Annonse


Unikt rytmespill

Ah, disse små, rare japanske spillene, som automatisk får gode karakterer bare fordi de er japanske og rare.

Patapon faller definitivt i den kategorien. Det er rimelig sært, annerledes, samtidig overveldende søtt og påtvunget sjarmerende. Nesten til å bli kvalm av.

Men vi skal ikke være for negative – Patapon er utviklet av menneskene bak LocoRoco, et spill av en ikke ulik art, kanskje enda mer sukkersøtt faktisk, og som vi likte veldig godt da det kom.

Svart og hvitt

Fellestrekkene mellom LocoRoco og Patapon er mange. En unik, todimensjonell visuell stil der kontraster og skarpe linjer står i fokus, og ikke minst sentrerer spillet seg om musikk og gir deg kontroll over en mengde små skapninger som liker å synge til denne musikken.

Annonse


Poenget er altså at du styrer en hær av bittesmå soldater (faktisk vandrende øyeepler) ved å trykke inn diverse rytmesekvenser på de fire PSP-knappene. Konseptet er i utgangspunktet glimrende enkelt, men spillet har faktisk langt mer kompleksitet enn som så. La oss forklare.

De første brettene er nokså enkle. Du trykker inn en ukomplisert rytmekombinasjon som får de små soldatene til å bevege seg fremover. De synger med og spretter gledelig opp og ned mens du sørger for å vedlikeholde rytmen uten avbrudd. Bryter du, blir skapningene forvirret. Klarer du å trykke rytmen helt perfekt ti ganger på rad derimot, går de små i febermodus, noe som gir dem ekstra krefter.

Rytme er konge

Det er utgangspunktet. Spillet gir deg nemlig tilgang til flere rytmekombinasjoner etter hvert, og disse tilsvarer forskjellige aktiviteter soldatene skal utføre. Hver av rytmene krever at du trykker på de fire knappene i en viss rekkefølge. Så det er ikke så komplisert egentlig, men spillet krever likevel svært mye konsentrasjon utover.

Hvilken rytme du trykker inn avgjør hvorvidt soldatene beveger seg fremover, angriper eller forsvarer seg. Så det er ikke annerledes enn å gi ordre i hvilket som helst annet spill, bare at her bruker du rytmekombinasjoner i stedet. Men når alle rytmene er låst opp, er det duket for en del frustrasjon. Spillet er temmelig krevende når det gjelder timing, og spesielt når hæren din entrer fevermodusen etter ti vellykkede kombinasjoner er det lett å bomme på rytmen. Det er fort gjort å miste sekvensen, og dermed står soldatene hjelpesløse. Og det kan være katastrofalt på senere brett.

Mikrostyring

Men rytmeaspektet er bare én side av Patapon. Det er like mye et strategisk spill, og det er til og med noen rollespill-elementer her. Mellom brettene kan du kjøpe nye soldater, utstyre dem med nye våpen og rustninger, og velge hvilke enheter du skal ha med deg til neste brett. Problemet er at det å produsere nye små karer krever ressurser, og dermed må du spille mange av brettene om og om igjen inntil du har nok mat og andre nødvendigheter til at nye soldater kan fødes. Det kan være ganske kjedelig og repetitivt, spør du oss.

Heldigvis gir spillet deg betydelig hjelp med å sette opp det optimale utstyret for soldatene, i det minste.

Er dette egentlig gøy? Jada, med litt innsats. Spillet har evnen til å nesten sette deg i en transe, der du trykker inn de forskjellige kombinasjonene, rytmisk og ustanselig, samtidig som du prøver å tenke ut mest nyttig strategi for å ta ut den gitte bossen. Det er fort gjort å sone helt ut og glemme verden rundt. Men det er like fort gjort å trykke feil og ødelegge hele kombinasjonen, noe som er mildt sagt irriterende. Spillet kunne godt ha vært litt mer tilgivende.

Stilig og pent

Den grafiske stilen har vi såvidt nevnt, men la oss snakke litt mer om det: Det er ekstremt stylisert, der både dine skapninger og fiendene er i hovedsak sorte og bakgrunnene er fargelagte med diverse mønstre og illustrasjoner. Det legges vekt på sterke kontraster og stilige animasjoner, og resultatet er et spill med virkelig unikt utseende. Det blir nærmest kunstnerisk til tider. Og det er denne typen spill som passer perfekt på PSP – akkurat som LocoRoco gjorde i sin tid.

Lyden er ofte briljant, med artig allsang fra Patapon-soldatene, men har også tendenser til å bli masete og repetitiv, noe som kan være plagsomt i et spill som til de grader baserer seg på det musikalske.

Om ikke annet, er spillet perfekt tilpasset PSP. Det bare henger så godt på grep. Det utnytter skjermen til det fulle, og knappene er perfekt posisjonert til å taste inn rytmen – mens den litt vonde analoge stikken benyttes knapt.

For rart?

Men når alt kommer til alt – er det et spill for deg? Vi har litt blandede følelser når det gjelder Patapon, vi synes spillet prøver for hardt å være annerledes, og dermed mister litt fokus. Det er sikkert sjarmerende for mange, ja, men vi biter ikke helt på den sjarmen. Og spillbarhetsmessig, det er for mye repetisjon her og for mye “micromanagment” til at vi klarer å ha det ordentlig gøy. Patapon er en sær greie for spesielt interesserte, og vi anbefaler det hvis du er ute etter noe unikt, men vi er ikke helt fornøyd.

Annonse