GameCube-spillet Paper Mario: The Thousand Year Door er endelig lansert i en fornyet drakt. For de som ikke er kjent med spillet, eller serien som helhet, kan det nevnes at dette er oppfølgeren til Paper Mario til Nintendo 64.
Spillet er en slags miks av plattformer og rollespill, der kampsekvensene er turbasert (her har Nintendo med varierende hell eksperimentert med kampsystemet i senere utgivelser). Spillet minner til dels om Super Mario RPG – som ble lansert i en fornyet versjon til Switch for ikke så veldig lenge siden.
En verden i papp og papir
Det spesielle med Paper Mario, og som for så vidt ligger i navnet, er at alt i spillet er laget av papp og papir. Dette gir spillet en veldig unik og fargerik stil, men som passer som hånd i hanske med Super Mario-franchisen.
Annonse
At Nintendo liker å lage denne typen univers er ikke unikt for Super Mario-serien, bare se på Yoshi’s Woolly World der alt var laget av ullgarn.
Finn krystallstjernene – og Peach
Historien i Paper Mario The Thousand Year Door starter med at Peach drar til Rogueport. Her får hun tak i et skattekart – som hun deretter velger å sende til Mario. Mario kommer deretter til stedet, men Peach er ingensteds å se.
Etter hvert blir det klart at kartet viser veien til en skatt som ligger under Rogueport. Veien dit er imidlertid sperret av «The Thousand Year Door». Denne døra lar seg kun åpne dersom man samler alle krystallstjernene – som det finnes sju stykker av i verden.
Uten å gå videre i detalj her, så er det innlysende at det da blir Marios oppgave å reise rundt i verden for å finne krystallstjernene – i tillegg til Peach så klart.
Hver krystallstjerne i spillet marker ett kapittel i spillets historie, og hvert kapittel skiller seg fra det forrige – med sine egne områder, karakterer og historier. Du vil blant annet reise gjennom snøverdener, sletteland, flyvende øyer og jungler. Spillet er såpass variert at man ikke rekker å gå lei av et område, før man blir sendt avgårde til neste kapittel – og hvert kapittel blir avsluttet med en spennende bosskamp.
Selv om verdenene er varierte og fine, er brettdesignet i verdenene av varierende kvalitet. Presentasjonen er god, men enkeltområder består litt for ofte kun av en rekke med fiender som må beseires. Jeg savner en litt større bruk av gåter, eller andre elementer som setter spilleren på prøve.
Enkel og oversiktlig kampsystem
Spillets kampsystem er på den enklere siden. Mario kan utføre en handling hver runde, og dette er enten hoppangrep, hammerangrep, spesialangrep eller bruk av gjenstand (eller «item» om du vil). Alternativt kan man også velge at Mario skal beskytte seg selv eller stikke av.
De fleste av angrepene krever at man timer knappetrykk (eller spakbevegelser) på kontrollen med det som måtte dukke opp på skjermen. Trykker man for eksempel A samtidig som Mario hopper på en fiende, vil man gjøre ekstra skade. Dette gir kampene et litt mer aktivt preg, i stedet for at man bare trykker og ser hva som skjer.
Kontrollen er bunnsolid – både i og utenfor kamp, og jeg opplevde ingen frustrasjonsmomenter knyttet til kontrollen gjennom spillets gang.
Kampene avsluttes med at det blir utdelt erfaringspoeng, og når man har samlet nok, vil Mario stige i nivå. Da får man mulighet til å velge mellom å øke Marios helsepoeng (HP), blomsterpoeng (FP) og knappepoeng (BP). Visse typer angrep krever blomsterpoeng, og noen angrep er kun tilgjengelig dersom Mario på forhånd har aktivert knapper som krever knappepoeng.
Et godt utvalg av forskjellige sidekicks
Mario har ellers alltid en partner ved sin side. Man styrer også handlingene til partnerne, men dette er begrenset til angrep, bruk av gjenstand, bytte av partner og selvbeskyttelse.
Gjennom spillet stifter man bekjentskap med flere forskjellige partnere, og de følger med Mario til spillets slutt. Imidlertid er det slik at bare en partner kan være med i kampen om gangen.
Partnerne har sine helt egne angrep, og disse er for det meste markant forskjellige fra angrepene til Mario. Etter min mening er det litt varierende hvor bra de enkelte partnerne er i kamp, men det en smakssak.
Det er likevel ikke bare i kamp at partnerne er nyttige. Også utenfor kamp har partnerne triks å by på. Typisk innebærer dette at de kan hjelpe Mario å komme seg forbi forskjellige hindre.
En interessant historie – i Mario-målestokk
Det som drar meg inn i Paper Mario The Thousand Year Door, er spillets historie og karakterer. Selv om historien er rimelig enkel, er den på godt vis sammenvevd med artige og interessante karakterer. Dialogsekvensene i spillet er morsomme å følge med på, og det er artig å bli dratt fremover i spillets historie gjennom disse.
Hvis man på noe tidspunkt blir lei av å følge hovedhistorien i spillet, så har man også anledning til å påta seg sideoppdrag for å løse opp i trivielle problemer som forskjellige karakterer måtte ha. Dette gir spilleren muligheten til å samle opp litt belønninger, og til å spore litt av fra hovedoppdraget.
Imidlertid er det ikke alt ved historien, og progresjonen i denne, som er bra. Spillet er i overkant lineært, og rekkefølgen på ting er nøye bestemt. Videre er spillet også noe plaget av såkalt “backtracking” – at man må gå en del frem og tilbake gjennom de samme områdene. Dette betyr også at man ofte må drepe de samme fiendene igjen. Dette gjør at spillet på enkelte punkter oppleves som kjedelig.
Noen nyheter, men ikke av vesentlig betydning
Når det kommer til spillets hovedinnhold, byr ikke Switch-utgaven på noen vesentlige nyheter sammenliknet med originalen. Man får derfor ikke noen tilleggskapitler til historien.
Blant nyhetene finner man for eksempel et par nye knapper som ikke var i den tidligere utgaven. Videre er det lagt til noen forbedringer som gjør reising og bytting av partnere enklere. Spillet er også oppdatert rent grafisk, og figurene er oppdaterte idet disse også har en versjon som viser ryggene deres.
Uten å gå gjennom hele listen av nyheter, kan det også nevnes at hvis man taper en kamp, så vil man få muligheten til å velge å prøve igjen – i stedet for å bli sendt til siste sted man lagret spillet.
