Det er ikke lenge siden Nintendo ga ut et annet spill med en prinsesse i hovedrollen. Nintendo fortsetter i det samme sporet, og har nå altså kommet med et Zelda-spill med prinsessen selv i hovedrollen.
Link må reddes av Zelda
Historien i spillet starter med at Link – den ellers så vanlige hovedpersonen – forsøker å redde Zelda fra Ganon. Dette ender med at Link faller i en «rift» og havner i det som kalles for Still World. En slags skyggeverden til den virkelige verden. Den samme typen rifter oppstår flere steder i Hyrule, og flere kjente karakterer ender opp fanget i Still World.
Skyggekloner tar over Hyrule
Ikke nok med at karakterene blir fanget i Still World, det blir også laget onde skyggekloner av dem. Skyggekloner som er helt identiske med originalene, og som tar plassene deres i den virkelige verdenen uten at noen legger merke til det.
Zelda klarer heldigvis med et nødskrik å unnslippe riftene, og det blir etter hvert hennes oppgave å redde både Link og kongeriket Hyrule – og her starter historien.
Annonse
Zelda får sin egen Navi
Ikke ulikt Link i øvrige Zelda-spill, får Zelda også en fe-aktig medhjelper på laget. Denne gangen feen kalt Tri.
Tri gir Zelda en stav som kalles for Tri Rod, og denne staven danner grunnlaget for hele spillets gameplay – og er også det som gjør at spillet skiller seg ut fra øvrige spill i Zelda-serien.
Tryll frem kloner
Zelda kan bruke staven for å lage såkalte «echoes». Dette er i bunn og grunn kloner. Hver gang en fiende beseires, får Zelda mulighet til å lære seg å lage kloner av fienden. Deretter kan Zelda mane frem kopier av fienden som så kjemper for henne. Imidlertid kan ikke Zelda trylle frem et ubegrenset antall kloner.
Antallet kloner er begrenset, og det spesifikke antallet som kan manes frem styres av Zeldas nivå, samt hvor sterke klonene er. Hvis man tryller frem en klone for mange, så forsvinner den eldste klonen automatisk.
Styrete spillmekanikk
Dette kampsystemet er ganske enkelt, men det oppleves imidlertid ganske styrete å bytte mellom hvilke kloner man ønsker å mane frem. Dessuten ender man fort opp med en ganske passiv tilnærming til kampene.
Det skal likevel sies at dette avhjelpes i noen grad av at Zelda kan forvandle seg til Link. Når hun gjør dette – kan hun angripe fiender med sverd som om hun var Link selv. Denne måten å kjempe på er imidlertid tidsbegrenset, så man kan ikke forvente å spille gjennom spillet som Link.
Kopier gjenstander
Ellers bør det nevnes at det ikke bare er fiender Zelda kan klone. Hun kan også lage «echoes» av gjenstander. Det være seg trampoliner, statuer, trær, steiner, vindmaskiner, senger også videre. Klonene kan så trylles frem for å komme seg forbi hindre og for å løse forskjellige puslespill.
Trenger du å komme deg forbi et dypt gjuv? Bygg en bro av senger. Trenger du å komme deg opp i høyden? Bygg trampoliner. På samme måte som med kloning av fiender, kan ikke Zelda mane frem et ubegrenset med gjenstander heller. Følgelig er det ikke mulig å bygge en uendelig lang bru bestående av senger, eller uendelig store tårn bestående av esker og trær.
Et grovt forenklet byggesystem
Denne kloningen, og byggingen for så vidt, fremstår som en svært forenklet versjon av byggemekanikken i Tears of the Kingdom. Etter min mening er det enkelt å bygge og puslespillene som man må løse med kloning av gjenstander er utfordrende nok.
Imidlertid synes jeg at det også for kloning av gjenstander er styrete å bytte mellom hva man ønsker å mane frem. Den stadige byttingen av hva som skal manes frem drar en ut av spillopplevelsen, og oppleves i mine øyne nesten som et irritasjonsmoment.
Ikke tilstrekkelig optimalisert
Det er imidlertid ikke bare den stadige byttingen som oppleves som en torn i siden. Man merker også at spillet kjører på en konsoll som begynner å bli i overkant datert.
For spillet har synlige problemer med frame drops. Ikke i den grad at det forstyrrer spillingen, men ytelsen er tvers gjennom middelmådig i større åpne områder – noe jeg ikke forventer når jeg spiller et Zelda-spill.
Visuelt sett har spillet samme stil og grafikk som The Legend of Zelda: Link’s Awakening. Fargerikt, simpelt og funker absolutt til denne typen spill. Jeg stusser imidlertid over at spillet ikke er like godt optimalisert for konsollen slik som for eksempel Breath of the Wild og Tears of the Kingdom (selv om disse også hadde noen problemer).
Lydmessig er spillet helt kurant. Jeg savner melodier som fester seg til minnet – slik tilfellet var for Ocarina of Time og Wind Waker. Musikken i dette spillet er etter min mening ganske middelmådig.
Når ikke opp til nivået som forbindes med Zelda-spill
The Legend of Zelda: Echoes of Wisdom er et relativt atypisk Zelda-spill. Man møter både kjente og nye fjes, og det er lett å føle seg hjemme i den versjonen av Hyrule som presenteres i spillet. Det er passe utfordrende, både kampmessig og puslespillmessig, og det er akkurat passe langt.
Imidlertid er det flere ting som trekker spillopplevelsen ned. Den stadige byttingen av hva man vil klone er kjedsommelig. Spillet er ikke skikkelig optimalisert for konsollen og musikken er ikke minneverdig.
💬 Hopp til kommentarene
