Hopp til navigasjon Hopp til innhold
Wolfenstein II er rett og slett glimrende underholdning som en actionfilm fra 80-tallet. (Ill.: Bethesda Softworks)

«Wolfenstein II: The New Colossus» – Jeg har ikke hatt det så moro siden «Half-Life 2»

Spilltest: Fest som det er 2004.

Jeg trodde potensialet til det første Wolf-spillet fra svenske Machine Games kun var starten på hva studioet var i stand til etter å ha kommet skikkelig til rette.

Jeg fikk rett, for oppfølgeren underholdt meg nesten like mye som Half-Life 2 gjorde helt tilbake i 2004 da jeg tok en uke ferie for å nyte Valves mesterverk. Ikke fordi noe er nytt, men fordi alle deler av spillet er så fordømt underholdende.

Vi starter faktisk med stemningen
«The New Colossus» er alt på en gang historiemessig. Noen ganger pervertert vold som er så grov at man bare må le, og håper utviklerne hadde det som hensikt, andre ganger følsomt og romantisk for så å vende rett tilbake til grotesk vold ispedd veldig svart humor.

Har du sett «The Man in the High Castle» er det serien man får følelsen at utviklerne liker aller mest, i tillegg til egen kultur og humor, for du vil kjenne igjen litt stemning fra Fallout-serien også. Det er jo Bethesda som gir ut dette spillet.

Historien er veldig spisset, den er kvalitetsbevisst og nesten på nivå med Rockstar – noen ganger er den enda bedre og treffer bedre enn døende Hollywood og deres alt for PR-strategiske forsøk på å underholde med svak popkultur.

Rockstar og Machine Games gjør dette mye bedre.

Grafikken er nydelig, detaljnivået likeså og FPS-en ligger som regel på 100 med et OK skjermkort.
Grafikken er nydelig, detaljnivået likeså og FPS-en ligger som regel på 100 med et OK skjermkort. (Ill.: Bethesda Softworks)

Grafikken og spillbarheten
Grafikkmotoren, ID Tech 6, glimrer. Wow! For et valg av utviklerne og en seier for id Software som lenge har måttet se Epic Games sin Unreal-motor ta over store deler av markedet.

Det er sjeldent FPS-en havner under 80 bilder i sekundet i kamper (fabrikkoverklokket GTX 980 ti med 6GB RAM), og når man rusler rundt i mellompartiene er den stabilt over 100 med et detaljnivå vi trolig ikke har sett maken til i noe annet FPS-spill. Vi har alle innstillinger på nest høyest. Sett bilde-prosesseringen på maks, og vi dalte faktisk ned i 30 til 40 FPS, men uten å få mye bedre grafikk.

Spillet tar seg rett og slett drømmektig godt ut på PC, samtidig som det flyter utrolig godt.

Den brutale volden og humoren fikk selv anmelder, som har spilt FPS siden DOS Wolfenstein, til å gnisse tenner.
Den brutale volden og humoren fikk selv anmelder, som har spilt FPS siden DOS Wolfenstein, til å gnisse tenner. (Ill.: Bethesda Softworks)

Vil minne deg om Doom 2016
Måten man spiller på er ikke endret seg omtrent siden det første Wolfenstein, men det er helt greit, akkurat som det var helt greit med Doom fra i fjor.

Faktisk: Doom 2016 og Wolf 2 2017 minner mye om hverandre, ikke bare fordi de deler grafikkmotor, men også fordi spillbarheten er lik. Det går med andre ord fort, og står man stille i tre sekunder er man dau. Som i Doom er underholdningsfaktoren finpusset som få spill vi har opplevd.

Det er dog litt for mange mellomsekvenser, for man ivrer å komme tilbake til skytingen. Det er litt merkelig. Det er nesten som de ikke stoler på egen spillmekanikk, men det kan de i aller høyeste grad gjøre. Wolfenstein III, for vi regner med at dette blir minst en trilogi, har vi med andre ord veldig store forventninger til.

Når man først møter selveste Hitler, fremstår han som en gammel, pervers og paranoid idiot. Scenen er for øvrig hysterisk på flere plan, fordi, tør jeg si det, den er velspilt som mange av de andre.

«It’s a wild ride», skrev utviklerne til anmelderne. Det er mer sant enn du tror. Om du liker spill og skytere har du ikke lov å kalle seg fan av noen av kategoriene om man ikke liker dette.

Karakter: 9 av 10.

+ Ren og pur spillglede
+ Super grafikk og svært god flyt
+ Herlig brett-design
+ Gode skuespillere og historie
+ Kul og engasjerende musikk driver deg fremover

 

– Snikingen er det ikke lett å forstå seg på – blir oppdaget for lett
– Lyd-designet kunne vært bedre, spesielt våpenlydene
– For mange like fiender
– Når spillet har kommet skikkelig i gang, er det slutt
– For mange og lange mellomsekvenser

Stikkord: Spill, Tester, wolfenstein