Jeg ble satanisk avhengig av Diablo IV mai i fjor.
Introduksjon
«Diablo IV er hva vi ønsker fra serien: mørk goth-atmosfære, masse å finne, masse å gjøre og et vanedannende driv for å finne de beste våpnene for å bli og mestre den ultimate krigeren i helvete,» konkluderte jeg med den gang, og ga spillet 9 av 10. Vel fortjent.
Men måneder etter lanseringen var jeg på og av, og til slutt helt av. Jeg har brukt mye tiden på mange andre spill, men hadde samtidig alltid Diablo i bakhodet, og plutselig er «Vessel of Hatred» her.
Mao.: jeg var klar til å slakte hundrevis på hundrevis av fiender i et heseblesende tempo, men er det nok her til å ikke bare lokke meg inn, men også til å få meg tilbake? Ja, men det kan være grunnet typen spiller jeg er. Mer om det senere.
Annonse
Gameplay
De aller færreste vil trenge en innføring i hvordan disse spillene fungerer, og således kommer jeg ikke til å bruke tid på det.
I stedet gir det mening å starte med hva som er nytt i denne betal DLC-en:
- Ny region: Nahantu – Denne jungelregionen er full av nye farer, inkludert dungeons, festninger og Altar of Lilith. Det er også nye oppdrag og et nytt fokus på historien om Neyrelle og hennes skjebne etter hendelsene i hovedspillet
- Ny klasse: Spiritborn – Spiritborn-klassen er en dyktig nærkamp-kriger med spesialferdigheter knyttet til spirituelle voktere. Du kan velge mellom fire ulike åndevoktere som gir deg forskjellige spillestiler
- Samarbeids-dungeon: Dark Citadel – Denne nye dungeon-modusen krever at flere spillere samarbeider for å overvinne utfordringer og fiender. Dungeon er delt inn i tre vinger, hver med sine egne komplekse oppgaver
- Runewords – Runewords er tilbake og gir spillerne muligheten til å tilpasse ferdighetene sine ved å kombinere forskjellige runer for kraftige effekter
- Leiesoldater – Du kan nå rekruttere leiesoldater som hjelper deg i kamp, hver med unike ferdigheter og personlige oppdrag
- Oppdateringer til hovedspillet – Vessel of Hatred introduserer også endringer i grunnspillet, som et redusert maks nivå, et nytt paragon-system, og flere vanskelighetsgrader.
«Spiritborn»-klassen er det viktig å nevne, for anmeldelsen er basert på spilling med nettopp denne karakteren i normal og vanskelig («hard»)-modus. Jeg kan egentlig ta nettopp vanskelighetsgraden med en gang, for er man ny; absolutt, start i normal-modus, og kom tilbake til meg når du har passert nivå 20. Du vil trolig fortelle meg at det er for lett. Det er uansett hva jeg fant, og det var vel egentlig veldig enkelt selv fra første nivå jeg tenker over det. «Hard» gir spilleren mer moro, fordi man blir utfordret i stedet for nærmest å bare kunne stå stille og trykke 1 og 2 i tilfeldig rekkefølge. I stedet må man bevege seg, i det minste delvis strategisk, og sjonglere helse-drikkene.
Når du som ny har skjønt hvordan man bruker og timer med en rekke angrepskombinasjoner, vil man ytterligere kunne forsterke strategien ved å sørge for å være beskyttet på riktig måte mot de tøffeste fiendene. Apropos de aller vanskeligste: jeg liker man plutselig kan møte på dem i den åpne verdenen. Arrester meg gjerne om dette ikke er nytt i akkurat denne oppdateringen. PvP er heller ikke nytt. Jeg aktiverte meg som «blood marked,» men møtte ikke på noen menneskelige utfordrere.
Klassen byr på som de andre et hav av angrep- og forsvarsmuligheter, passive så vel som aktive. Det er derfor det er så moro å fortsette: hver gang man hopper opp et nivå får man et poeng å bruke på en unik ferdighet som alltid forbedrer karakteren merkbart. En stor fordel med «Vessel of Hatred» er at den nye klassen er morsom å spille, om ikke skal jeg innrømme jeg hadde hatt vesentlige problemer med å opprettholde et positivt inntrykk.
For det er nå slik at mange av nivåene vil kjennes igjen, ditto for fiender og måten å utforske på. Det er den samme hyppigheten av «drops,» og man øker ferdighente i samme tempo som tidligere i et miljø som i stor grad minner en om originalspillet. Nå er ikke dette i utgangspunktet et stort problem, for Blizzard gjør alltid sitt beste med designet, slik at teksturer, objekter, lyder og musikk er helt tipp-topp AAA-klasse.
Konklusjon
«Casual»-spillere som ikke kommer til å bruke hundrevis av timer vil fint klare å ha det kjempemorsomt i minst 30 til 50 timer. Personlig foretrekker jeg å gjøre mange sideoppdrag og bryr meg ikke om hverken «lore» eller den nye historien i nevneverdig grad, samtidig som jeg setter pris på den dystre, gothiske verdenen som er super-detaljert til å være et spill av denne typen. Diablo IV med det nye innholdet er lett å hoppe inn i, og vanskelig å slutte å spille når man først har startet. Man dras inn av skatter, gull og «bare en fiende til».
Dette er klassisk Blizzard-håndverk i alle kriker og kroker, og selv om de ikke finner opp Diablo på nytt, er djevelen som alltid forlokkende.
💬 Hopp til kommentarene
