Metroid Prime 4 ble annonsert helt tilbake på E3 i 2017.
Introduksjon
I 2019 valgte Nintendo å gjøre en mindre omstart av prosjektet, og seks år senere er spillet endelig lansert både til Switch og Switch 2. Sistnevnte gir mulighet for oppgradering med bedre grafikk og ytelse, og det er denne versjonen jeg har testet.
Metroid Prime har alltid vært kjent for meg som et av de få førstepersons skytespillene på Nintendos plattformer, men jeg har aldri selv fått prøve serien. Stilistisk virker den kjent for en som har spilt mye Halo og andre FPS-spill, men samtidig er det et åpenbart særpreg her som skiller seg ut.
At hovedpersonen Samus i tillegg kan forvandle seg til en ball, gjør ikke akkurat overgangen mindre spesiell. For meg, som mangeårig FPS-spiller hovedsakelig på PC og svært lite på konsoll, føles mye både visuelt og lydmessig kjent, men samtidig også uvant og en piff fresht. Spørsmålet er derfor ganske enkelt: hvordan fungerer dette i praksis?
Annonse
Design og gameplay
Det er en følelse av isolasjon Metroid Prime-spillene byr på, som jeg ikke har opplevd i andre FPS-spill. Naturlig nok, da dette er Nintendo, og de har sin helt egen stil, og ikke minst tempo. Når det kommer til designet, vil du først legge merke til at man faktisk ser omrisset av hjelmen til Samus.
Skyt på en sånn grønn «gørrgreie» i jungelen, og splættet vil samle seg på visiret. Denne teknikken får spilleren til å føle mer på isolasjonen, som ofte utarter seg i store, åpne rom – et design som man kan anse som kjedelig om man vil være stygg, men som man neppe kan påstå er laget slik fordi Switch-maskinene ikke er kraftige nok. Nei, det er noe med de store, åpne rommene, sci-fi-glatte, med rette linjer og et varierende ambient-lydspor som minner meg om Halo-spillene før det begynner å smelle.
Men i motsetning til Halo-spillene er action-delen i Metroid Prime 4 nedtonet. Det er et stilvalg som prioriterer atmosfære, ensomhet og metodisk fremdrift fremfor høy intensitet og kontinuerlig kamp. Det er her ballen kommer inn. Du vil nemlig ofte løse oppgaver som med en gang ser umulige ut, men som er forholdsvis lette å løse, bare man husker alle triksene Samus er i stand til.
Gamere velger NordVPN – Se dagens tilbud
- ⚡ Slipp lagg: Lavere ping med NordLynx
- 🎯 Enklere motstand: Få tilgang til bot lobbies
- 🛡️ Total sikkerhet: Skjul IP mot DDoS
Jeg skal ikke avsløre alt nå; det er spennende å finne ut av dette selv – men jeg vil påstå at den til tider største utfordringen er å huske hvilke knappekombinasjoner som utfører det korrekte spesialtrikset, spesielt om man er vant til å spille på Xbox- eller PlayStation-kontrollere.
Noe annet å bemerke er siktet, som er delt inn på to måter: man kan kjapp-sikte med venstre bumper, men siden fiendene beveger seg med rykk og napp, og til tider så tilfeldig som gameplayet tillater, kan man også finsikte manuelt. Dette gir en ekstra følelse av mestring, og selv om det ikke er en stor evolusjon innen sjangeren, er det en smart løsning for en konsoll som ofte spilles uten mye erfaring med FPS-sjangeren, og for å lokke inn spillere som kanskje ikke er så kjent med den, noe som absolutt kan være tilfellet for dem som hovedsakelig lever i Nintendos univers.
Grafikk
Isolasjonen man ofte føler, og det saktere gameplayet, passer utmerket til Switch 1 og 2, som ikke er blant de mest kraftige konsollene. Jeg testet på Switch 2, og grafikk- og detaljnivået er som forventet, men flyten er utrolig god. Selv med 4K låst til 60 FPS er det aldri dropp under det antallet bilder per sekund som loves, og når man spiller i 120-modus, husker man hvorfor det er en dårlig idé å gå tilbake til 4K igjen: man blir, i hvert fall jeg, avhengig av det kjappe 120 Hz-moduset. «I dare you» til å gå tilbake til 60Hz og 4K!
Greia er jo at spillet uansett ikke er ekstremt detaljert, så det føles ikke som et stort tap å ofre litt oppløsning. Som med Assassin’s Creed Shadows er jeg stadig imponert over hvor mye grafikk, spill og flyt man kan få med seg på farten, og jeg berømmer samtidig Nintendo for en solid HDR-implementasjon og for at de faktisk tok seg bryet med å inkludere et 120 FPS-modus.
Konklusjon
Nintendo klarer igjen å gjøre FPS-skyting til, om ikke en familiegreie, så i det minste så trygg og tilgjengelig som sjangeren kan bli, uten å vanne den ut. Metroid Prime 4 er ikke et spill som jager høyest mulig tempo eller konstant action, men et som tør å stole på stemning, utforskning og gåter som faktisk krever at spilleren stopper opp og tenker.
For en som kommer fra PC-baserte FPS-spill, føles opplevelsen både kjent og fremmed på samme tid. Skytingen sitter, men det er rytmen, isolasjonen og følelsen av å være alene i store, fremmede omgivelser som setter seg igjen. Samus og verktøyene hennes gir spillet en egen identitet, og «Morph Ball»-mekanikken er like sentral for progresjonen som våpnene. Som PC FPS-gamer var dette aldri negativt.
På Switch 2 fremstår Metroid Prime 4 som et teknisk solid spill med imponerende flyt, spesielt i 120 Hz-modus, og det er tydelig at Nintendo har prioritert stabilitet og spillfølelse fremfor rå grafikk. Resultatet er et gjennomført og selvsikkert spill som ikke prøver å være noe det ikke er.
Metroid Prime 4 anbefales til alle som ønsker en roligere, mer stemningsdrevet førstepersonsopplevelse, enten du er mangeårig fan av serien eller kommer inn som ny spiller. Det er kanskje ikke det mest eksplosive FPS-spillet på markedet, men det er velkjent Nintendo kvalitet her, selv om universets visuelle fremtoning og setting ikke er voldsomt originalt.
