Uka som har gått har trolig vært den verste i gigantselskapet Sonys 65 år lange historie. Men hackingen av Playstation-nettverket i påsken er på ingen måte den eneste katastrofen i forholdet mellom Sony og kundene deres.
Kart og terreng
I store deler av historien har nemlig selskapet prøvd å «skohorne» kundene sine inn i sin egen versjon av virkeligheten.
Vi snakker om formatkrig, kopisikring og en av og til nesten konsekvent feilbedømming av folks ønsker.
Mislykket kassett
Det hele begynte så langt tilbake som i 1962, da Philips oppfant kompaktkassetten. Det fantes flere konkurrerende formater, men de forsvant fort.
Sony ville likevel ikke godta at Philips-systemet skulle dominere folks bærbare musikkvaner for all framtid. Derfor introduserte de i 1976 Elcaset, et alternativ mens kompaktkassetten ennå var på høyden i sin popularitet.
Annonse
Brukervennlighet – ikke lyd
Elcaset hadde langt bedre lydkvalitet enn kompaktkassetten, og var en slags mellomting mellom kassett og spolebånd.
Det Sony ikke skjønte, var at folk slett ikke var ute etter bedre lyd. De var først og fremst interessert i en praktisk musikkbærer for bilen og lomma, ikke en stor og klumpete sak som best egnet seg til å sitte rolig i sofaen mellom to høyttalere og finlytte med.
Elcaset forsvant fra markedet i 1978, bare to år etter at den ble introdusert.
Tapte videokrigen
Et par år før hadde de første videospillerne til hjemmebruk kommet på markedet i Japan. De to hovedkonkurrantene var da JVC og Sony. JVC hadde sitt VHS-system, og Sony Betamax.
JVC klarte å få Hollywood til å støtte VHS, og Sony sto igjen med et format som bare kunne brukes til å ta opp fra TV. Beta var utvilsomt både mer hendig teknsik overlegent, men Sony skjønte for sent at det var leie- og kjøpefilm folk ville ha.
Pepper fra filmbransjen
I tillegg til å tape kampen om de gjeveste filmtitlene, var det Sony og Beta som urettferdig nok fikk smake pisken fra rettighetshaverne. I 1976 gikk filmselskapet Universal til sak mot Sony fordi de gjorde det mulig å kopiere filmer. Den såkalte Betamax-saken har dannet skole for all senere debatt om retten til kopiering kontra opphavsrett.
Sony lærte trolig en lekse av dette. Det var kanskje derfor de flere år seinere kjøpte opp store deler av musikk- og filmbransjen. Noe som gjorde dem helt paranoide når det gjaldt forholdet mellominnhold og og avspillingsutstyr. Sony produserte begge deler, og måtte dermed passe på at den ene grenen av virksomheten ikke skadet den andre.
MP3 – det er fa’li, det!
Kopisikring har fulgt Sony som en mare gjennom hele deres nyere historie. De prøvde seg med MiniDisc på 90-tallet, et format som led en stille død etter at MP3-spileren kom. Sony hadde sitt eget lydformat, ATRAC. Dette mente de var både bedre og mer anvendelig enn MP3. Men folket ville ha det formatet de fant ute på nettet – i de fleste tilfeller ulovlig via Napster, Limewire og andre fildelingstjenester.
Dette likte naturlig nok Sony dårlig, platebransjeeier som de var. Derfor gjorde de det så vanskelig som mulig å spille av MP3 på sitt utstyr. Ved hjelp av nærmest ubrukelig programvare kunne man til nød omforme MP3 til ATRAC, men det var svært tidkrevende og kronglete.
Tapte kampen – igjen
Dermed tapte Sony kampen. Først og fremst mot Apple og deres iPod, men også mot alle de andre der ute med billige og enklere MP3-løsninger.
Det hjalp ikke at Sony var tidlig ute med gode fastminnespillere basert på deres Memory Stick-kortlagringsformat. Et format som nå er forskjøvet helt til fordel for SD-kort.
Enda et nytt lydformat
Bedre gikk det ikke da Sony skulle videreutvikle CD-formatet i samarbeid med Philips (som de hadde utviklet CD sammen med). Resultatet ble SACD. Også denne gangen ble det formatkrig – Warner og andre deler av bransjen satset på DVD-Audio.
Ingen av formatene vant fotfeste hos et publikum som forlengst hadde begynt å skrote optiske plater til fordel for harddisk og fastminne, og som igjen etterspurte brukervennlighet framfor lydkvalitet. Men Sony tviholdt likevel på de nye diskene, i den grad at de til og med implementerte SACD i de første PS3-modellene (var det noen som brukte konsollene til å spille SACD, mon tro?).
Bikkja over alle bikkjer
I 1999 introduserte Sony Aibo, en robothund som skulle bli alternativet for de som ikke vil ha vond lukt, hår og bjeffing til alle døgnets tider hjemme.
Hunden var etter sigende særs intelligent, men de som kjøpte den fant fort ut at en gjennomsnittlig oppvakt cocker spaniel gikk den en høy gang.
Den kunne heller ikke brukes til vaktbikkje. Selv den mest pinglete innbruddstyv ville neppe la seg skremme. Dessuten varte den bare ut formiddagen på en batteriladning.
Bikkja ble avlivet i det stille i januar 2006.
Rootkit-skandalen
Siden det åpenbart ikke var mulig å selge et nytt lydformat, måtte det gamle beskyttes for enhver pris. Dermed kom den såkalte rootkit-skandalen i 2005.
Det viste seg nemlig at Sony i all hemmelighet hadde lagt inn programvare som ble installert automatisk på brukerne PC dersom de spilte av CD-en via datamaskinen. Altså samme teknikk som hackere bruker når de skal ta kontroll over godtfolks maskiner.
Alle ble rasende
Programvaren skulle hindre folk å rippe CD-platene, slik at de kunne få en kopi i MP3-format.
Resultatet ble rasende kunder, rasende myndigheter og mye dårlig PR. Saken vil for alltid stå som selve eksempelet på hvor galt det kan gå når man for å beskytte åndsverk tramper på grunnleggende forbrukerrettigheter.
Batterier med smell i
Året etter begynte det å komme inn rapporter om eksploderende laptoper fra fjern og nær. Disse hadde det til felles at de var levert med lithium-ion-batterier fra Sony. Problemet var omfattende, og både maskiner fra Apple og flere av de store PC-produsentene var rammet.
Sony valgte imidlertid å stikke hodet i sanden, selv om de hadde visst om problemet i ett år.
Film i lomma – NOT!
Samme år lanserte Sony Playstation Portable (PSP). Den ble ingen direkte fiasko, selv om den måtte finne seg i å spille annenfiolin i konkurransen om å bli den mest solgte bærbare spillkonsollen. Her ble utvilsomt Nintendo DS vinneren.
Full fiasko ble derimot film på UMD – de små minidisc-lignende disker som også spillene kommer på.
Null interesse
Filmbransjen var bare sånn måtelig interessert, selv om Sony også denne gangen lokket med vanntett kopisikring. Det tok ikke lang tid før piratene fant ut hvordan de kunne lage standard ISO image-filer, og den eneste grunnen til at markedet ikke flommet over av piratkopierte filmer på UMD-plater var at folk for lengst hadde mistet interessen.
Film-UMD eksisterer fortsatt offisielt, men det skal godt gjøres å oppdrive noen nye titler i fysiske butikker i Norge. Og Sony har allerede signalisert at de vil bruke et annet format når de lanserer neste generasjon bærbare underholdningsterminal.
«Bombesikker» kopisikring
Og da har vi ennå ikke nevnt Blu-ray, det nye videoformatet som riktig nok vant krigen mot Toshibas konkurrende HD-DVD. Men som slett ikke klarte å oppfylle filmbransjens forventninger om vanntett kopisikring.
Vi snakker om nettbaserte systemer som gjør spillerne ubrukelige dersom du spiller en «uautorisert» plate.
I september i fjor var jeg vitne til en underlige seanse på IFA-messen i Berlin. Sony innkalte med brask og bram til en pressekonferanse for å fortelle verden at hjemmevideoens fremtid lå i brente Blu-ray-plater.
Noen hadde åpenbart glemt å fortelle Sonys toppsjef, TV-mannen Howard Stringer, at harddisken er oppfunnet, og nå er så billig at du kan ta med deg mange titalls Blu-ray-plater i lomma.
Noen hadde tydeligvis glemt å fortelle ham om hackere også…
Kilder:
News Cnet.com
Wikipedia.org
Annonse
