telemuseum vil gjøre alt for å legge tingene til rette slik at tilgjengeligheten for publikum blir best mulig.
Annonse
