Endelig har Assassin’s Creed kommet seg til Norge. I alt så tok det 22 spill over 13 år før vikingene endelig sto for tur, men den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves.

Ubisoft krever neppe en introduksjon, men det er altså de som har stått for skapelsen av Assassin’s Creed: Valhalla, i tillegg til alle de andre spillene i serien.

Og vi er i gang

Eventyret vårt begynner med en norrøn skapelsesberetning i kortformat fortalt på engelsk av en dame med tydelig skandinavisk aksent. Etter den kjappe fortellingen så finner kameraet veien til et typisk viking-bygg og dette spillets hovedperson, en ung gutt.

Vår første oppgave i spillet er å overbringe en ring til han som det virker som at står for festen. Som faren vår er han en vikingkonge, og denne overbringelsen er for å symbolisere alliansen mellom de to klanene. Dessverre så går ikke alt som forventet, og landsbyen blir angrepet. Kjapt oppsummert så blir faren vår drept av angriperne, og hatet vårt er det som setter i gang historien.

Spillet tar oss med cirka sytten år inn i fremtiden, og det er her spillet virkelig begynner å likne på det man kan forvente av et Assassin’s Creed-spill – spesielt siden det ikke tar lang tid før vi får en av de lett gjenkjennbare skjulte knivene som er typisk for spillserien. Men som den gode vikingen Eivor er så er det ikke snakk om å skjule det nye våpenet.

Hittil i spillet så har vikingene oppført seg i stor grad som tradisjonelle vikinger. De slåss, kriger, fester og er generelt svært brautete, så det føles derfor litt rart at vi plutselig forventes å skulle snike oss rundt i skyggene. Dette er heldigvis ikke noe vi må. Spillet gir oss full frihet til å velge hvilken tilnærmingsmetode som passer best til hver enkelt situasjon. Noen ganger er det lurest å storme inn med hele vikingflokken mens det andre ganger vil være klokere å luske rundt bak fienden.

Denne valgmuligheten gjenspeiles også i det svært store ferdighetstreet man kan putte poeng man får etter hvert i. Det begynner med bare tre veier å gå, men ekspanderer etter hvert som man putter i poeng. Du vil alltid ha muligheten til å tilpasse karakteren din til den spillestilen du foretrekker. Dette er gjort på en oversiktlig og lettfattelig måte, og du vil også låse opp ulike ferdigheter som passer til hvilke egenskaper du allerede har valgt å oppgradere.

Når det kommer til utstyret og våpnene du velger å bruke så har du like stor valgfrihet der. Våpnene og utstyret du kommer over gjennom spillet har alle forskjellige fordeler og ulemper, men som forventet så er heller ikke dette systemet unødvendig komplisert.

Sammen med hvor stor valgfrihet du har med tanke på hva slags utstyr og våpen du velger å bruke gjør dette at du i bunn og grunn kan spille sånn som du selv foretrekker.

Dette er dog en sannhet med modifikasjoner. For enda du er helt fri til å enten snike deg rundt eller å storme inn så er spillet svært tydelig designet med storming i tankene. Et eksempel på dette er toktene man må ut på for å skaffe ressurser til landsbyen sin. Her kan man velge å gå inn alene og drepe fienden i all stillhet, men hvis du faktisk vil ha ressursene du kom for så må du frem med hornet og tilkalle vennene dine. Og da har all snikingen din plutselig mistet all mening.

Dialogen

Jeg både trodde og håpet at grunnen til at det virket som om stemmeskuespillerne jevnt over var så dårlige var på grunn av den skandinaviske engelskaksenten. Dette håpet ble knust kort tid etter at vi våknet opp til den virkelige verden for første gang. Det viste seg at enkelt og greit at bortimot alle skuespillerne, uavhengig av aksent, var generelt lite flinke. Men alt ansvaret kan ikke legges på skuespillerne. Dessverre så er veldig mye av dialogen dårlig skrevet.

Dialogen er overdreven og svært keitete skrevet, noe som gjør at det blir slitsomt å skulle prøve å leve seg inn i historien uten å bli flau på de som har spilt inn stemmene sine vegne. Dette kommer i tillegg til at animasjonene i mange tilfeller er svært klumsete og upolerte.

Det virker som om Ubisoft har prøvd å spare så mye som mulig på alt som har med formidling av historien å gjøre, noe som er rart siden uten historien så er Assassin’s Creed: Valhalla ikke mer enn et litt rart viking-spill med en ulogisk snikmorder-vinkling.

Dessverre så er ikke dette noe nytt. Ubisoft har gang på gang vist at det eneste de virkelig bryr seg om med de store spilltitlene sine er penger – spillene mangler i stor grad sjel. Alt skal spares på, og det produktet som leveres skal ikke være mer enn det absolutt nødvendige for å glede kundene nok til at de ikke klager. Man kan diskutere til man blir blå i ansiktet om videospill er kunst eller bare industri, men det er vanskelig å argumentere imot at for Ubisoft så er spill først og fremst industri, i hvert fall for de største spillene deres.

Det er heldigvis ikke bare skår i gleden. Ubisoft har på en svært god måte klart å snike inn en rekke norrøne ord i dialogen. Og dette uten at det høres kunstig eller rart ut. Hvis man setter ørene på stilk når man beveger seg rundt i landsbyene så kan man også høre folk snakke sammen på norrønt

Åpen verden

Valhalla er et svært vakkert spill. Det er det ingen tvil om. Når man først får muligheten til å bevege seg fritt rundt blant de snødekte fjellene i Norge så er det vanskelig å ikke bli overrasket. Noe av det første jeg gjorde var å finne den høyeste fjelltoppen og klatre opp den for å virkelig kunne suge til meg omgivelsene. Det er nesten verdt å kjøpe spillet bare for å utforske naturen.

Men bare nesten. For det er dessverre ikke særlig mye grunn annet enn egen nysgjerrighet for å utforske utenfor de områdene som historien sier du skal til. Hvert område du kommer til har en rekke ting du kan samle og fullføre, men jeg følte aldri at det egentlig ga meg noe som helst å gjøre dem.

Annet enn hvor visuelt slående verden er så er den også svært godt designet. Ubisoft har virkelig klart å finne en god størrelse på verden. Det er aldri for langt mellom forskjellige steder, og alle områdene føles unike og lite repeterende.

De har også gjort en god jobb med hvor levende verden føles. Går du rundt i tettstedene og byene vil det alltid være liv rundt deg, og du vil kunne finne en rekke minispill som du kan engasjere deg i. Den kunstige intelligensen som styrer menneskene, er dog litt haltende til tider. Rett som det er så hopper de i vannet eller setter seg fast i en vegg.

Ute i naturen så er det alltid dyr rundt deg som både samhandler med deg og med de andre dyrene. Rett som det er så kan du for eksempel se en rev jakte på en hare. Det gjør at man virkelig føler at man er en del av verden.

Som Assassin’s Creed-spill generelt så er ikke Valhalla et unntak når det kommer til hvor godt polert bevegelsesmekanikken er.

Det er en fryd å hoppe og klatre rundt i naturen og bebyggelser. Ubisoft har også gjort en god jobb med hvordan man kommer seg rundt i verden. I tillegg til apostlenes hester så kan man også bruke faktiske hester, og hvis du skal langs vannet så har du et vikingskip på hurtigtast.

Når du sitter i langskipet ditt så skjønner du fort hvor mye innsats Ubisoft har lagt i selve stemningen i spillet. Man får valget mellom å enten høre den lokale skalden spille, eller høre historier fra de andre vikingene. Dette er bare en liten del av det som gjør spillet så stemningsfylt, men sammen med musikken og verden generelt så er det lett å forsvinne inn i en vikingfantasi.

En identitetskrise

Som nevnt tidligere så har du mulighet til å spille spillet i stor grad sånn som du selv vil. Vil du være en snikmorder så kan du det, og vil du være en vaskeekte viking så kan du det også. Og det er her problemet er. Hele konseptet med at du skal være en snikmorder-viking virker så kunstig.

Assassin’s Creed: Valhalla hadde mest sannsynlig vært et minst like bra spill uten hele Assassin’s Creed-greia. De gangene det legges opp til litt seriøs snikmyrding så er det enten samtidig med, eller tett etterfulgt av en haug med vikinger som stormer inn og skal drepe alle og ødelegge alt. Det virker rett og slett rart.

Jeg skjønner jo at Ubisoft prøver å fylle ut historien til snikmorderorganisasjonen Assassin Brotherhood, eller Hidden Ones som den heter her, siden organisasjonen skal ha eksistert siden tidenes morgen, men jeg tror ikke at vikingtiden var det riktige stedet for dette.

Konklusjon

Hele historiefortellingen gir antydninger til barneteater med dårlig flyt, unaturlige overdrivelser og lite flinke skuespillere. Det er skuffende at et så stort selskap som Ubisoft bryr seg såpass lite om noe som er en så stor del av spillopplevelsen.

Heldigvis så er ikke historien alt. Det er også en god del slåssing og en stor verden å bevege seg rundt i. På begge disse punktene så scorer Valhalla høyt. Slåssing og det å bevege seg er begge godt polert, og verdenen spillet befinner seg i er utrolig vakker. Ubisoft har gjort en god jobb med å skape en stemning som gjør det lett å virkelig dykke ned i vikingtiden.

Så lenge man klarer å overse den forferdelige dialogen så er Assassin’s Creed: Valhalla et svært godt spill.