thedevilinme
The Devil In Me er et anmelder-mareritt.

Annonse


TEST: Dette gikk til helvete – The Devil in Me

Det første spillet i The Dark Pictures Anthology kom i 2019, og siden det har det kommet et nytt hvert år. The Devil in Me blir altså det fjerde spillet i serien utviklet av Supermassive Games. Som et skrekkspill burde det kanskje kommet for noen uker siden for å rekke halloween…

Spillet rakk altså ikke halloween, men kommer i stedet til nyeste og forrige konsollgenerasjon og Windows 18. november.

Førsteinntrykk

The Devil in Me starter veldig forsiktig. Jeg er i gode, gamle dager — Chicago World Fair nær slutten av 1800-tallet for å være nøyaktig — og møtes av et nygiftet par på bryllupsreisen sin. De vet det ikke ennå, men snart skulle de ønske de valgte et annet sted å reise til. Eller i hvert fall et annet hotell å tilbringe natten på. Det de ikke vet er at hotellet de skal sjekke inn på er det siste de noen gang kommer til å sjekke inn på (ond latter). H. H. Holmes, som eieren av hotellet heter, har nemlig ikke så mye rent mel i posen.

Nå har jeg satt scenen, og til nå virker det kanskje litt guffent? Gruer du deg til hvordan historien vil fortsette? Føler du for det stakkars uskyldige, unge paret som smilende valser inn i løvens hule? Om du gjør ville du nok ikke gjort det hvis det var du som spilte spillet, for dette var rare greier.

Annonse


Uten å vite alt for mye om hva greia med The Dark Pictures Anthology egentlig var, annet enn at det skulle være skummelt, var jeg forbered på å i det minste skjelve litt i buksene. Skuffelsen var med andre ord stor da karakterene for første gang åpnet munnen og begynte å snakke. Det ble fort tydelig at det ikke var skuespillerne som utviklerne hadde brukt mest penger på — eller penger på i det hele tatt. Dialogen var keitete og unaturlig, og manglet innlevelse og følelse. Dette ble ikke bedre i møte med selveste H. H. Holmes.

Tenker du på hvordan en av de første seriemorderne i amerikansk historie er, er det kanskje logisk å se for seg en guffen type, en som liker å få blod på hendene. Det er kanskje dette Supermassive Games prøvde å gå for. Men de kom ikke helt i mål. Med musikk som prøver å være så skummel og ubehagelig som overhodet mulig, og dialog som prøver å skape en følelse av at det er noe som kommer til å skje, blir det ikke til annet enn en parodi på seg selv. Hele scenen hvor det unge paret snakker med H. H. Holmes fremstår som en hjemmelekse fra medier og kommunikasjon på videregående skole. De riktige elementene er der, men de blir ikke brukt på riktig måte.

Vel og merke har det til nå ikke skjedd noe skumlere enn at det unge paret fikk oppgradert rommet sitt gratis. Det endrer seg fort, og vi får en smakebit på hvorfor H. H. Holmes er kjent for det han er kjent for…

Er vi fremme snart?

Jeg er i nåtiden. Hendelsen under Chicago World Fair var bare en introduksjon. Karakterene som skal holde meg med selskap resten av spillet er et dokumentarfilm-crew bestående av fire assorterte unge med diverse laster og en eldre noe grinete mislykket regissør. Etter den ikke særlig skumle introen hadde jeg ikke høye forventninger for resten av historien.

Historien videre var ikke særlig skummel. Det mest engasjerende var å prøve å få romantikken til å blomstre mellom de unge gjennom å velge riktig dialogalternativ de gangene jeg ble presentert med det. Disse valgene dukket opp litt her og der, men det var vanskelig å vite om de egentlig gjorde noen forskjell på historien. At forholdet mellom to av karakterene endret seg virket sjeldent som det faktisk hadde en betydning.

Dette var noe som gikk igjen gjennom spillet. Jeg ble møtt med valg og muligheter, men det ble aldri ordentlig klart hvorvidt jeg faktisk hadde et valg. En gang fikk jeg to alternativer, og valgte en. Det viste seg å være feil. Jeg fikk så mulighet til å velge den andre, men den var også feil. Resultatet var altså bestemt på forhånd. I et spill med såpass fokus på valgmuligheter virker det rart at valgene skal ha så liten effekt.

Selve gameplayet føles også ganske klønete til tider. Ser man bort fra at det fort blir irriterende å gå rundt i stillhet mens karakteren din puster og peser — noe man ofte gjør — er alt hvor du skal plukke opp og se på eller trykke på ting unødvendig tungvint. Skal du se på noe må du først trykke på musa for å “velge” gjenstanden, så må du trykke igjen for å faktisk aktivere øynene dine. Skal du trykke på noe — for eksempel en kodelås — må du for hver gang du skal taste inn et nytt siffer “aktivere” gjenstanden med et trykk før du kan trykke på tallet. En kode på fire siffer blir derfor til åtte trykk totalt.

Annet enn dette så handler det meste om å gå rundt, ofte i relativ stillhet, med noe skummel musikk i bakgrunnen. Det føles som om utviklerne har prøvd å gå for en psykologisk thriller-følelse hvor alt bare skal være ubehagelig og mystisk. Unntatt at det her og der er en såkalt hoppeskrekk som ødelegger.

The Devil in Me bruker alt for lang tid på å faktisk komme i gang. Men når det gjør, er det ikke så halvveis dårlig — men fortsatt ikke halvveis bra. Skummelhelheten øker flere hakk, fra minus en til kanskje pluss to eller tre, og ting begynner å skje. Skuespillet i denne delen av spillet er mye bedre enn det som var i begynnelsen. Dessverre er spillet fortsatt klønete å faktisk spille. Supermassive Games har nå droppet den psykologiske skrekken helt, og viser oss morderen som vil ta oss. Han er dessverre ikke særlig skummel.

Hvor er skrekken?

Det kanskje største problemet jeg har med The Devil in Me er at det rett og slett ikke er noe skummelt. Utviklerne klarer aldri å skape den riktige atmosfæren. Jeg kjenner aldri pulsen stige og angsten presse seg frem. Det skumleste er vissheten om at det garantert kommer en jump scare — eller at jeg må gå gjennom enda et bekmørkt område hvor det ikke kommer til å skje noe som helst.

Effekten av historien er avhengig av at man får en medfølelse for karakterene, men det skjer aldri. Innlevelsen er ikkeeksisterende. At en karakter dør en brutal død betyr ingenting — det er bare én karakter mindre. Karakterene er overraskende godt laget — personlighet, bakgrunn, osv. — men jeg blir aldri en del av dem; uansett hva som skjer, spiller jeg bare et spill.

Jeg lurer mer og mer på om det er noe jeg ikke skjønner. Det er åpenbart at studioet har brukt mye tid og penger på spillet. Grafisk og visuelt er det overraskende fint. Designet av områdene er bra gjort. Det er ikke det visuelle som ødelegger spillet. Karakterene er også godt laget, og animasjonene er for det meste greie, men det funker ikke. Selv med gode ingredienser blir det ingen god kake.

Men selv en dårlig kake er fortsatt en kake. Enda det er lite skummelt og gameplayet er klønete vil jeg fortsatt fortsette å spille. The Devil in Me drar meg inn på en uforklarlig måte, og timene flyr.

TEST: Dette gikk til helvete – The Devil in Me
Vi konkluderer
Visuelt tilfredsstillende og med generelt gode skuespillere hjelper det lite når spillet rett og slett ikke er særlig skummelt.
Leservurdering36 Vurderinger
5.6
+
Visuelt vakkert
Etterhvert gode skuespillere
-
Ikke skummelt
Klønete gameplay
Repeterende
Lite innlevelse
5.5

Annonse


Annonse


Annonse


Annonse