Hopp til navigasjon Hopp til innhold

Mer zombie-slakt

SPILLTEST: Resident Evil er tilbake på Wii. Men ikke helt som du tror.

Vi har skjønt at noen blir muligens litt forvirret av hva slags spill Resident Evil: Umbrella Chronicles egentlig er. La oss forklare konseptet med en gang:

«On rails»-skytespill tar vekk fra deg all kontroll av figurens bevegelser. Helten du spiller beveger seg langs en forhåndsdefinert rute, din jobb er kun å skyte på fiendene som angriper tett og brutalt. Slike spillkonsepter har ofte brukt diverse lyspistoler for å hjelpe deg med å sikte – på Wii er det naturlig nok kontrolleren som fungerer som pekeenhet, og det er den du bruker til å skyte med.

Så, alt det handler om er å skyte, ja. Du slipper å bekymre deg for hvor du skal gå, hvilken dør du skal åpne, det er ingen gåter å løse heller. Alt du må tenke på er å treffe riktig, være rask på avtrekkeren. Og det er lettere sagt enn gjort, da antallet motstandere kan til tider være overveldende, de kaster seg over deg fra alle retninger og tåler ofte en god del skudd.

Rundtur i Resident Evil

Når det gjelder Umbrella Chronicles spesifikt, har spillet et artig konsept. Du blir geleidet gjennom fire eksisterende Resident Evil-spill, fra Resident Evil Zero (oprinnelig sluppet til GameCube i 2002), og frem til Resident Evil 3. Du vil altså oppleve mange av de samme lokasjonene og hendelsene du mest sannsynlig allerede har spilt, men fra et helt ny synsvinkel, fortalt på en annen måte og med helt nye utfordringer. Spillets avsluttende kapittel er nytt, og dessverre er glimrende Resident Evil 4 helt oversett her, men ellers er det mye innhold her som fansen av serien vil helt sikkert sette pris på.

Hvert kapittel av Umbrella Chronicles lar deg spille med nye figurer. Stort sett de samme du spilte som i originalspillene. Rebecca Chambers, Chris Redfield, Jill Valentine, Ada Wong og alle andre kjente karakterer fra serien er blant personene du får kontrollere, selv om mekanikken ikke endrer seg nevneverdig uansett hvem du styrer. Alt koker ned til å skyte zombier og andre mutanter uansett.

Det er også en rekke sideoppdrag her, som for eksempel forteller om hva slemme Albert Wesker har foretatt seg mens heltene kjempet for sine liv. Albert Wesker er for øvrig fortellerstemmen som snakker under mellomsekvensene, og hans myke stemme er nesten verdt inngangsbilletten. Klassisk Resident Evil-stemmeskuespill, dette. «Cheesy» så det holder.

Skyt stødig

Men er det gøy? Ja, på mange måter. Til tross for at spillet ikke er verdens lengste, er underholdningsverdien absolutt tilstede. Spesielt hvis du har sansen for serien. Capcom har gjort styresystemet behagelig enkelt, det grunnleggende prinsippet er selvsagt at du peker på monstrene du vil skyte på, og trykker på avtrekkeren. For å lade om rister du kontrolleren. For å plukke opp gjenstander som ligger rundt omkring (det kan være våpen, helse eller hemmelige dokumenter) må du raskt trykke på A-knappen, før objektene forsvinner ut av synet.

Og du har begrenset kontroll over kameraet ved å bevege den analoge stikken. Ganske ukomplisert, enkelt å komme i gang med. Det finnes nyanser, du blir fra tid til annen bedt om å trykke på spesifikke knapper for å komme deg unna angrep, andre ganger må du svinge med kniven. Men stort sett handler det om å være treffsikker og rask.

Men alikevel er det noe tvilsomt med denne treffsikkerheten. Det virker som om spillet fra tid til annen sliter med å registrere treffene helt riktig, for eksempel dreper vi en zombie med ett skudd i hodet, men neste, identiske motstander ser ut til å tåle tre like skudd. Av og til tømmer vi et helt magasin på én zombie, andre ganger faller de mye raskere om, og vi tror ikke at treffsikkerheten vår er så elendig. Dette er imidlertid ikke noe som ødelegger spillfølelsen, det bare virker litt…rart.

Det er imidlertid viktig å huske at alle motstanderne i spillet har et svakt punkt, som skal drepe dem øyeblikkelig. Du får beskjed om at du sikter på dette punktet med at siktet blinker – men disse følsomme punktene er som regel så små at å treffe dem handler mer om flaks enn ordentlig god sikting.

Ved siden av vanlige monstre møter vi på en boss på slutten av hvert kapittel. Disse varierer mellom glimrende og utfordrende kamper, og utrolig kjedelige, langvarige og ensformige øvelser i presisjonsskyting.

Spar på ammunisjonen

Våpenutvalget bygger på verktøyene du brukte i de tidligere spillene. Heldigvis har din grunnleggende pistol uendelig med ammunisjon, mens alle mektigere våpnene går rimelig raskt tom for patroner. Så bruk disse med omhu. Sånn sett er spillet veldig tro til Resident Evil-historikken, det handler ofte om å være strategisk med hvilke våpen du skal bruke når.

Du kan for øvrig oppgradere våpnene mellom brettene ved å bruke stjerner du får for vel utførte oppdrag.

Sånn går det unna, Umbrella Chronicles er ikke veldig langt, som sagt, men klarer for det meste å underholde med artige kamper, en interessant vri på velkjent fortelling, og en og annen hemmelighet å spore opp (vi anbefaler spesielt å samle inn så mange etterretningsdokumenter som mulig, mye god bakgrunnsinfo der). Det er ikke til å komme unna at dette er først og fremst et spill for fansen, men vi er fans, så vi er ganske fornøyd.

Ikke så pent

Det vi er mindre fornøyd med er de tekniske rammene. Slapp grafikk, for eksempel. Vi vet allerede at Wii er kapabel til å vise nydelig grafikk, til tross for relativt svak maskinvare. Bare se på Super Mario Galaxy eller Metroid Prime 3. Men Umbrella Chronicles ser mer ut som noe PS2-oppgulp, med svake teksturer, lite detaljerte figurer og middels animasjon. Det er ikke alltid fælt, noen fine lyseffekter redder opplevelsen, men når vi vet hvor flinke Capcom kan være (Resident Evil 4, for eksempel), blir vi bare ekstra skuffet.

Lyden nevnte vi allerede litt om, Weskers tørre kommentarer er morsomme på en humorløs måte, og det gjelder alle de andre stemmeskuespillerne. Men dette er en del av Resident Evils sjarm. Og vi må jo la oss sjarmere av det.

Mest for fans

Så for å oppsummere, Umbrella Chronicles er ikke noe må-ha-spill. Det er absolutt ingenting revolusjonerende her, hele spillbarheten dreier seg kun om å peke og skyte, historien har allerede blitt fortalt, men likevel liker vi denne upretensiøse, grunnleggende innstillingen. Av og til er det jo godt å bare lene seg tilbake i sofaen og skyte litt, kanskje med en kompis ved siden av, man trenger da ikke alltid tung historie og avanserte strategier.

Altså, er du fan av Resident Evil og liker «on rails»-konseptet, kjør på. Men vil du ha noe med mer dybde, skaff deg heller Wii-versjonen av fremdeles fantastiske Resident Evil 4.

Stikkord: resident evil, spilltester, super mario galaxy, testprodukt, wii