TEST – Guardians of the Galaxy: rett og slett moro!

Annonse


Jeg vet ikke helt hvorfor, men hver gang jeg ser et spill som er basert på noe voldsomt populært popkulturaktig – som oftest en film – blir jeg alltid litt skeptisk. Skeptisk til hvor mye innsats som egentlig er lagt i spillet, hvor bra det egentlig vil bli. For, skal vi være helt ærlige, er det ikke sjeldent at spillstudioene prøver å ri på popularitetsbølgen til filmene – men de ser bort ifra alt som gjorde filmen populær i det hele tatt.

Et av de mest notoriske eksemplene her er kanskje E.T. The Extra-Terrestrial fra 80-tallet, som ble bakt sammen på bare noen få uker og nå til dags vel er å regne som et svært dårlig spill, om ikke et av de verste. Men så har vi også Star Wars: Knights of the Old Republic som kanskje er et av de beste spillene uavhengig av sjanger eller andre faktorer.

Risikoen med Guardians of the Galaxy – sånn jeg ser det – er at det veldig fort kan bli et generisk action-eventyr hvor det eneste som minner om kildematerialet er karakterene. Det som gjenstår å se da, er om Guardians of the Galaxy vil følge i E.T. sine fotspor eller Star Wars sine (Hint: det er mest av sistnevnte).

Det gode

For å begynne med det som er bra med spillet så tror jeg historien er det første som bør nevnes. Her har Eidos-Montréal sydd sammen en episk fortelling verdig en kinosal. Den har alt man kan ønske seg: en god begynnelse, en ordentlig midtdel og en skikkelig avslutning. Guardians of the Galaxy har jo – som mange av de nyere Marvel-filmene – sin egen personlighet og karakter, og selv om dette strengt tatt ikke er samme Guardians som i Marvel sitt cinematiske univers, har de klart å skape den samme «energien» som i filmene.

Annonse


Nettopp det at dette ikke er en forlengelse av film-universet er litt uvant i begynnelsen. At Star-Lord Peter Quill ikke ser ut som Chris Pratt eller at de eneste som egentlig ser ut som de gjorde i filmene er Groot og Rocket er bare merkbart helt i begynnelsen. Dette er nærmere tegneserien enn filmene, noe som også vises gjennom de forskjellige antrekkene man kan låse opp for karakterene som nesten alle er basert på hva de har brukt i forskjellige tegneserier.

Selv om det ikke er det samme crew-et kjent fra kinolerretet har de fortsatt gjort en voldsomt god jobb med både å velge ut skuespillere og å skrive dialog. Kjemien de fem hovedkarakterene har seg i mellom er så god som den kan bli. De oppfører seg alle som faktiske, levende skapninger med en personlighet dypere enn et A4-ark. Dette vises naturligvis i filmsekvensene, men også imellom disse – når man faktisk spiller spillet – snakker de sammen, spøker og krangler. Et lite bevis på hvor tydelig det er at det har vært et stort fokus på personlighet og karakterer er hvordan man flere ganger må gjenta en forespørsel til de andre karakterene fordi de først kanskje ikke vil eller har lyst første gang.

For å utdype videre om filmsekvensene så kan de beskrives med to ord: mange og lange. Til tider føles det mer som en interaktiv film hvor man her og der får dialogvalg som ikke nødvendigvis endrer utfallet, men endrer veien til målet. Disse valgene har ofte en nedtelling for å stresse deg og uante konsekvenser hvis du velger feil.

Men, og det er alltid et men, at de er mange og lange betyr ikke at de er dårlige. Snarere tvert imot. Som sagt tidligere er Guardians of the Galaxy-spillet verdig en kinosal, og det er nettopp på grunn av filmsekvensene og hvor grundig de er gjennomført.

Det er fullt av humoren som filmene er kjent for.

Innimellom filmsekvensene er det strødd nok av gåing mot mål, hjernetrim og slåssing, og det er lite å utsette på dette. Både omgivelsene og grafikken er veldig godt laget, oppgavene og puslespillene er ikke så krevende at de blir frustrerende – og de er bygget rundt egenskapene til karakterene – og slåssingen er overraskende bra, selv med fire av fem karakterer styrt av kunstig intelligens.

Det verst tenkelige scenarioet når så mange av karakterene er styrt av maskinen er at alle kamper blir til en evig runddans av at lagkameratene dør og at du så må prøve å gjenopplive dem. Dette er ikke tilfellet her. Her er resten av gjengen relativt passive helt til man bruker en av evnene deres, hvorpå de så hopper inn i kampen.

Det dårlige

Selv den vakreste sjø vil ha et og annet skjær, og for Guardians of the Galaxy kan det kort oppsummeres som noe jeg har også har påpekt med andre spill: det mangler liksom en sjel. Dette handler selvsagt ikke om det jeg allerede har sagt er bra med spillet, men om alt det andre. For ser du litt forbi historien og hovedspillet tar det ikke lang tid før man legger merke til at det er slurv og latskap gjemt i sprekkene.

Det første jeg la merke til – og kanskje det minst betydningsfulle – er hvordan animasjonen for å hoppe ikke henger sammen med øvrig animasjon for karakteren. Hopper du, resettes animasjonen veldig hardt. Animasjonene skuffer også sterkt hvis man for eksempel snakker med de andre på skipet de gangene man får mulighet for det. Mass Effect Andromeda var det første jeg tenkte på da jeg så dette.

Men annet enn dette er det egentlig ikke så mye negativt med spillet. Det har vært uvanlig få bugs og feil, annet enn at dialogvalgene noen ganger henger seg opp så man ikke kan få valgt hva man vil si. Om jeg kan trekke frem noe, så er det at det er alt for lite skikkelig musikk i spillet. Filmene ble til dels kjent for et godt utvalg av 80-tallsmusikk, og på nettsiden til spillet er det til og med en 72-sang lang spilleliste med musikk, men inne i spillet er det alt for lite av det. Litt småpirk, kanskje …

Vi konkluderer
Til tider en interaktiv film mer enn et spill, men det gjør svært lite når filmen er såpass godt laget.
Leservurdering58 Vurderinger
3.5
+
Veldig god historie
Karakterene og kjemien mellom dem
Overraskende god slåssing
Humor og god stemning
-
Slurv og latskap
For lite musikk!
8

Annonse