Photokina 2018: Panasonic går for speilløse kameraer med fullformatsensor

L-Mount Alliansen:

L-fatning-alliansen betyr at Leica, Panasonic og Sigma samles om en felles objektivfatning for fullformat speilløst. Dette blir det fjerde alternativet etter Canon, Nikon og Sonys speilløse fullformat-kamerasystemer. Vi ser i denne artikkelen nærmere på den speilløse kamerakrigen som nå utspiller seg under årets Photokina-messe i Köln og den historiske veien fra speilrefleks til speilløst.

I 2008 lanserte Olympus og Panasonic i fellesskap den første standarden for speilløse systemkameraer. Ti år senere er de speilløse systemkameraene i ferd med å velte opp ned på hele kamerabransjen. I et marked der kameraet i mobiltelefonene våre nærmest har utradert de digitale kompaktkameraene satser nå kameragigantene på neste generasjon systemkameraer med 24 x 36 millimeter «fullformat»-sensor. Det er nemlig i toppsjiktet at inntjening og profitten ligger. Nå har også Panasonic kastet seg inn i kampen om markedet for speilløse fullformatkameraer.

Fra analog film til digital sensor

Før vi ser nærmere på de siste ukers nyheter, skal vi kort oppsummere utviklingen av digitale kameraer siden begynnelsen på 1990-tallet. De første digitale kameraene var kompaktkameraer med en veldig liten sensor sammenliknet med bilderuten til datidens 35mm-film. En ny analog standard med 24 mm bredfilm kalt Advanced Photo System (APS) så dagens lys i 1996, men fikk begrenset utbredelse og ble ganske raskt utkonkurrert av digitale kompaktkameraer. Og proffene brukte fortsatt 35-mm film i sine speilreflekskameraer (SLR).

Da det var på tide å få systemkameraene med utbyttbar optikk over i den digitale verdenen var det fremdeles bilderuten på 24 x 36 mm som var standard for de fleste brukere. Men prisen på en bildesensor i denne størrelsen var avskrekkende dyr. Prisen på en sensor avhenger i stor grad av hvor mange enkeltsensorer man kan produsere av gangen på et sirkulært silisiumsubstrat (wafer). For å kunne lage billigere systemkameraer måtte størrelsen på bildebrikken ned. Canon og Nikon valgte en sensor med omtrent samme størrelse som bildeutsnittet til APS-systemet (størrelsene er litt forskjellig så Canon har 1,6x cropfaktor og Nikon har 1,5x). Kameraprodusenten Olympus derimot valgte i samarbeid med Kodak en sensorstørrelse kalt Four/Thirds (4/3). I areal er den kvartparten så stor som en 24 x 36 mm sensor (det betyr 2x crop).

Fra speil til speilløst

Funksjonsmessig var den første generasjonen med digitale systemkameraer ganske like sine analoge forfedre. Du måtte fremdeles se igjennom en optisk søker for å velge bildeutsnittet. Lyset fra optikken ble reflektert 90 grader ved hjelp av et speil opp til et prisme som delte noe av det innkomne lyset med lysmålere og fokuseringssystemet. Resten av lyset havnet i søkeren. Når du trykker på utløserknappen for å ta bildet spretter speilet opp slik at sensoren kan eksponeres.

Det sier seg selv at dersom du kunne flyttet både lysmåling og fokuseringssystemet til selve bildesensoren så kunne man fjerne både det mekaniske speilet, prismet og søkeren. Det er jo slik digitale kompaktkameraer har fungert fra dag én. Bildeutsnittet velger man på en LCD-skjerm eller en elektronisk søker som får et kontinuerlig bilde fra sensoren. Til å begynne med var det ikke mulig å få like presis og hurtig autofokus uten en dedikert fokussensor. Fokuseringssystemer basert på signalet fra bildebrikken var kontrastbasert, mens de dedikerte fokussensorene målte faseforskjeller i det innkomne lyset.

Utfordringene til tross besluttet Olympus å videreutvikle Four Thirds-systemet sitt til et speilløst kamerasystem sammen med Panasonic. Det nye systemet så dagens lys i 2008 og fikk navnet Micro Four Thirds (MFT). Størrelsen på bildebrikken var den samme som tidligere, men speilet og prismet var kastet ut. Dermed kunne man flytte optikken nærmere sensoren (kortere registeravstand) og også redusere diameteren på bajonettfatningen uten at det ble dårligere lys på sensoren. Alt dette betydde at objektivene kunne lages mye mindre enn tidligere. Spesielt gjelder dette teleobjektiver. Micro i systemnavnet, som antyder at størrelsen har krympet, skyldes altså at kameraet var blitt «speilløst».

Av flere grunner må man fortsatt bruke en mekanisk lukker når man eksponerer selve bildet. Desto større bildebrikkene er, desto vanskeligere er det å oppnå for eksempel et høyt dynamikkområde ved å bare bruke en elektronisk lukker slik som i videokameraer. Et annet problem er at den sekvensielle utlesningen av sensoren gir ulik timing i topp og bunn av bildet slik at du en skjevhet i bildet. Så lenge sensoren ikke kan leses ut samtidig, men må bruke en «rullende lukker», er det bare den mekaniske lukkeren som gir topp bildekvalitet. En «global lukker» finnes i dag kun i enkelte typer high end sensorer til bruk innen industri og kinematografi (filmproduksjon). Men selv om den rullende lukkeren har blitt raskere og raskere (og problemet redusert) er den fremdeles på plass.

På omtrent samme tid som Micro Four Thirds ble lansert i 2008 kom Canon og Nikon med digitale speilreflekskameraer med «fullformat» (FF), altså 24 x 36 mm-sensorer i en mer folkelig prisklasse. Canon introduserte sitt 5D i 2005/06 og Nikon fulgte etter med sitt første FF/DX-kamera i 2007/08. Men speilet var fortsatt på plass.

En rekke speilløse kamerasystemer så dagens lys i årene etter MFT. Samsung lanserte sitt NX-system i 2010 (med APS-C-sensor). Sony lanserte NEX-systemet i 2010 (APS-C-sensor). Nikon kom med Nikon1-systemet i 2011 (med en enda mindre sensorstørrelse en MFT). Canon fulgte opp med EOS-M i 2012 (APS-C). Det samme året kom også Fujifilm med sitt X-mount (APS-C). Ikke alle systemene overlevde særlig lenge og både Nikon1 og Samsung NX har nå avgått med døden.

Fullformat går speilløst

Selv om de speilløse systemkameraene med mindre sensorer (crop) både var og er fine til sitt bruk, var det fremdeles ingen løsning for proffer og entusiaster som nå var begynt å sverge til 24×36 mm digitalt «fullformat». Lysfølsomhet og kontrollert dybdeskarphet var to av egenskapene disse gruppene setter pris på med den større bildesensoren.

Men i 2013 introduserte Sony de første speilløse fullformatkameraene og katten var ute av sekken. Tidlige barnesykdommer som dårlig batteritid ble etter hvert et tilbakelagt stadium. Og Sony gjorde etter hvert et merkbart innhogg i salgstallene til «Canikons» digitale speilreflekser. Spesielt siden Sonys kameraer, i likhet med mange andre speilløse systemer, var gode hybridkameraer som også kunne ta opp video i 4K. Det skulle gå hele 5 år fra 2013 til «Canikon» var klar til å møte konkurransen.

Alt endrer seg i 2018

I slutten av august 2018 lanserte Nikon sitt speilløse fullformatsystem kalt Nikon-Z. Noen uker etterpå lanserte Canon sitt nye system kalt EOS-R med RF-optikk. Begge systemer har fått en noe blandet mottakelse, i hvert fall hos entusiaster som allerede har erfaring fra speilløse kamerasystemer. Sånn sett virker det som om både Canon og Nikon hovedsakelig satser på holde fast i sine egen speilreflekskunder, fremfor å lansere en revolusjon fra dag én. Man ønsker tydeligvis å gi sine kunder et speilløst alternativ, samtidig som man fortsatt ønsker å selge DSLR noen år til. Mye kan selvsagt endre seg etter hvert som de speilløse kamerasystemene modnes med nye modeller i løpet av de neste årene.

Nikons første kameraer for Z-systemet har fått kritikk for å bare ha én minnekortplass. De har heller ingen svingbar LCD-skjerm. Og mens den nye fatningen på papiret åpner for de mest lyssterke objektivene med f-verdi på under 1,0 (med en dertil stor tyngde både i kilo og kroner vil man nok kunne si), er utvalget optikk fra dag én veldig begrenset. Og veikartet for de neste par årene inneholder ingen store overraskelser. Men Nikon får et pluss for å ha fått på plass sensorbasert stabilisering i sine kameramodeller (IBIS – In Body Image Stabilization) og 4K video.

Canons første speilløse fullformatkamera mangler på sin side IBIS og sensoren er en lett forbedret variant av den som sitter i 5DmarkIV. Kameraet gir deg mulighet til å filme i 4K video, men på grunn av begrensinger i sensorens utlesningshastighet gjelder dette kun med en kraftig beskjæring av sensorutsnittet (såkalt 1,7x crop modus). Det betyr at all optikk går i retning av mer tele. Kameraet har derimot fått på plass en vribar LCD-skjerm og sin klasseledende Dual Pixel autofokus (med fasedeteksjonspunkter på selve sensoren i hver eneste pixel). Heldigvis for Nikon har også Canon valgt å utstyre kameraet med bare én minnekortplass. Canons optikkutvalg og veikart for videre objektiver ser derimot noe mer spenstig ut enn Nikons.

Både Canon og Nikon leverer adaptere slik at du kan bruke eksisterende fullformatobjektiver på de nye speilløse fullformatkameraene. Med de begrensinger som da måtte gjøre seg gjeldene både med tanke på autofokusytelse og objektivstørrelse. Dette er kun en kjapp gjennomgang av fordeler og ulemper ved de respektive kameraene slik de fremstår i første generasjon, men hovedinntrykket er altså at du ikke kan få i både pose og sekk. Og ikke glem at Sony har fem års forsprang på både objektivutvalg og forfinede kamerafinesser. Men det som så ut til å bli en speilløs kamerakrig mellom de to fotogigantene Canon og Nikon og utfordreren Sony, har nå fått en fjerde aktør.

L-fatningen

I 2014 annonserte den tyske kameraprodusenten Leica sitt eget speilløse fullformat kamerasystem. Av naturlige grunner har vi holdt Leicas system utenfor gjennomgangen til nå. Leica produserer rendyrkede feinschmecker-kameraer og prisen på både kamerakropper og optikk er astronomisk sammenliknet med tilsvarende fra andre produsenter. I den grad de kan sammenliknes da.

Leica har hatt et samarbeid med Panasonic siden 2001 og ryktene tilsier at Panasonic står for mesteparten av elektronikken i Leicas kameraer. Til gjengjeld pryder Leica-navnet mange av Micro FourThirds-objektivene og linsene på Panasonics øvrige kompaktkameraer og videokameraer. Det kommer derfor ikke som en stor overraskelse at Panasonic nå har valgt å bruke Leicas fedigutviklede L-fatning nå som de også skal satse på fullformat.

Med seg i den nye alliansen har de fått Sigma. Som en stor produsent av tredjepartsoptikk til både Canon og Nikon, er det ingen hemmelighet at de vil kunne få vanskeligheter med å fortsette med dette dersom de ikke får offisell tilgang til spesifikasjonene for de nye Z- og RF-fatningene. Dessuten brukes Sigma mye som konstruktør av andre produsenters optikk, herunder også en del MFT-objektiver fra Panasonic.

Panasonic Lumix S

Det offisielle navnet på Panasonics fullformat-system basert på L-fatningen er Lumix S. I førsteomgang er det kun foretatt en utviklingsannonsering av to nye kameraer med betegnelsen S1 og S1R. Disse er ikke forvente å komme på markedet før tidligst om et halvt år i mars 2019.

S1 er et kamera med 24 megapikslers sensor beregnet på hybridfotografering av både foto og video. S1R er utstyrt med en sensor på 47 megapiksler og vi kan vel regne med at R står for resolution (oppløsning). Dette kameraet er hovedsakelig beregnet på stillbildefotografering. Begge kameraer har innebygget mekanisk stabilisering i kamerakroppen (IBIS). Denne vil fungere samtidig med eventuell stabilisering i objektivene. Panasonic vil fortsette å bruke det kontrastbaserte fokuseringssysemet DFD vi kjenner fra Panasonics MFT-kameraer. Men Depth from Defocus (DFD)-systemet er nå oppgradert med kunstig intelligens. Kameraene får videre værtetting, vribar LCD-skjerm, to minnekortplasser (XQD og SD), markedsledende elektronisk søker med høy oppløsing og markedets raskeste blits-synkronisering. Begge kameraene vil kunne filme i 4K/60P i full sensorstørrelse (uten crop). På papiret ser disse kameraene ut til å kunne slå knock-out på en del av konkurrentene.

På objektivsiden er det annonsert at tre objektiver skal være klare ved kameraintroduksjonen: 50 mm/f1,4 fast, en standard-zoom på 24 – 105mm og et teleobjektiv på 70 – 200 mm. Ytterligere syv objektiver loves fra Panasonic i løpet av det første året systemet er ute på markedet. I tillegg finnes allerede åtte høykvalitets objektiver fra Leica.

Så langt er ingen priser annonsert for de kommende Lumix S-produktene.

Hva skjer med Lumix G (Micro Four Thirds)

På Photokina lover Panasonic en videre satsning på Micro FourThirds-systemet Lumix G parallelt med fullformat-ambisjonene. Men det går rykter om at Panasonic ikke er fornøyd med salget av de siste modellene GH5S og G9. Det er heller ikke annonsert noen oppfølger til den nå to år gamle GH5. Men alle disse tre toppmodellene skal få fastvareoppgraderinger i oktober 2018. Mye tyder derfor på at Panasonic vil holde liv i dagens MFT-kameraer en stund til før det eventuelt kommer med nye modeller og/eller strategiske endringer av produktutvalget. MFT-samarbeidspartneren Olympus er ikke en del av satsningen på L-fatningen og de har heller ikke annonsert noen nye produkter på årets Photokina-messe.

Også optikk og kamera fra Sigma

Sigma har ikke annonsert hvilke objektiver de vil lage, men man lover en stor satsing på optikk med L-fatning i 2019, samt adaptere for SA-L og EF-L. Dermed kan du bruke Canon sine speilrefleksobjektiver på de nye kameraene til Panasonic. Sigma lover også å tilby konvertering av utvalgte eksisterende Sigma-objektiver over til L-fatningen. De skal også komme med sitt eget kamera med Foveon-sensor og L-fatning til neste år.

Oppsummering

Det skal bli spennende å følge utviklingen videre. Kommer fremtidens speilløse fullformatkunder til å velge et kamera fra de kjente leverandørene Canon eller Nikon nærmest på refleks? Eller vil Sony kunne fortsette å dominere innen fullformat speilløst takket være et forsprang på fem år? Eller vil nykommeren Panasonic og L-fatningen kunne forkludre markedsdominansen til de tre andre gjennom høyt spesifiserte kameraer og et raskt voksende objektivutvalg fra hele tre leverandører? Det som er sikkert er at 2019 blir et meget spennende år for kameraentusiaster.