Hopp til navigasjon Hopp til innhold
the club shot

Velkommen til skyteklubben

SPILLTEST: The Club er en frisk pust, men byr på litt for lite.

Det er definitivt forfriskende å se denne typen raske, arkadebaserte skytespill. I disse dager fokuseres det jo mest på episke opplevelser, involverende historier og finpusset kampmekanikk. Ikke noe galt i det, men av og til har man bare lyst å begynne å skyte, som i gamle dager.

The Club forsøker å oppfylle disse ønskene, og lykkes på noen områder, mislykkes på andre.

Hvis du ikke allerede vet, utvikles The Club av guttene og jentene bak den ekstremt solide bilspillserien Project Gotham Racing (Bizarre Creations altså), som har fire ganger dukket opp på våre Xbox-konsoller (senest i fjor høst). Og det er ikke så usansynnlig som man skulle trodd at en utvikler med primært bilspill-erfaring skulle prøve seg på et skytespill.

The Club bygger nemlig på mange av de samme prinsippene som PGR-spillene. Bare til fots. Med våpen. Og med eksplosjoner.

Resultatet teller

Det hele handler først og fremst om poeng. Poeng og stil. Du skal skyte på rimelig dumme motstandere og forsøke å ta dem ut såpass stilig og effektivt at du får flest mulig poeng. Og du skal sørge for å ta dem ut såpass jevnt, såpass raskt at poengsummen bygger seg opp og multipliseres. Du må skyte presist, fort og treffsikkert, og er du flink nok vil poengsummen bare bygge seg kontinuerlig opp. Men nøler du, lar du det gå for mye tid mellom hvert offer, vil opptellingen av poeng brytes og du vil måtte begynne på en ny kombinasjon. For å holde poengmultipliseringen vedlike, kan du også skyte ned små skilt med hodeskaller på. Disse er plassert på mer eller mindre finurlige steder, og hjelper deg med å holde i gang poengkombinasjonen.

Så det er det som er greia her. Det er et arkadespill. Det er ingen historie her eller bakgrunnsplott (alt vi vet er at denne klubben er en hemmelig organisasjon som arrangerer kamper du altså deltar i), det handler kun om å være flinkest og kjappest til å skyte. På mange måter ligner The Club på et lyspistolspill, bare med mye større bevegelsesfrihet.

Bilspillrøttene synes i måten det er oppbygd på. Det finnes åtte områder i spillet. Hver av disse har flere ruter og flere måter å spille på. Én enkelt rute gjennom et brett er som regel veldig kort, og utfordringene varierer mellom å enten løpe så fort du kan gjennom det (og forsøke å skyte så mange som mulig), holde stand på et avgrenset område mens fiendene kommer mot deg fra alle retninger, eller løpe flere runder under tidspress. Fellestrekket er altså veldig høy intensitet, korte, raske økter, og målet er å samle inn flest mulig poeng.

Fort gjort

Det er fort gjort å låse opp alle åtte brettene. Du må spille gjennom samtlige i enkeltspillermodus. Etter det kan du begynne å sette opp dine egne kamper og tilpasse utfordringene. Vil du låse opp alt sammen på kortest mulig tid er det bare å spille gjennom på letteste vanskelighetsgrad – da tar det virkelig ikke mer enn halvannen time. Deretter kan du prøve deg på de tre resterende vanskelighetsgradene som byr på betydelig tøffere utfordring.

The Club henter også noe inspirasjon fra tradisjonelle slåssesspill a la Tekken. Fordi det er en rekke figurer å velge mellom, alle med forskjellige styrker og svakheter, og spillet legger opp til at du skal spille gjennom med hver av disse, for å få en variert opplevelse. Men her kommer et av spillets problemer inn i bildet: Vi har ikke lyst.

De forskjellige figurene er nemlig en gjeng med kjedelige, generiske typer. Store menn med store våpen, i hovedsak. Deres forskjellige statistikker ser ikke alltid ut til å ha like betydelig innvirkning på spillbarheten. Det frister rett og slett ikke å gå gjennom spillet en gang til med en annen av disse gutta. Et slåssespill inneholder stort sett en variert, fargerikt utvalg av figurer med klart definerte styrker og svakheter. Det The Club har å tilby frister ikke til gjenspilling.

Grått, tamt og ujevnt

Det hjelper heller ikke at de fleste av brettene også er dominert av generiske, forutsigbare settinger. Varehus, fabrikker og lagre er det vi ser mest av i spillet. Mye brunt, mye grått, mye usjarmerende. Selv potensielt interessante og pene brett som Venezia eller et luksuskip har uutnyttet potensiale. Selv disse ender opp som grå og kjipe korridorer og ganger. Nok en gang er vi bare ikke så fristet til å spille gjennom igjen.

Det er også noe som ikke helt stemmer med selve spillbarheten. Figurene virker til å være ganske trege, litt vriene å få fullstendig kontroll over. Våpenutvalget kunne virkelig vært mer variert, vi merker knapt forskjell på alle disse maskinpistolene vi får bruke (men bazookaen er gøy!). Og flere steder kan du hoppe over hindringer eller bryte ned dører ved å trykke på en kontekstsensitiv knapp, noe som faktisk er skikkelig tregt og kan raskt ødelegge komboen din.

Hard konkurranse

The Clubs styrke ligger egentlig i flerspillerstøtten. Kanskje ikke en revolusjonerende flerspillerdel, men det er nok av lagbaserte spillvarianter her til at du får noe å sette tennene i etter at du har sett alt som er å se alene. Det aller mest essensielle er likevel rankinglistene. Et spill som dette handler jo først og fremst om å samle inn høyest poengsum (vi har vel sagt det nok ganger allerede) legger opp til knallhard konkurranse mellom deg og venner – og tilfeldige mennesker rundt om i verden. Det å kunne skryte av den høyeste poengsummen blir raskt en besettelse i The Club. Og dette er noe Bizarre virkelig kan. Enten i Project Gotham eller i Geometry Wars, vi har jaktet på poeng i alle nyere Bizarre-spill.

The Club bryter ingen grenser når det er snakk om grafikk eller lyd. Funksjonelt er vel ordet som beskriver det best. Som vi sa, omgivelsene og figurene er ikke de mest kreative, og det er mye gjenbruk, mye forutsigbart her. Og maskinvaren på verken 360 eller PS3 blir noe særlig presset. Det ser helt fint ut, for all del, men ikke forvent deg noe grafisk nirvana.

Kunne vært så mye mer

Det vi egentlig savner mest her er mer personlighet. Spillet har en rimelig harry tematikk tross alt, så hvorfor ikke dra det helt «over the top»? The Club tar seg selv for seriøst for sitt eget beste. Det handler om å skyte med stil, så hvorfor ikke flere sarkastiske kommentarer, overdrevne personligheter og enda større eksplosjoner? En slags blanding av Duke Nukem og Team Fortress 2 hadde passet The Club mye bedre, spør du oss.

Slik det er i dag er The Club et spill som krever forståelse. Husk at det handler om poeng, om stil og effektivitet. Ikke om historie, lange brett og fet grafikk. Men likevel, det er ikke så mye innhold her, det frister egentlig ikke til mer spilling enn nødvendig. Det er generisk, grått og nesten litt kjedelig til tider. Bizarre burde gitt The Club mer personlighet.

Så, et helt OK actionspill av den rene sorten, med en del unike vinklinger. Vi er ikke helt fornøyd, men ideen er god, og vi håper Bizarre tenker ut noe litt artigere til en eventuell oppfølger.

Stikkord: duke nukem, playstation, project gotham racing, ps3, spilltester, team fortress, testprodukt, xbox