Annonse


TEST: “Deathloop” er ikke så bra som alle hevder

Arkane Studios er nok for mange et navn de først og fremst forbinder med Dishonored-serien. Og med god grunn, for med henholdsvis 91 og 88 poeng på Metacritic for eneren og toeren har de fortjent sin plass som noen av de bedre spillene i nyere tid. Begge spillene kjennetegnes av mye frihet, mystiske evner og mye moro.

Deathloop tar mye av det prisbelønte ved Dishonored og legger sitt eget touch på det – kanskje litt inspirert av klassikeren Groundhog Day? Vi er nå i en spennende fremtid (fortid?) hvor vi er fanget i en tidsloop, og jobben vår er å bryte oss ut av den. Men er det egentlig det vi vil?

Spillet går på loop

Da jeg først hørte om Deathloop, var den første tanken min hvordan i all verden dette ganske enkle premisset kunne bli til et ordentlig spill. Så begynte jeg å spille det, og tvilen flyttet seg over til hvordan dette kunne være verdt nesten 700 kroner, og det for den billigste versjonen. Det tok ikke lang tid før jeg innså at svaret på spørsmålene mine gjemte seg rett foran nesen min – nemlig i navnet på spillet.

Deathloop er akkurat det navnet sier: en loop når man dør. Det er også en loop når dagen er omme. Og en loop når du har besøkt fire områder én gang, ett område fire ganger, eller en blanding. Kort sagt så er det loop på loop på loop.

Annonse


I begynnelsen var dette ganske morsomt. Det var et nytt og spennende element som gjorde at jeg måtte tenke og planlegge mye mer enn i andre spill. Det var om å gjøre å få gjort så mye som mulig på én dag, og helst også på en «runde». Etter hvert når jeg innså at det ikke gjorde noe hvor mange dager jeg brukte, forsvant denne følelsen, og det ble mer irriterende enn underholdende.

Problemet med hvordan Deathloop er bygget opp på, er at det blir veldig lite kontinuitet i spillet. Du hopper inn i en av de fire banene, gjør det du skal og hopper ut igjen. Rinse and repeat. Hver gang du går ut av et nivå er det tilbake til basen hvor du kan se over våpnene du har, alt av informasjon og hva som er planen videre. Og så er det ut i krigen igjen, men nå er klokkeslettet annerledes og ting har endret seg.

Hvordan spillet er bygget opp på er dog ikke bare negativt. Det er nemlig fryktelig avhengighetsskapende. Siden man opplever spillet i så små biter av gangen er det litt for lett å tenke at man bare skal ta en runde til, eller bare skal fullføre dagen – en runde til blir fort til to, og én dag blir til mange.

Nesten som Dishonored, jo

Ser man bort fra det negative ved loopingen, er Deathloop virkelig et morsomt spill. Når du først har funnet ut hvilken bane du vil spille og har lastet inn, er du helt fri til å bestemme hvordan du vil løse oppdraget. Eller om du i det hele tatt vil løse det. Du må nemlig ikke faktisk fullføre et oppdrag eller et mål for å få lov til å dra tilbake til basen.

Friheten du får omhandler alt fra hvordan du vil drepe fienden, om du i det hele tatt vil drepe fienden, om du skal snike deg til målet, bryte deg gjennom med kuler og krutt og hvilken vei du vil ta til målet. Kanskje den enkleste veien er gjennom døren, eller kanskje det er gjennom vinduet?

At banene er svært godt designede skader ikke heller.

Uansett hvordan du velger å spille, vil du bli møtt med en særs god spillopplevelse. Karakteren du spiller som – enten Colt eller Julianna – beveger seg akkurat som den burde uansett om du hopper fra tak til tak, sloss deg gjennom fienden med machete eller hopper rundt med dash-evnen din. Våpnene er tilfredsstillende å bruke – spesielt de som er beregnet på bruk under sniking – og de mange evnene man får tilgang til etter hvert åpen for enda større mulighet til å tilpasse spillet til den spillestilen man selv foretrekker.

Mye mystikk

Deathloop er nesten verdt å spille bare for dialogen mellom hovedpersonen Colt og sjefsskurken Julianna. Er det noe Arkane Studios har fått til så er det kjemien mellom de to. Det er i samtalene mellom disse at store deler av Colt sin historie blir fortalt. I små drypp her og der får man vite mer om øya man er på, hva tidsloopen er og hvorfor man er her. Dette blir videre utdypet av diverse info man finner rundt på øya.

Selv om det i forhold til andre spill kanskje ikke føles som om det er så mye historie, blir den fortalt på en måte som pirrer nysgjerrigheten og får en til å ville høre mer, lære mer. Som nevnt tidligere er Deathloop svært avhengighetsskapende. I tillegg har spillet mer enn nok personlighet og humor til å kompensere for at det kanskje ikke er så mye historie.

Ikke bare fryd og gammen

Det er vanskelig å ikke sammenligne Deathloop med Dishonored. På mange måter føles Deathloop bare som en veldig innholdsrik DLC. Eller kanskje det er mer passende å si at Deathloop føles som om det startet livet sitt som en DLC, men så ble fluffet opp og forlenget nok til at en prislapp på 660 kroner ble akseptabelt. Noe av det negative med spillet er akkurat dette. Det burde vært litt kortere, litt mindre repeterende og litt billigere. Arkane Studios tok et konsept som ikke egentlig hadde nok fylde og strakk det ut for tynt.

Som et plaster på såret inkluderer Deathloop en ganske grei flerspiller-del. I flerspilleren kontrollerer man Julianna, hun som i hovedspillet jobber mot deg. Jobben din er ganske enkelt å invadere andre sine spill og enten drepe dem eller bli drept. Ved å gjøre dette kan du gå opp i level og låse opp nye ferdigheter og våpen som igjen kan brukes til å invadere andres spill, både venner og fremmede.

Flerspilleren føles litt tynn ut – det virker som noe de bestemte seg for å legge til i siste liten. Sånn jeg ser det har den ikke noen ordentlig plass i spillet. Kanskje du tar en runde som et avbrekk fra hovedspillet, men det finnes ingen insentiv for å få deg til å ville legge ned tid i flerspilleren. I tillegg så er den avhengig av at noen spiller hovedspillet og tillater at andre kan invadere dem.

Ikke bare har Arkane Studios strukket konseptet litt for langt, det virker også som om de ikke har hatt nok tid på seg til å fullføre spillet helt. I tillegg til at det kræsjer og fryser litt for ofte, er det mange som klager over at det er fryktelig dårlig optimalisert på PC. Det bør nevnes at mange mener ytelsesproblemene kommer fra bruken av Denuvo sin DRM-beskyttelse og ikke selve spillet. Det er likevel et så stort problem at det flere steder anbefales å vente med kjøpet til etter at problemene har blitt fikset.

Fiendene rundt om på de forskjellige banene har også sine problemer. De setter seg noen ganger fast i vegger, har mindre imponerende AI og utvikler spontant, og som oftest i utide, røntgensyn og superhørsel så de oppdager deg lenge før de burde.

TEST: “Deathloop” er ikke så bra som alle hevder
Konklusjon
Deathloop er langt fra perfekt, men det er fortsatt et svært morsomt spill. Du får nok av frihet til å spille spillet som du vil, og et godt utvalg av våpen og krefter til at du sjelden går tom for muligheter.
Leservurdering85 Vurderinger
4.3
+
God spillmekanikk
Spennende historie
Avhengighetsskapende
Mye frihet
-
Fort litt repeterende og tynt
Manglende optimalisering
Dårlig AI
Ikke den beste flerspilleren
7.5

Annonse