Testet av: Christoffer Pourpak på PC.
Fra et samarbeid mellom skaperne av Generation Zero og Just Cause 4, og skaperne av Doom og Quake, kommer et fargerikt, åpen verden skytespill satt i en dystopisk fremtid hvor menneskeheten nesten er utslettet og det er din oppgave å redde de som er igjen. Høres det kjent ut, eller?
Innledning
Rage 2 fortsetter 30 år etter der hvor det originale Rage slapp. Verden er fortsatt post-apokalyptisk og brutal, men litt triveligere enn forrige gang vi besøkte den.
Der det bare var tørr ørken i Rage, har det nå kommet både sump og jungel som man kan boltre seg i. Og det er virkelig godt med litt variasjon i terrenget etter noen timer i ørkenen.
Annonse
Tut og kjør
I Rage 2 er det full fres fra starten av. Her blir vi sluppet rett ned i en krig i ellers så fredfulle Vineland. Første og eneste valget vi får her, er hvilket kjønn vi vil være. Etter det er det rett ut å drepe mutanter og alt annet som beveger seg – noe som egentlig kan bli sagt om hele spillet.
Her er det dreping i øst og dreping i vest. Uansett hvor du går, er det noe som trenger å få noen kuler i hodet. Det er her Rage 2 både vinner og taper, for helt ærlig, ser du etter et spill hvor du kan fordype deg i historien, er du virkelig på feil sted.
Historien er den største skuffelsen i Rage 2.
Enda det kanskje høres sånn ut, er ikke dette en negativ ting. Historien er til tider som dratt ut av en av de actionfilmene som sendes på tv sent på ukedagene. Essensen er at actionmannen Walker skal redde det som er igjen av menneskeheten fra General Cross og hans onde armé av kyborger. Dette gjøres enkelt og greit ved å slakte alt og alle man kommer over. Akkurat som personligheten til Walker, er historien ganske uinspirert.
Når vi er inne på historien, må dialogen også nevnes. Den er fryktelig tørr, og tar ofte alt for lang tid å komme gjennom. Et godt eksempel på dette er et møte med en dame som snakker og snakker så mye at man til slutt stopper helt å følge med.
Hvis du faktisk hadde fulgt med, hadde du merket at det hun sier bare er svada, og at hun repeterer seg selv trill rundt. Det blir ikke bedre av at skuespillerne ikke er de beste heller. Er du faktisk interessert i dialogen, anbefaler jeg å skru på undertekster. Det er nemlig en bug som gjør at dialogen plutselig forsvinner helt.
Historiedelen
Når vi er inne på historien, må dialogen også nevnes. Den er fryktelig tørr, og tar ofte alt for lang tid å komme gjennom. Et godt eksempel på dette er et møte med en dame som snakker og snakker så mye at man til slutt stopper helt å følge med. Hvis du faktisk hadde fulgt med, hadde du merket at det hun sier bare er svada, og at hun repeterer seg selv trill rundt. Det blir ikke bedre av at skuespillerne ikke er de beste heller. Er du faktisk interessert i dialogen, anbefaler jeg å skru på undertekster. Det er nemlig en bug som gjør at dialogen plutselig forsvinner helt.
Hele historien finner sted i bunn og grunn fordi Walker sin adoptivmor blir drept. Dette fyller han med hevnlyst, og han setter ut for å drepe den skyldige, General Cross, en kyborg og leder av «The Authority».
I spissen for «The Authority» er Cross fast bestemt på å utrydde alle såkalte «Arkists» og å få kontroll over Wasteland. I det store og hele er ikke dette en original historie. Den revolusjonerer ingenting, og sjansen er stor for at man ikke kommer til å minnes den lenge etter at man har spilt ferdig. Jeg skal nå heller ikke være for hard mot dem. Historien gjør jobben med å gi deg en grunn til alt ganske bra. Nysgjerrigheten blir pirret akkurat nok til å ville fortsette. Man vil se hva det neste store er. Og det er mye stort. Å drepe altså. Det er fortsatt kjernen i spillet.
Borderlands-inspirert
Mutanter eller mennesker med fargerikt hår, her gjøres det ikke forskjell på folk. Alle får en kule i panna hvis de så mye som ser stygt på Walker. En kule som leveres med en utrolig tilfredsstillende lyd. Hvert skudd i hodet oppfordrer til flere, og flere. Dette er hvor Rage 2 virkelig skinner – bly og blind vold. Det har sjeldent føltes så godt å ende livet til en post-apokalyptisk punker med neonfarget hår. For å assistere med volden, har vi et arsenal av våpen til vår disposisjon. Både skytevåpen og granater får plass i lommene til Walker. Vi får også et velkomment gjensyn med wingsticken fra det første Rage-spillet – en artig liten boomerang som nok ikke er så artig å bli truffet av.
Man kan trekke mange paralleller mellom Rage 2 og Borderlands. En parallell man derimot ikke kan trekke, er hvordan våpen-systemet fungerer. I Borderlands 3 skal det ifølge det vi vet til nå, være omtrent en milliard forskjellige våpen. Dette er en sterk kontrast til Rage 2 sine 8 forskjellige våpen. Ok, det er ikke en milliard unike våpen i Borderlands 3, men det er variasjon.
Du har valget mellom å jakte på den riflen som er litt bedre eller pistolen med den bonusen du «må ha». Rage 2 valgte et litt annet system med oppgraderinger av våpnene man har istedenfor at man må finne nye. Denne løsningen har sine fordeler og ulemper. Personlig er jeg veldig glad i alt som kan oppgraderes. Det legger en ny dimensjon til spillet hvor man kan streve etter å få oppgradert alt så mye som mulig – en ting som ikke er så dumt siden spillet mister litt driv etterhvert. En oppgradering jeg anbefaler sterkt, er den som øker skaden mot intetanende fiender. Oppgraderingen øker nemlig ikke bare skaden du gjør, men det gir deg også et lite øyeblikk med sakte film for å virkelig sette prikken over i-en.
På oppdagelsesferd
The Wasteland, verdenen Rage 2 utspiller seg i, er stor. Kanskje større enn den burde vært. Det er langt mellom viktige steder, og etter noen timer i spillet, føles det som man har sett det som er å se. De som har laget verdenen skal fortsatt får ros, for det er en godt laget verden. Terrenget er variert, og det føles som om man kjører et sted som kunne vært ekte, noe det jo skal være. Enda avstandene er store, er det heldigvis ikke en stor utfordring å komme seg fra A til B grunnet veinettet som enkelt kunne gjort Norge til skam. Helt fritt for bomstasjoner er det også.
Wasteland er langt ifra tomt for ting å gjøre. Fordelen med at det er langt mellom stedene, er at det er god plass til andre ting å gjøre. Det kan være noe så enkelt som en liten gruppe skapninger som sloss mot hverandre hvor du kan velge om du vil stoppe for å bekjempe de, kjøre gjennom dem, eller bare kjøre forbi. Du kan også snuble over bensinstasjoner overtatt av neon-punkerne, The Goons. Objektivet her er faktisk ikke å drepe alle du ser, men heller å ødelegge drivstofftankene som er der. Det er her Rage 2 vinner tilbake noen av poengene de mistet av historien og dialogen, for det viser at du ikke trenger en god historie eller godt skreven dialog for å ha det gøy.
I god Rage-stil får vi ikke utdelt noe folkevogn for å komme oss rundt med. Her dukker det opp en svær doning med både jetmotor og maskingevær. Myser man litt kan det se ut som noe ut av Mad Max.
Ikke er rart når man ser på hvem som har laget Rage 2. I tillegg til våpen og jetmotor, har bilen et hemmelig våpen til. Den snakker. Her er faktisk ikke dialogen så uvelkommen som i resten av spillet. Den er hverken påtrengende eller overdrevet – en sterk kontrast til all annen dialog. Jeg kan nesten strekke meg til å si at den er underholdende.
Underholdende dialog redder dessverre ikke selve kjøringen. Det er veldig tydelig at dette ikke var et hovedfokus under utviklingen, men du trenger heldigvis ikke å være en «Dirt Rally»-veteran for å få dreisen på kjøringen i Rage 2. Her har nemlig utviklerne fokusert mer på brukervennlighet og enkelhet enn at det skal være så realistisk som mulig. Problemet da, er at du blir holdt litt for hardt i hånden til vanlig, så når de først slipper taket, mister man litt for mye kontroll.
I et av oppdragene, måtte man vinne et billøp. Dette viste seg å være en større utfordring enn det burde vært grunnet hvordan bilen oppfører seg. Svinger du for hardt, eller er litt liberal med håndbrekket, er det 50/50 om bilen kommer til å oppføre seg som forventet, eller at du kommer til å miste kontrollen helt. Jeg trengte et par forsøk bare på å venne meg til bilen og banen.
Konklusjon
Når man bedømmer et spill, er det viktig å vite hva det er man bedømmer. Skal man gi en vurdering til et spill som Witcher 3, kan man ikke bare se på hvor gøy det er å drepe fiender, eller hvor fin verdenen er. Man må se på hvordan historien utspiller seg, om det er en karakterutvikling, hvor godt kjent man blir med karakterene.
Rage 2 er det motsatte av det. Spillet skulle aldri ha en dyp og meningsfull historie. Historien er der for å dytte deg litt, peke deg i riktig retning. Magnus Nedfors sa det veldig bra, «Jeg vil ikke sitte her og si at den dype historien er grunnen til at du bør spille Rage 2 – det er et actionspill». Og det har han helt rett i.
Skal man bedømme Rage 2 etter evnen til å formidle en historie, kommer det nok aldri til å vinne noen priser, men hvis man derimot ser på hvor bra det gjør action, da er Rage 2 fort oppe blant stjernene. Og det fortjener de.
Fra øyeblikket du får det første våpenet, vet du at dette blir gøy. Ingenting kan ta fra deg den gleden. Hverken bugs eller dialog som repeteres i det uendelige. Når du hopper inn i fienden med et angrep som slenger de veggimellom for så å hagle ned de få som overlevde, gjøres det så elegant og flytende at du bare må gjøre det igjen. Og igjen. Avhengigheten det skaper gjør det verdt det å leve seg gjennom filmsekvenser og dialoger bare for å kunne hoppe inn i handlingen igjen.
Det går så langt at spillet straffer deg for å ha en passiv spillestil. Leker du strateg eller snikmorder og gjemmer deg bak vegger i påvente av det rette tidspunktet, opplever du fort å bli dusjet i granater. Spillet tvinger deg til å være mer aktiv – du skal være i midten krigen. Det er ikke uten grunn, for det er her man virkelig får oppleve spillet sånn det er ment å spilles. Med et arsenal av våpen og evner som dytter og slår fiender til mos, er det her man hører hjemme.
Det er dette man må se på når man skal gi Rage 2 en karakter eller vurdering. Man må se på hvor fokuset har vært, og hvor godt det er utført. Alt annet bør ikke dra det ned noe nevneverdig. Ja, historien er middelmådig, og skuespillerne og dialogen er likeså, men det spillet handler om, action, er nesten perfekt utført. Dessverre blir det likevel for mye av det samme etter noen timer
+ Visuelt vakkert med en unik stil
+ Veldig bra designet skyte-opplevelse
+ Sømløs spilling – få lasteskjermer og ventetid
– Unaturlige kjøreegenskaper
– Tørr dialog og forglemmelig historie
– Repeterende i lengden
Annonse
