TEST: DOOM Eternal – aldri har det vært så gøy å slakte demoner

I disse korona-tider er det lite som frister så mye som å sette seg ned foran PC-en, ta på hodetelefonene og stenge omverdenen ute.

Lukk bort omverdenen

Ingen dystre nyheter om hvor mange som er smittet, eller hvor mange som velger å ikke bry seg om anbefalingene. Det eneste som betyr noe er demonene foran deg, og hvordan du helst vil drepe dem.

id Software er et av de eldste utviklerstudioene vi har, og selskapet bak ikoniske spillserier som Wolfenstein og DOOM – og det er nettopp DOOM som er hva denne artikkelen handler om.

Det første DOOM-spillet kom ut av fabrikken i 1993, og id Software dyttet ut spill i serien relativt jevnt opp til 2005. Her blir det en pause på elleve år – så vidt avbrutt av lanseringen av DOOM 3: BFG Edition, en remaster av DOOM 3 – før vi fikk det første moderne DOOM-spillet i 2016.

Vi feiret anmeldelsen med å spille Doom 2016:

Er verdig oppfølger?

DOOM-spillet fra 2016 lyktes særs godt med å ta essensen av DOOM og transportere den inn i den moderne spillverdenen. 20. mars kommer etterfølgeren, DOOM Eternal, og jeg kan si så mangt som at det ikke er noen skuffelse.

DOOM Eternal vil som forgjengeren ha en flerspillermodus, men serverne kommer ikke online før etter at spillet lanseres offisielt. BATTLEMODE, som er hva flerspillermodusen kalles, er 2v1 og forsøker å gjenskape kjernen av den kaotiske og hektiske enspillermodusen. To personer får æren av å styre hver sin demon, og en person er en Slayer. Måten spillet vinnes på er enten ved at begge demonene drepes uten at en av dem rekker å våkne til live igjen, eller ved at de to demonene får has på Slayeren.

Selve spillet

DOOM Eternal starter rolig. Eller så rolig som man kan forvente av et spill som dreier seg om å slakte alt man kommer over av demoner på sin vei. Vi får en hagle i hånden og noen enkle demoner å drepe. Dette er ingen sak for oss. Noen velrettede skudd og vi er på vei videre.

Litt skjult, men ikke godt nok, er en vegg vi kan slå oss gjennom. Bak denne er en hemmelighet – en av mange man kan finne gjennom spillet hvis man passer på å ha øynene sånn høvelig oppe.

Det tar ikke lang tid før vi kommer oss opp til målet vårt. En av de demoniske prestene som står bak overtakelsen av jorden. Hodet hans ryker ganske fort, og vi er på vei videre.

En liten baktanke som var med meg gjennom hele spillet, er at utviklerne ville gå tilbake til røttene av DOOM. Tanken falt meg først inn da man måtte finne et nøkkelkort for å avansere videre i spillet, noe som var et vanlig element i spill fra de gode gamle dager. Også videre i spillet skjer det flere ting som støtter den lille tanken, mye med historien i spillet.

Vi kommer oss etter hvert til Fortress of Doom. Dette er en hub hvor man kommer etter hvert oppdrag er ferdig. I denne hub-en får man mulighet til å trene på å drepe de forskjellige demonene man har møtt opp til det punktet i spillet. Det er i all hovedsak et friområde hvor man kan ordne med oppgradering av drakt eller våpen i fred og ro.

Rundt om i verden vil du i de mange oppdragene dine finne diverse hemmeligheter. Dette kan være forskjellige ting – alt fra leker til musikk, og til og med juksekoder en gang iblant.

Musikken man finner er det eneste som man faktisk får noe glede ut av hvis du ikke liker å jukse med juksekodene. Rundt i Fortress of Doom vil man finne albumomslag. Disse kan klikkes på, og den aktuelle musikken vil spilles. All musikken man kan finne er fra DOOM-universet, og det er ganske gøy å få hørt hvordan lydsporet var i de originale spillene i forhold til i dette nyeste spillet.

Detaljene i spillet må trekkes frem, og da spesielt glory kills. Man får mulighet til å utføre en glory kill når man har skadet motstanderen mye, men ikke sånn at den dør. Da kan man utføre et nærkampsangrep, og det vil henrette demonen. Det skjer i form av en liten filmsekvens i saktefilm. Det imponerende her er hvor mange forskjellige varianter og retninger det er. Alt fra om man kommer bakfra, ovenfra eller forfra så vil man få en dynamisk tilpasset filmsekvens, i tillegg til at hver enkelt retning har flere forskjellige varianter innad.

Oppgraderinger og nytt innhold

Man kan jo ikke lage en oppfølger uten noe nytt innhold, og her kommer ikke DOOM Eternal til kort. Det er over dobbelt så mange demoner som i det forrige spillet. Og ikke bare har det kommet en god del nye, men de gamle har blitt pusset opp.

Mange av demonene har fått diverse svake punkter i rustning eller på kropp som man kan velge å fokusere på for at det skal bli lettere å drepe dem. Dette gir spillet et mer taktisk preg ved siden av den blinde volden. Man kan selvfølgelig kjøre på og skyte i vei, men tar du et lite øyeblikk til å prøve å ødelegge for eksempel våpenet, vil det gjøre livet ditt lettere. Det er ikke alle demonene som har disse svake punktene, men for de som har, vil man få informasjon fra spillet om hvordan det er lurest å angripe.

Gjennom hele DOOM Eternal blir man aldri forlatt på bar bakke – skjer det noe man bør vite om, får man god opplæring for å skjønne det.

Videre så kan man også oppgradere drakten sin eller våpnene sine. Dette er noe man kjenner igjen fra det forrige DOOM-spillet. Personlig ser jeg ikke helt vitsen med det annet enn å legge til litt ekstra innhold i form av at man ofte må lete etter gjenstandene som gir deg mulighet til å oppgradere.

Jeg klarte meg gjennom mye av spillet uten videre oppgraderinger annet enn grunnleggende funksjonalitet til våpnene, ikke fordi jeg tenkte at jeg ikke trengte, men fordi jeg rett og slett glemte det. Og da jeg til slutt brukte alt av poeng på å oppgradere, merket jeg ikke store forskjellen.

En interaktiv metal-konsert

Hvordan ser du for deg at helvete høres ut? Stille? Mørk rumling og lyden av ild? Nei, lyden av helvete er brutal og sint metal-musikk. Nå utspiller DOOM Eternal seg strengt tatt ikke i helvete, men med tanke på hvordan jorden ser ut, så vil jeg si at det likeså godt kunne vært der.

Om ikke de utallige demonene og annen jævelskap som har kravlet seg opp fra dypet er nok til å hinte om hva som skjer, så er musikken garantert det. Når det ikke skjer noe spesielt i spillet er det relativt stille, kanskje litt uhyggelig bakgrunnsmusikk, men det er når pulsen begynner å stige at musikken for alvor tar seg opp.

En overdøvende symfoni av metal-musikk stråler ut av hodetelefonene mens demonene faller til høyre og venstre. Jeg kan ikke se for meg bedre musikk for et førstepersonsskytespill som er så energisk som DOOM Eternal er.

Komponisten bak lydsporet har faktisk gått så langt og åpent invitert vokalister til et heavy metal-kor. På denne måten har han fått til den mest autentiske og ektefølte musikken mulig.

Grafikken er som forventet jevnt over veldig god. Her har ikke id Software spart på kruttet. DOOM-serien har siden starten vært kjent – og gått gjennom mang en kontrovers – over hvor grafisk og satanisk det er. Jeg kan meddele at det fortsatt er svært grafisk, og takk og lov for det. Jeg tviler sterkt på at det å stå midt inne i en demon og sprenge den med haglen din, eller rive av den armene, ville hatt samme effekt hvis det ikke var akkompagnert av generøse mengder gørr.

Omgivelsene er også noe som bør trekkes frem. Det meste av DOOM Eternal utspiller seg på jorden, men det er på ingen måte den jorden vi kjenner. Som oftest er det mulig å gjenkjenne at det en gang har vært mennesker her, men alt er dekket i demonisk ettellerannet.

Alle områder og nivåer man spiller seg gjennom er varierte, og noen av dem er enkelt og greit veldig vakre – helt til demonene begynner å ramle inn fra alle kanter og det blir til en slagmark.

Konklusjon

DOOM Eternal er et herlig skytespill. Det er en av de sjeldne spillene hvor man føler seg som den kraftigste og mektigste skapningen som noen gang har eksistert uten at det blir for enkelt og tamt. For er det noe DOOM Eternal er, så er det ikke enkelt.

Spillet begynner ganske rolig, men etter hvert så kommer det mer og mer demoner, og fler og fler forskjellige typer. Det beste eksempelet på dette er når den demonen som først hadde en egen HP-bar kommer tilbake som en helt vanlig demon.

Det byr på timevis med moro, både som et skytespill og med plattformelementene. I tillegg så har historie og bakgrunnsinformasjon hatt et større fokus i dette spillet enn det forrige. Er du en som liker å virkelig fordype deg i hva og hvorfor ting er som det er, bør du glede deg – og du bør holde øynene spesielt oppe for all den gjemte informasjonen.

Alt i alt så er DOOM Eternal et av de bedre skytespillene. Det har alt man trenger. Eksepsjonelt gode kontroller, stor variasjon i våpen, nok historie til å interessere, men ikke så mye at det kjeder deg, varierte fiender og områder og nok av skjulte hemmeligheter – nesten så mye at man kan gå seg vill.

+ Herlig voldelig
+ Oppmerksomheten på detaljene
+ Musikken og stemningen

– Unyttig oppgraderingssystem
– Til tider utydelig hvor man skal