Jeg vil ikke skryte på meg alt for mye erfaring med Monster Hunter-franchisen.
Elefanten i rommet
Det nærmeste jeg har kommet, er noen timer brukt i Dauntless. Men det spillet var aldri mer enn en etterligning av Monster Hunter laget av et heller inkompetent selskap — i hvert fall hvis man baserer seg på Steam-anmeldelser. Jeg gikk altså inn i Monster Hunter Wilds med relativt blanke ark. Store monstre skal felles i episke kamper med bruk av diverse våpen som ikke hadde vært malplasserte i en anime. I hvert fall var det dette jeg forventet.
Det som først slår meg — og det slo meg rett i fleisen — er at det tar en liten evighet å i det hele tatt starte spillet. Monster Hunter er svært nøye når det kommer til å kompilere shaders. Dette lover godt for ytelsen i spillet hvis de har gjort seg så flid med dette. I hvert fall var det dette jeg skulle ønske stemte. Monster Hunter Wilds er nemlig grusomt dårlig optimalisert på PC. I skrivende stund har spillet tjuesyv tusen anmeldelser på Steam og femtitre prosent av de er positive. Uten å ha lest gjennom alle er jeg rimelig sikker på at flesteparten av de negative anmeldelsene nevner spillytelsen.
Og jeg er helt enig med de anmeldelsene. Det jeg mistenker er tilfelle her, er at Capcom har gjort seg selv til et offer for Nvidia sine presentasjoner hvor de har solgt inn DLSS som en erstatning for å faktisk prøve å optimalisere spillene sine. Det DLSS gjør, enkelt forklart, er å la grafikkortet jobbe med bilder på en lavere oppløsning enn vanlig for så å bruke litt KI-magi til å oppskalere bildet til ønsket oppløsning til slutt. Alle som har vært borti kunstig intelligens skjønner nok hvorfor dette ikke nødvendigvis er en så god idé. Resultatet blir ikke særlig bra, og her har altså Capcom latt all optimalisering hvile på denne funksjonen.
Annonse
Nok om dette. Hvordan er selve spillet hvis man ser forbi ytelsesproblemene? Kort og godt overraskende bra. Som sagt tidligere så har jeg ikke mye erfaring med Monster Hunter annet enn at man sloss mot store monstre, men dette er langt fra det eneste Monster Hunter Wilds har å by på.
Som å være på oppdagelsesferd
Verdenen — villmarken, Forbidden Lands — historien utspiller seg i, er utrolig godt laget. Det er fem områder, og alle er helt unike med sine egne særegenheter og forbehold. Villmarken inneholder alt fra ørken til skog til isete klipper. Men det kanskje mest imponerende er hvordan utviklerne klarer å vekke denne lysten til å utforske, følelsen av å virkelig være på et eventyr. Når jeg spiller, og historien tar meg rundt i de forskjellige områdene, føles det som å være på en ekspedisjon. Hva nytt venter rundt neste hjørne, hvilke nye dyr og monstre kommer jeg til å finne? Det er også forskjellige folkegrupper og snakkende dyr som bidrar til å skape en svært godt laget og interessant verden.
Historien baserer seg på at vi finner en liten gutt som snakker et utdødd språk, og vi vil prøve å få han hjem. For å klare dette må vi begi oss ut i villmarken. Et veldig enkelt og greit premiss, men også her ble jeg svært imponert og overrasket. At et spill som markedsfører seg mot de som likes å sloss mot store monstre også ville ha en godt skrevet og interessant historie, så jeg ikke komme.
Vi reiser rundt i villmarken og møter folk og kulturer, lærer mer om dem og hjelper de med det uunngåelige monsterproblemet deres. I god japansk stil er de fleste av karakterene heller å regne som karikaturer, men akkurat den lille gutten, Nata, har en veldig organisk og godt skrevet karakterutvikling. Han begynner veldig sjenert og innesluttet, men jo nærmere vi kommer å finne hjemmet hans, jo mer åpner han opp og oppfører seg som små gutter gjør.
Det er i bunn og grunn et overraskende historiedrevet spill. Enkelt og greit så har du noen filmsekvenser, litt fritid hvor du kan gjøre hva du vil — ofte med valgfrie oppdrag hvor du skal snakke med lagkameratene dine, og så ut på chocoboen — ehm, seikreten — som, med selvstyring som ville gjort Elon Musk misunnelig, tar deg til hvor enn det neste monsteret befinner seg. De bekjemper så monsteret, også er det tilbake til basen, noen filmsekvenser, sideoppdrag og ut på tur igjen.
Når jeg sier det sånn, høres det ikke fryktelig spennende ut, men tro meg, kvaliteten på historien gjør det verdt det. For — det kan hende jeg banner i kirken nå — jeg syns kampene mot monstrene blir litt ensformig. Det tar fort femten til tjue minutter å jakte ferdig et beist, og det er ikke fordi det er spesielt vanskelig, men fordi monstrene rett og slett har alt for mye liv. Etter å ha denget løs på monsteret lenge nok lengter jeg etter å få oppleve mer av historien, utforske mer av verdenen.
Brødet og smøret
Hvis man vil ta seg en kveld på en finere restaurant — en sånn restaurant hvor du blir servert fem, syv eller flere retter — er det påfallende hvor små rettene er. Dette handler ikke bare om å tyne så mye penger ut av kundene som mulig, eller å passe på at de ikke blir for mette. En av grunnene til at man ofte får små retter på finere restauranter, er at hjernen fort blir lei hvis det er mye av det samme. En stor porsjon av noe vil oppfattes annerledes enn en mindre porsjon. Og det er det samme med monstrene i Monster Hunter Wilds.
Det blir rett og slett litt for mye av det gode — porsjonen er for stor. Misforstå meg rett, for alt annet er helt nydelig. Det er bare at kampene er litt for lange. En vilkårlig kamp litt ute i spillet tok et sted mellom femten og tjue minutter, og på det punktet har ikke monsteret noe nytt å komme med. Hadde kampene holdt seg rundt ti minutter ville det vært perfekt.
For alt annet er virkelig fornøyelig. Nytt i Monster Hunter Wilds er at man kan ha to forskjellige våpen, et på personen og et på Seikreten din. Disse kan du bytte mellom når det passer deg både i og utenfor kamp. Dette åpner for mye variasjon i hvordan man angriper monstrene. Skal du starte med et skytevåpen fra litt avstand, eller gå rett inn med sverd? Kanskje noen beist egner seg best til våpen som kan angripe fra avstand mens andre ikke gjør det. Dette kommer i tillegg til at verdenen er full av muligheter man kan utnytte. Ikke bare kan man sette ned feller, men man kan også bruke omgivelsene. Steiner kan rives ned, grener kan brukes til å fange monstrene, maskiner kan aktiveres.
I tillegg er alle monstrene unike og krever at man har tungen rett i munnen. Strategien som fungerte på det apelignende monsteret vil ikke fungere på det edderkopplignende. Angrepene er forskjellige og rytmen i kampen er også forskjellig. For noen av monstrene er det best å være aggressiv, mens for andre kan det lønne seg å være mer passiv.
Det vokser alt mulig rart av dyr og planter rundt i naturen. Insekt kan generere kraftige lysglimt for å blende monsteret, eller gi deg ammunisjon til å skyte på monsteret. Du finner også sopp og frukt som helbreder og kurerer deg. Det er mange forskjellige statuseffekter man kan få, ofte i samarbeid med omgivelsene. Sterk kulde og høy varme tærer på kroppen, det gjør også gift, is eller spindelvev. Noen monstre bruker flammer og lava, og noen lukter rett og slett utrolig vondt.
Alt dette er ting man må tenke på i kampens hete. Heldigvis er kampsystemet en velsmurt maskin. Alt fungerer knirkefritt og jeg føler aldri at jeg ikke har kontroll over karakteren. Imponerende som det faktisk er, har Capcom også klart å gi oss en følgesvenn som ikke er grusomt irriterende. Du har en palico — kattelignende skapninger som snakker — som følger deg overalt. Dette høres ut som oppskrift på en katastrofe, men palicoen er aldri i veien, trenger aldri hjelp og gjør generelt ikke mye ut av seg annet enn når den er hjelpsom i kamp. Han helbreder og fikser statuseffekter, legger feller for monstrene og angriper selv. En faktisk uunnværlig hjelper.
💬 Hopp til kommentarene
