Kit Harrington er superhelt i Game of Thrones og superskurk i Infinite Warfare.
Kit Harrington er superhelt i Game of Thrones og superskurk i Infinite Warfare.

Annonse


Det er lenge siden jeg har kost meg med et Call of Duty

Call of Duty har skiftet mellom å være en serie jeg virkelig var glad i til en serie jeg ikke kunne fordra.

Hat/elsk-forhold
Glansdagene for meg var med Modern Warfare 1 og store deler av Modern Warfare 2. Ved Modern Warfare 3 var det slutt og siden jeg jeg ikke brydd meg stort om serien før jeg testet historiedelen i Black Ops III i fjor. Det var en real nedtur.

Det virker som hele spillserien er på vei nedover, det gjelder ikke bare spillene Infinity Ward utvikler (slik som nettopp Infinite Warfare), men også Black Ops (Treyarch) og Advanced Warfare (Sledgehammer). Forskjellene mellom utgavene er blitt mindre og det ser ut til at samtlige har et futuristisk tema der man har jetpakker og danser rundt på veggene i rene parkourstil.

Som med Battlefield 1 har vi valgt å dele opp anmeldelsen i to. Her leser du om Battlefields actionfylte flerspillerdel. Denne tar for seg historiedelen, vår dom over flerspillerdelen kommer snart.

Annonse


Call of Duty: Infinite Warfare
Så er altså turen kommet til Infinite Warfare. Totalt det trettende spillet i rekken og markerer det første spillet fra Infinite Ward i den nye treårige syklusen for Call of Duty.

Mange, deriblant undertegnende, var mildt sagt overrasket da de første detaljene begynte å sirkulere. Skulle virkelig et Call of Duty-spill ta turen til rommet?  Slik man så langt er kjent fra Star Wars, Mass Effect og Halo. Vel, visst pokker skulle det det. Og det funker!

Denne gangen sentrerer historien seg en kamp om solsystemet, der Settlement Defense Front (SDF), en fiendtlig styrke, prøver å ta over kontrollen. Noe vi, sett gjennom øynene til Captain Nick Reyes, i Special Combat Air Recon (SCAR) gjør alt i vår makt for å stanse. Med på vår ferd har vi vårt trofaste romjetfly Jackal. For det er nok av kamper i verdensrommet.

Å styre Jackal er så enkelt at det er moro for de fleste.
Å styre Jackal er så enkelt at det er moro for de fleste. (Ill.: Activision)

Les også: Vi klarte ikke å legge fra oss dette spillet for å skrive anmeldelsen.

Game of Thrones-stjernen
Activision gjorde noe interessant da fikk House of Card-skuespilleren Kevin Spacey som hovedrolleinnhaveren i Call of Duty: Advanced Warfare fra 2014. I år følger de opp med superhelten Jon Snow kjent fra TV-serien Game of Thrones.

I Infinite Warfare er han på ingen måte en helt. Nei, her er han sjefskurken, eller superantagonisten om du vil, og vi får et ublidt møte med ham i starten av kampanjen og videre utover.

Historien sentrerer seg som nevnt rundt solsystemet. Reyes er stasjonert på romskipet Retribution og det er blant annet her vi velger oppdrag, enten det er hoved- eller sideoppdrag.

Utførelsen minner meg litt om Mass Effect der man kjører rundt på et stort kart over verdensrommet og zoomer inn på en planet for å velge oppdrag – det er nærmest 100 prosent likt i Infintie Warfare. Sideoppdragene er korte, maksimalt 30 minutter, og består i hovedsak av å ta ut ulike installasjoner med Jackal og resten av troppen din.

Infinite Warfares historiedel er like eksplosiv som forgjengerne.
Infinite Warfares historiedel er like eksplosiv som forgjengerne. (Ill.: Activision)

Les også: Mafia 3 er som en Tarantino-hevnfilm, men de samme feilene repeteres.

Vellykket kriging i verdensrommet
Slik man er blitt vant til med Call of Dutys historiedeler, er det ikke mangel på action. Det er ikke mange meterne man trenger å gå før helvetet bryter løs og du må nedkjempe hundrevis med fiender. Før man igjen beveger seg noen skritt før det bryter løs igjen.

Dette var noe som irriterte meg med Black Ops III, men jeg syns det fungerer bedre i Infinite Warfare. Kanskje fordi oppdragene virker mer interessante og at kartdesignet er mer givende, eller fordi jeg rett og slett koste meg gjennom en Call of Duty-historiedel.

Det som stadig imponerer meg med disse spillene, er alle de forskjellige våpnene og hvor de varierte de er. Samtidig som de føles god i spillhånden og lydeffektene er gode. Mange av dem ser ut som modifiserte utgaver av nåtiden våpen, mens andre er kreative nyskapninger.

Å fly med romskip og slåss i rommet i et Call of Duty er ikke overraskende noe man er litt skeptisk til. «Hva i all verden har skjedd med serien?» Legg skepsisen til side, det er faktisk litt gøy. Styringen er svært lett, det er tross alt ikke en simulator, og man får en kjapp og grundig gjennomgang før man kastes ut i det.

Som med bakkekampene er det minst like mye action over skylaget og man er så å si alene der man kjemper mot skip som er flere titalls ganger større enn Jackal.

Jeg forstår at du er skeptisk, men det er til tider gøy å krige i verdensrommet.
Jeg forstår at du er skeptisk, men det er til tider gøy å krige i verdensrommet. (Ill.: Activision)

Les også: Gears of War  er tilbake med et brak.

Kjip grafikk, svak ytelse
Er det én ting Call of Duty ikke er blitt hyllet for, er det på grafikkfronten. Mens EA og DICE lanserer en perle etter en annen i Battlefield-serien, virker det som at Call of Duty står på stedet hvil. Infinite Warfare ser pent ut i rommet, men grafikken er kanskje ikke det man forventer fra et 2016-spill. Vi har riktignok testet spillet på Xbox, og kan nok forestille oss at det ser et par hakk bedre ut på PlayStation 4 Pro (når konsollen lanseres 10. november) og PC.

Derimot har serien vært flink på å kjøre ved en høy bildefrekvens. Som regel stabilt på 60 bilder i sekundet. Dessverre er ikke det tilfellet med Infinite Warfare på Xbox One, der bildefrekvens til tider faller mer enn man ønsker. Det skjer ikke bare ved store eksplosjoner, men også mer enn nødvendig. Noe var tydeligvis galt da jeg testet spillet for i hele sluttsekvensen var ikke bildefrekvensen på mer enn maks 10 bilder i sekunder. Meget frustrerende.

Utsikten er til tider vakker, men grafikken er ikke noe å skryte av.
Utsikten er til tider vakker, men grafikken er ikke noe å skryte av.(Ill.: Activision)

Vi har sett rapporter at spillet er mer stabilt på Playstaiton 4 og holder seg over 50 bilder i sekundet stort sett gjennom hele kampanjen.

Konklusjon
Mens Black Ops III ble «reddet av en heseblesende flerspilelr», kan det godt være historiedelen som er gulroten i Infinite Warfare.

Både historie- og sideooppdragene var for det mest underholdende, men sideoppdragene kan bli i overkant repeterende. Kampene i verdensrommet er overraskende gøy selv om flere vil påstå at «dette ikke er Call of Duty».

Dog skulle jeg sett at kampanjen var litt lengre. Syv timer er ikke nok.

Grafikken er heller ikke på topp og bildefrekvensen er til tider kritisk lav.

Men hvis du skal kjøpe Call of Duty: Infinite Warfare og vanligvis pleier å skrote historiedelen og i stedet kaster deg inn i flerspilleren, vil jeg anbefale deg å gi historien en sjanse. Det fortjener den.

Karakter: 7/10.

+ Nok av action.
+ Gøyale kamper i verdensrommet.
+ Sjeldent kjedelig.
+ Varierte og kreative våpen.

– Litt kort historiedel.
– Ikke 2016-grafikk.
– Til tider lav bildefrekvens.
– Lite engasjerende historie.

Annonse