Doom 2016 er min favoritt omstart av en klassisk spillserie.
Introduksjon
Å se DOOM fra 1993 gjenoppstå i moderne drakt var intet mindre enn en åpenbaring. Det første nye spillet tok få sjanser, og rørte knapt ved kjernegameplayet, noe som viste seg å være et smart trekk, for vi ante egentlig ikke hva vi hadde i vente.
Med DOOM Eternal i 2020 ble Doom Slayer forvandlet til en slags Tarzan. Noen omfavnet det sprettende, akrobatiske kaoset, mens andre var mer lunkne. Selv havner jeg et sted midt imellom, men er nok mest i leiren at jeg foretrekker å stå støtt. Eternal var uansett en oppgradering av grafikk, og ikke minst størrelsen på kartene. The Dark Ages tar alt til et nytt nivå.
Grafikk
id Tech 8 er kraftig oppgradert, men klarer fortsatt å levere den intense og hektiske actionen uten kompromisser. Med alt på full guffe med tilhørende gørr 110 FPS standarden med DLSS kvalitetsmodus, men uten MFG, drevet av RTX 4090. Ikke at 4090 er et krav:
Annonse
Dette er nytt i id Tech 8:
- 💡 Ray tracing for realistisk, dynamisk og interaktiv lyssetting og skygger
- 🌆 Større og mer detaljerte spillverdener enn noen gang før i et DOOM-spill
- 🎯 Stabil og silkemyk ytelse på 60 bilder per sekund på alle plattformer
- 🌀 Forbedret fysikksystem og animasjoner for mer realistiske bevegelser
- 🚀 Full utnyttelse av moderne maskinvare på PC, PS5 og Xbox Series X|S
- 🐉 Støtte for episke gameplay-elementer som drager og Atlan-mech
- 🔊 Nytt lydsystem med 3D romlig lyd, HRTF og ambisonics
- 🩸 Mer gore og ødeleggbare fiender og miljøer
- 🎥 Høyere bildekvalitet og visuell detaljgrad enn tidligere generasjoner
- 🌍 En ny æra for DOOM med store, åpne verdener, intense kamper og episk historiefortelling
Tim Sweeney brukte tid på å fremheve hvor viktig designere er for at ting skal se bra ut under intervjuet med Lex Friedman. Heldigvis for oss har fremdeles id Software designere av aller ypperste kvalitet. Karaktermodellene er så gode at jeg sikler hver gang jeg legger merke til nye detaljer, lyst opp med ray tracing og kreativt gjennomtenkt som bare de ypperste kreative sjeler i bransjen kan.
Det er dessuten stor variasjon i miljøene, inkludert noen du aldri har opplevd før, men akkurat hva det innebærer, lar jeg deg oppdage selv.
Musikken er rendyrket metal, perfekt mikset inn for å trigge adrenalinet i forkant av brutale riff og hodeløse fiender. Man føler seg som en ekte slayer med dundrende gitarer i ørene, mens slag og forsvar med metallskjoldet klinger som en infernalsk versjon av ‘Hells Bells’. Lyddesignet er, selvsagt, i toppklasse med en slagkraftig ‘»crunch» som virkelig kjennes i kroppen.
Gameplay
Denne gang er man mer som en tanks å regne. Jeg merker ID har latt seg inspirere av klasse-skytere og andre sjangre. De kombinerer nemlig denne gang forsvar, som i seg selv er offensivt fordi man skyter tilbake gjenstander og prosjektiler, samtidig som man guffer på med å skyte og svinge skjoldet så blodet spruter, og utstyre det med f.eks. et automatisk maskingevær – et av mange valg som åpnes underveis.
Måten de har valgt å innføre nye våpen på er herlig, bare plassert der stemningsfullt midt i rommet, med lovnader om timesvis med moro – samtidig som forbedringer av våpnene gjør dem merkbart kraftigere og Doom Slayer til en mini-gud med attitude.
Du bør la deg friste til å utforske, for da kan du finne gull i et område bak en låst dør, og med gull kan man oppgradere. Du vil også premieres på andre måter, ved å finne nøkler som åpner opp ekstranivåer med fiender og mer gull. I noen av brettene må man se seg rundt for å komme seg videre, men spillet byr heldigvis ikke på God of War: Ragnarok-nivåer av puzzle.
Man gliser hver gang man droppes ned, eller skuer ned mot djevelskurkene, idet jeg vet at jeg kommer til å ha det gøy og finne nye måter å drepe på. Områdene ser ut til å være på størrelse med Halo Infinite. Utover det er det korte lastetider, men spillet er klassisk på den måten at det er episodeoppdelt.
Konklusjon
Ingen andre lager spill som id Software, der kvalitet i alle ledd er laserfokusert. Denne gang leverer de ikke bare knallbra gameplay som er avhengighetsskapende og altoppslukende til siste fight, men også en ny måte å spille heseblesende FPS-er på – ‘parry’ som et viktig våpen kombinert med to andre fight-mekanikker, mange våpen og ditto oppgraderinger av disse, i kombinasjon med ulike måter å oppgradere skytsen på.
Kombiner dette med visuelt fremragende lekkerbisken-grafikk som suser avgårde i stabile FPS; ingen krasj, og en altoppslukende, avhengighetsskapende voldsorgie av et FPS, og id Software mer enn leverer varene etter alle disse årene. Jeg håper Doom utvides til flere FPS-sjangre. Det fortjener id Tech 8, det fortjener fansen.
