Hopp til navigasjon Hopp til innhold

Helvete er løs

SPILLTEST: London oversvømmes av monstre vi må slakte ned. Er det moro?

Mange har lengtet etter en oppfølger til de legendariske Diablo-spillene. De må nok vente en god del lenger, men i mellomtiden har en liten gjeng utbrytere fra Blizzard laget sin egen vri på Diablo-spillbarheten. Kall det gjerne en åndelig oppfølger.

Det store spørsmålet er hvorvidt hack & slash-sjangeren fremdeles fungerer i 2007. Eller blir det rett og slett litt for tynt?

En god start

Hellgate begynner i det minste imponerende. En av de beste introsekvensene vi har sett på lang tid setter tonen for et stortslått eventyr. Historien bak er definitivt fengende – tempelridderne eksisterer fremdeles, i år 2038, og er menneskehetens siste forsvarslinje mot helvetes demoner som har tatt over jorda, og knust London til pinneved.

Vi falt umiddelbart for spillets postapokalyptiske stemning. For få uker siden så undertegnede 28 Dager/Uker Senere etter hverandre i løpet av én kveld, og det er faktisk noe med disse filmenes skildring av en forlatt London, som gjenspeiles i spillet. Dermed er potensialet for god historiefortelling satt.

Men ikke fulgt opp dessverre. Vi har lyst å lære mer om historien i spillet, få vite hva som egentlig skjedde og følge mysteriet videre. Men plottet blir raskt satt til side, de eneste oppdateringene om historieutviklingen får vi bare gjennom tekst, og spillet skifter fokus til å handle, vel, utelukkende om statistikker.

For det er denne type rollespill vi snakker om her. Bygd med fokus på en flerspilleropplevelse, med mange fellestrekk med Guild Wars-spillene. Men samtidig finnes det en enkeltspillermodus, som strengt tatt er lik multiplayer. Vi føler at utviklerne ikke helt vet hvem de vil treffe her.

Ingen revolusjon

Begynnelsen er rimelig tradisjonell. Vi velger klasse, tilpasser utseendet og gir figuren navn. Noen av klassene er velkjente (den mektige Blademaster, snikskytteren Marksman), mens andre klasser lar deg også tilkalle hjelpere, enten mekaniske eller magiske. Det er uansett artig å eksperimentere med de forskjellige klassene, spesielt hvis du planlegger å spille mye på nett.

Og for all del, det starter bra også. Kanskje med unntak av de irriterende tekstene som skal introdusere deg til spillets mekanikker. Ikke bare inneholder de skikkelig tafatte forsøk på humor, de klarer heller ikke å henge med på det vi gjør. Men. Londongaten vi starter i ser flott ut, og det tar ikke lang tid før vi blir angrepet av mumlende zombier, som vi raskt slakter ned. Vi følger vår venn Murmur ned til en t-banestasjon, der vi treffer de andre motstandskjempere.

T-banestasjonene fungerer som spillets samlingssteder. Der får du oppdrag, får muligheten til å handle, oppgradere utstyret ditt, og kan generelt ta deg en hvil. Med en gang du setter foten utenfor disse, gjennom portaler som leder til diverse London-bydeler, havner du i monsterbefengte områder, enten på gateplan eller i fuktige, mørke tuneller. Av og til havner du i helvete også.

Probelemet er at dette er i hovedsak hele spillet. Det går ut på å slakte, slakte og slakte monstre, stadig større og slemmere, plukke opp nye våpen, gadgets og rustninger disse monstrene dropper, for så å returnere til t-banestasjonen, oppgradere litt, få et nytt oppdrag.

Ut og drepe

Antallet nye våpen, nytt utstyr som kan samles inn, er enormt. Statistikkfetisjistene vil altså elske dette, her kan du tilpasse de forskjellige rustningselementene til fingerne detter av, du kan oppgradere, kjøpe og selge, i det uendelige. Er det et sånt rollespill du vil ha, er Hellgate greia.

Men vi synes det er i overkant monotont og repetitivt. Vi ble rett og slett lei av den endeløse nedslaktningen, spesielt krevende eller vanskelig er det heller ikke. Selve mekanikken er for all del god, men det blir likevel så sjelløst.

Områdene utenfor t-banestasjonene genereres tilfeldig, slik at den samme portalen fra den samme stasjonen kan føre til vidt forskjellige steder. Vi forstår ideen med dette, overraskelsemomentet er der, men problemet er at det fjerner spillet langt fra hele London-konseptet. Vi ser ikke så mange av byens landemerker, og de vi ser er stort sett bare utbrente skall. I hovedsak vandrer vi bare i tuneller og tomme bakgater, og disse kunne vært i en hvilken som helst by. Et spill som handler om en ødelagt London kunne vært noe skikkelig kult og stemningsfylt, men Hellgate føles som en bortkastet mulighet.

Hellgate: London er et veldig stort spill, med masse innhold, oppdrag og muligheter for utforskning. Og i tillegg har vi den nevnte flerspillermodusen, som er helt separat fra enkeltspillerdelen (du har også en egen figur der, det er ikke mulig å ta med karakteren din fra singleplayerbiten). Som vi allerede nevnte er dette ganske likt Guild Wars, der du møter andre spillere på t-banestasjonene, mens med en gang du går ut av dem for å kjempe, blir brettene låste instanser der kun du og dine venner kan kommunisere med hverandre. Det fungerer, og vi ser for oss at mange vil få mye moro ut av flerspilleraspektet av Hellgate.

Eliten må betale

Det mest merkelige er imidlertid at selv om du i utgangspunktet spiller gratis på nett, kan du oppgradere kontoen din for en månedlig avgift. Da får du tilgang til nytt materiale, høyere vanskelighetsgrad og andre fordeler. Vi vet ikke helt om det er virkelig verdt det, og det virker som en litt rar taktikk for å tjene inn penger. Men tiden får vise hvorvidt betalingsmodusen blir en suksess.

Hellgate: London er absolutt et pent spill, og har ikke minst full støtte for DirectX 10 fra starten av. Fine spesialeffekter, detaljerte omgivelser og fantasifulle monstre gjør at det hele er behagelig å se på, til tross for at fargepaletten kan defineres som trist. Ytelsen er også for det meste god, noe hakking forekommer, men ingenting vi ikke klarer å leve med. Og vi kjørte alle grafikkinnstillingene på fullt.

Totalt sett hadde vi forventet noe større fra Hellgate. Etter å nettopp ha spilt flotte The Witcher, var vi sugne etter igjen å fordype oss i en stemningsfylt rollespillverden. Men i stedet møter vi på horder av uintelligente monstre, som vi slakter ned i timesvis. Ikke så dypt som vi hadde håpet, ikke så involverende. Men dette er overhodet ikke et dårlig spill, det bare lever ikke opp til forventninger. Og dessuten, det er mange Diablo-fans der ute, og har du lyst på en modernisert versjon av klassikeren, i tre dimensjoner, er Hellgate det beste du får.

Stikkord: pc, spilltester, testprodukt