Flammekasteren (spesielt i retning en bunker) er noe av det mest fornøyelige å bruke i noe flerspillerspill.
Flammekasteren (spesielt i retning en bunker) er noe av det mest fornøyelige å bruke i noe flerspillerspill.

Annonse


TEST: “Call of Duty: WWII” – Nå har de endelig skjønt det, men hvorfor ikke gå lenger?

Call of Duty-serien og Activision har allerede vunnet stort på å gå tilbake til røttene, klisjeproppet som det jo er.

Settingen som aldri dør ut
Andre verdenskrig, Nazister og Hitler er lidelse og pur ondskap menneskeheten sent vil glemme. Så er også tilfellet når vi skal underholdes, kanskje merkelig nok, eller på mange måter som en påminnelse om at mørke krefter alltid vil være parate til å slå til, og at vi alltid må finne det gode i oss, og være klare til handling for å beskytte vårt. Dette er noe spillutviklere og regissører fortsetter å spille på.

Call of Duty-serien startet sitt liv helt tilbake i 2003, og siden den gang har det ikke skortet på spill satt i Nazi og andre verdenskrig-setting, både i film og videospill.

Vi blir aldri mettet – fremtiden selger rett og slett ikke alltid like godt  (“Call of Duty: Infinite Warfare” er et god eksempel, selv om enspiller-delen underholdt oss en god del mer).

Annonse


Nytt flerspillermodus redder årets CoD
Denne gang har undertegnede tatt for seg både enspiller- og flerspiller-delen. Helt entusiastisk var jeg ikke. Jeg tok på meg jobben med skrekkblandet fryd. Årsaken er fjorårets dårlige “Infinite Warfare” som hadde ufattelig kjedelig flerspiller. I år er flerspillerdelen mye bedre (gjett hvor kjedelig enspilleren er, eller ikke…), og det er spesielt en grunn til det. Det nye “War”-moduset.

Joda, du finner alle de klassiske modusene her, som “Domination” (som i mange år har vært min favoritt, ikke nå lenger, les videre for hvorfor), “TDM” og klassisk kamp til døden-deathmatch, og ingen vil merke noen forskjeller her utover miljø og våpen, fra alle de andre Duty-spillene det siste tiåret.

Flerspiller er utrolig nok fremdeles morsomt, men serien er nødt til virkelig å fornye seg. Det finner vi lite av her, bortsett fra "War"-moduset som egentlig redder hele spillet.
Flerspiller er utrolig nok fremdeles morsomt, men serien er nødt til virkelig å fornye seg. Det finner vi lite av her, bortsett fra “War”-moduset som egentlig redder hele spillet. (Ill.: Activision)

“War” er det som gjelder
“War” derimot, er seriens forsøk på å leke litt med tanken på å bli Battlefield, for det er flere ting som gjør at de med overlegg ikke går helt dit Dice har valgt å ta det. For det første er kartene mye mindre, og klassene er selvopptatte på den måten at man fremdeles ikke kan berge døende soldater, men det er to pluss med dette: Det er lett å skjønne hvor man skal og hva man må utføre for laget, og det blir masse nærkamp.

Ikke fan av nærkamp? Vel, da har du neppe en ny kjæledegge i dette spillet, men for oss som liker det, er det virkelig moro!

Nesten hver eneste runde er skikkelig nervepirrende. Ofte er det bare sekunder som skiller tap fra seier – og andre veien. Eksempel på oppdrag er å holde laget nærme tanksene så de kan flyttes til korrekt sted på kartet. Neste oppdrag etter dette er da å hente diesel til dem før tiden renner ut. Alt er tidsbasert, men det føles sjeldent håpløst eller stressende på feil måte. Det gir bare skikkelig motivasjon for ikke å svikte laget, spesielt fordi det fremdeles er snakk om 6 mot 6.

I “War” kan du bygge opp forsvar og bruke offensive, stasjonerte våpen. Akkurat denne delen av spillet minner om “Rainbow Six: Siege”.

I den berømte og heroiske landgangen i Normandie har utviklerne til og med tatt en “Titanfall” ved å plassere maskin-spillere som gevær-mat for å gjøre det enklere for de ekte motspillerne å nå festningene, ta kontrollen, for så å sprinte til neste oppdrag før neste runde, for sprinte må du. For om laget ditt og du har feilet et oppdrag, får man beskjed om å beine i dekning – rekker ikke det blir man ofte skutt i ryggen, om man kommer seg i sikkerhet får man bonuspoeng.

Typisk Call of Duty: Selv om man er på vei til å tape, føler man at man vinner akkurat nok til å ønske å fortsette.

Har du spilt CoD-flerspiller tidligere? Ja, da vet du hva du får i år også.
Har du spilt CoD-flerspiller tidligere? Ja, da vet du hva du får i år også. (Ill.: Activision)

Samme gamle CoD på godt og vondt
Det er akkurat hva som er tilstede i WWII. Denne avhengighetsskapende følelsen man får av å drepe noen, lyden når kulene treffer, og de deilige casino-lydene når man låser opp utstyr og gjør det bra på slagmarken.

Det er nok denne suksessformelen de er veldig redde for å rote bort, men… for ja, det er et men, for når skal Call of Duty øke kartstørrelsen og antallet spillere? Når skal grafikken få en ekte neste-generasjons-oppgradering? De er nemlig godt på vei i enspillerdelen, så la oss ta for oss den nå.

Flerspillergrafikken er nemlig mye dårligere enn den man har i enspillermoduset. Jeg forstår logikken med at alle skal kunne holde en god FPS i kamper der stabil ytelse har alt å si, men hvorfor ikke skalere bedre, som Destiny 2 som nå er PC-gullstandarden. Plagen forsterkes av plutselige FPS-dropp (ofte når det er røyk) som ikke gir mening i forhold til hva vi ser på skjermen av lavoppløste teksturer, brunt landskap og lav detaljrikdom.

Call of Duty er fremdeles ikke så storslått og ambisiøst vi hadde håpet på, for “War”-moduset kunne ha vært mye større.

Historiedelene er et ork.
Historiedelene er et ork. (Ill.: Activision)

Enspilleren er et gjesp
Beklager å ødelegge anmeldelsen av enspiller-delen allerede i undertittelen, men det er ingenting nytt her. Absolutt ingenting. Å spille Call of Duty-enspilleren er akkurat det samme som alle de andre gangene, bare med forskjellige settinger. Mye som flerspilleren altså, bare uten tilfredsstillelsen.

Dessuten er det umulig å leve opp til Wolfenstein II som kun er enspiller, og som gjør det svært godt fordi det er fokusert. Call of Duty-enspilleren forsøker seg noen ganger på litt av det samme som Machine Games sitt svært gode enspiller-spill, men har hverken manuset (veldig “Saving Private Ryan”-følelse over det hele – virkelig oppbrukt), skuespillerne eller kreativiteten til de svenske utviklerne.

Det er utrolig lineært, som vanlig, De gangene man tror man har frihet til å gjøre litt sin egen greie, finner man fort ut at det var en svært dårlig ide, mens de gangene man ikke tror man har frihet, er det akkurat det man har, men innenfor veldig restriktive rammer.

Kort oppsummert: ikke kjøp WW II for enspilleren – dette er et flerspiller-spill, ikke forvent noe annet.

Karakter: 8 av 10.

+ “War” er skikkelig moro
+ Få andre spill gir deg mer godfølelse når du spiller bra
+ Svært god lyd løfter spesielt flerspilleropplevelsen flere hakk (lytt til fienden)

 

– Brunt og kjedelig fargepalett
– For dårlig grafikk
– Fremdeles for lavt flerspiller-ambisjonsnivå
– Uforståelige FPS-dropp i flerspillerdelen

Annonse