Hopp til navigasjon Hopp til innhold
gitar-GHIII

Bli rockegud igjen

SPILLTEST: Guitar Hero III leverer, på tross av tydelige problemer.

Oi, så lukrativt dette musikkspillmarkedet er blitt. Det er ikke lenge siden Guitar Hero var et obskurt undergrunnsspill, og å få tak i et anmeldelseksemplar i tide til norsk lansering var litt av en utfordring.

Mye har skjedd siden sist. Rock Band og Guitar Hero III krangler om oppmerksomheten, store aktører som MTV har fingerne med i spillet, og ekte rockestjerner spiller inn eksklusive låter eller proklamerer at de er fans.

Kun ett valg

Heldigvis er vi litt spart for hysteriet her til lands. I og med at Rock Band ikke kommer før neste år, slipper vi å forholde oss til begge spillene per i dag, og kan konsentrere oss om den litt mindre spektakulære oppfølgeren til Guitar Hero.

Men har spillet livets rett i hendene på en ny utvikler (Neversoft, kjent fra Tony Hawk-spillene)?

Joda, Neversoft har stort sett alltid hatt nokså god kontroll på populærkultur. Spesielt den musikalske delen. De har bevist at de kan håndtere flere enn ett spill om gangen (Gun). Og Guitar Hero III viser seg til å være mer enn kompetent.

Kanskje mest fordi de essensielle rammene er helt identiske. Neversoft har ikke turt å forandre på oppskriften til Harmonix. Vi trykker på fargede knapper i takt til symbolene som viser seg på skjermen, akkurat som før. Vi bruker Star Power akkurat som før. Kampanjemodusen har fire vanskelighetsgrader som før, og nye låter og nye arenaer låses opp på identisk måte. Har du spilt de tidligere spillene i serien, kan du altså hoppe rett inn. Ingen øving nødvendig.

Gitar-frihet

Men en av de største nyhetene merkes allerede i det du åpner boksen. Gitaren er nemlig nok en gang redesignet, og nå er den trådløs. Vi testet Xbox 360-versjonen, og den synkroniserer direkte med konsollen. Dessverre krever PS3-versjonen at du setter inn en mottaker i USB-porten, mens på Wii må du stappe Wiimoten inn i gitarkroppen. Disse fikk vi imidlertid ikke anledning til å teste.

Den nye gitaren er uansett herlig å bruke, hakket mer robust, og med avtagbar hals for enklere lagring eller transport.

Nyhet nummer to, sangene. Det som faktisk gjør spillet, tross alt.

Utvalget i GHIII er det lite å utsette på. Mange solide spor her, spesielt gøy har vi det med Sonic Youth, Dead Kennedys, Rolling Stones’ glimrende «Paint it Black», Living Color og Metallicas «One». Og vi liker ikke Metallica en gang. Vi hører knapt på rock i det hele tatt. Det er såklart en og annen sviske i utvalget, noen artige, mindre kjente spor, og noen som virker totalt unødvendige. Men stort sett er vi veldig fornøyd.

Høyere budsjett og anerkjennelse betyr at langt flere av sangene er originalversjoner. Vårt tips: Gå inn på innstillinger og skru ned på band-lyden. Slik får du mer fremtredende gitarspor, som ofte drukner i originalinnspillingene uten justering.

Idiotisk kampmodus

Så langt, så bra. Men med litt nærmere utforskning finner vi et par merkelige løsninger i spillet. For eksempel det at noen av sangene kan bare låses opp i kooperativ modus, og ikke når du spiller karrieremodus alene. En begrensning vi ikke liker så godt. Man har tross alt ikke alltid en kompis tilgjengelig.

Men kanskje det aller største problemet er en ny spillvariant som introduseres i denne utgaven av spillet. Joda, du gjettet riktig: Battle Mode. Denne går ut på at to spillere «slåss» mot hverandre mens de spiller den samme sangen. Men i stedet for å lade opp star power, samler vi inn ekstra angrep, som da sendes i retning motstanderen ved å tilte gitaren opp. Disse gjør at den du slåss mot ikke ser alle notene, at en av strengene ryker (du må trykke den aktuelle knappen veldig fort for å reparere), at vanskelighetsgraden plustelig stiger, og så videre. Du vinner først når du får mostanderen til å tape.

Dette er ikke spesielt kult. Det bryter med musikkspillkonseptet. I stedet for å konsentere deg om å spille godt, må du frenetisk sørge for å ødelegge for den andre. Hadde modusen bare vært tilgjengelig som et flerspilleralternativ, hadde det for så vidt vært greit – men du blir tvunget til å delta i den også når du spiller karriere. Der må du nemlig gjennom tre bosskamper (RATMs Tom Morello, Slash og selve djevelen – disse kan du for øvrig spille som i etterkant), og du kommer ikke videre før du har slått dem. Og det er en frustrerende, masete opplevelse, i tillegg til å være utålelig vanskelig på de høyeste vanskelighetsgradene. Dårlig ide, rett og slett. Vi forstår at utviklerne ønsket å variere litt, men dette er ikke måten å gjøre det på.

gitar-GHIII

Funker online

Når vi er inne på flerspiller, Guitar Hero III er også det første spillet i serien som inneholder fullverdig onlinemodus. Potensielt farlig, med internettforsinkelser og det hele, men det fungerer faktisk temmelig bra. Vi skal innrømme at vi har slitt litt med å finne spillere, det virker muligens som om spillet er veldig restriktivt når det gjelder å la deg spille mot folk med lav netthastighet, men når du først finner en partner er det uten tvil moro.

Men når det er sagt, Guitar Hero er, og har alltid vært, på sitt beste med to gitarer, noen brisne kompiser og en utelivsnatt foran oss. Det er et partyspill, først og fremst, og sånn sett scorer GHIII hos oss. Definitivt takket være låtuvalget.

Vi hadde våre tvil en stund. Vi vurderte lenge å gi spillet en firer. Men når alt kommer til alt er underholdningsverdien til GHIII høyere enn de negative punktene. Når vi har vorspiel og er godt i gang med fernet-shotene, er alt tilgitt. Dette er moro, og er du ute etter et nytt gitarbasert partyspill, er Guitar Hero III tingen. Mens vi venter på Rock Band.

Liste over sangene i GHIII finner du her.

Stikkord: guitar hero, rock band, spilltester, testprodukt, xbox, xbox 360