Hopp til navigasjon Hopp til innhold

Forheksende rollespill

SPILLTEST: The Witcher leverer en overraskende bra opplevelse. Til tross for mindre problemer.

Det er ikke garantert at et selskaps første utviklingsprosjekt viser seg å være såpass vellykket. Selv om det er ingen tvil om dedikasjonen som ligger bak. Det polske selskapet CD Projekt har tidligere høstet mye oppmerksomhet i hjemlandet for sine svært vellykkede oversettelser av tyngre PC-spill som Baldur’s Gate, Icewind Dale og Heroes of Might and Magic V. Men egenhendig utvikling av spill – det var noe nytt.

CD Projekts talent og entusiasme har imidlertid smittet over til de store gutta. Den legendariske rollespillutvikleren BioWare har flere ganger utrykt sin støtte for The Witcher-prosjektet, som ikke minst har BioWares teknologi i ryggen. Dessuten er det faktum at spillet baserer seg på en bestselgende bokserie (av forfatteren Andrzej Sapkowski), en større kulturell begivenhet i Polen. Vi får dermed håpe at flere spillutviklere tør å ta sjansen på å spillmatisere seriøse literære verk, det er jo tross alt mer enn nok materiale å hente der.

Stilmessig plasserer The Witcher seg i en middelaldersk fantasy-verden, på mange måter på samme linje som nokså ferske Oblivion/Neverwinter Nights/Gothic 3. Forvent deg alver, dverger, spøkelser, riddere og mye sverdkamp, altså.

Massiv bakgunnshistorie

Det er imidlertid mye som skiller Witcher fra sjangervennene. Først og fremst nettopp den literære bakgrunnen, som resulterer i at vi entrer en allerede komplett verden, befolket av spesifikke fraksjoner som har egne agendaer. Selv om vi ikke har lest bøkene, forstår vi øyeblikkelig at utviklerne har gjort en fremragende jobb når det gjelder å forstå Sapkowskis verden, og gjenskape den i digtal form med størst respekt og innlevelse.

Vi spiller som Geralt, Witcheren, en mutant hvis ensomme og utaknemmelige jobb er å jakte på ondskap. I og med at hovedpersonen er allerede etablert med utseende, navn og kunnskaper, kan de mest knallharde rollespillere være skuffet over manglende muligheter for å tilpasse klasser, endre ansikt og den slags. Men vi klager ikke, fordi vi forstår at utviklerne ikke ønsket å rote med bøkene.

The Witcher er faktisk ikke det tyngste rollespillet vi har spilt. Fokuset er mer på en fullverdig historie og en opplevelse av å delta i en levende verden, enn på statistikker og kompliserte oppgraderingsrutiner. Igjen, muligens litt skuffende for de mest knallharde, men plager ikke oss så veldig mye.

Annerledes slåssing

Sverdmekanikk er det mest grunnleggende kampkonseptet i Witcher. Geralt bruker to sverd, ett som fungerer best på menneskelige fiender, og ett som skader de overnaturlige best. Du kan bære to våpen til med deg, for eksempel en øks og en kniv. Men det er klart at sverdene brukes for det aller meste. Sverdene har videre tre bruksmetoder, én for mektige angrep, én for svake, men raske, og én som egner seg best når du er omringet av flere fiender. Du kan bytte mellom de tre fortløpende. Kampene foregår i sanntid, og fungerer slik at du klikker på fiendene når ikonet viser et lite sverdtegn. Derfra må du sørge for å klikke videre for å fortsette på kombinasjonen. Timing er essensiell, klikker du for fort eller for sent, brytes kombinasjonen.

Kampsystemet er ganske uvant, men i våre øyne fungerer det rimelig bra. Ved siden av sverdbruk kan du også bruke magi til å komplimentere den fysiske kampen. Høyre museklikk utløser magiske angrep, og flere formler finnes lenger og lenger ut i spillet. Alt i alt ganske elegante saker, om ikke verdens mest sofistikerte.

Kraftigere

Oppgraderingsmekanikken er også nokså ukomplisert, men likevel givende. For å kunne vokse i styrke må du først sette deg ved et bål for å meditere. Dermed får du tilgang til en skjerm der du kan fordele erfaringspoeng (som finnes i tre former, bronse, sølv og gull) over et diagram der forskjellige oppgraderinger er plassert. Dermed bygger du opp både din styrke og intelligens, og også dine kunnskaper med våpen og diverse magiske formler. Oppgraderingene krever litt taktisk tenkning, men samtidig består som nevnt ikke av så tunge statistikker at de kan skremme potensielle nykommere. The Witcher er definitivt mer et actionrolespill enn rollespilling av den reneste sorten, men er det noe galt i det?

Et moment vi må nevne er muligheter for å blande forskjellige ingredienser til formle du kan videre bruke til å forsterke visse atributter. Et interessant system, dette, og også relativt valgfritt. Bare på den tøffeste vanskelighetsgraden er du virkelig avhengig av å bruke formlene effektivt.

Men nok om mekanikkene bak. Noe av det sterkeste med Witcher er nemlig stemningen, atmosfæren og den glimrende historiefortellingen.

Alvorlig

Geralts historie tar oss gjennom et land der mistilliten mellom forskjellige folkegrupper resulterer i jevlige konflikter. Sjelden har et spill tatt opp så seriøs tematikk så direkte, og mellommenneskelige forhold, rasisme og tiltro er noe du må forholde deg til jevnlig. Men Geralt er ingen engel, og du vil måtte ta moralske valg ofte, uten at det er snakk om tydelige snille/slemme valg. Uansett hva du gjør har det mest av alt mye grått i seg. Og konsekvensene av dine valg kan komme tilbake til deg mange timer senere, uten at dette blir spillteknisk løst på en tilfredsstillende måte. Et par ganger lurte vi rett og slett hva forrige filmklipp handlet om. Historien kan være tung å følge med på, men desto bedre grunn til å sette seg skikkelig inn i dialogen, snakke med flest mulig karakterer og lese all informasjonen som dukker opp i notatblokken din. Geralts verden er kompleks, avansert og fascinerende. Kanskje en av de mest komplette verdenene vi har sett i et spill på lenge.

Illusjonen ødelegges dessverre litt av de mange identiske figurene du møter underveis, det ganske slappe stemmeskuespillet og det at du må løpe alt for mye frem og tilbake til de samme lokasjonene. Men blir hovedhistorien alt for treg noen ganger, er det nok av sideoppdrag å ta seg til. Riktignok handler de fleste om det sedvanlige «drep så mange monstre, ta med bevis tilbake til oppdragsgiveren», men selv disse kan av og til gi deg et dypere innblikk i spillets univers.

Og om du er lei alt annet, kan du forsøke å ligge med så mange damer som mulig.

The Witcher er stort og omfattende, som et rollespill skal være. Og til tross for noen slappe øyeblikk holder historien stort sett fokus, og det er alltid nok av oppdrag og annet moro å ta seg til.

Pent, men ustabilt

Noen tekniske problemer legger en demper på opplevelsen. Dialog som faller ut her og der, slapp leppesynkronisering, noen rare animasjoner, lange innlastningstider – og ikke minst tendenser til krasj. Sørg for å lagre ofte.

Visuelt er spillet uansett meget godt gjennomført. Vi snakker ikke nødvendigvis om de verste DX10-effektene, men rett og slett en artistisk flott og detaljert verden, men fine utendørsområder og meget bra animasjoner (stort sett). Det er mye genuin kreativitet å spore hos CD Projekt, og vi kan ikke annet enn å gi dem skryt.

The Witcher er altså et spill vi finner vanskelig å ikke like. Til tross for visse negative punkter er dette en flott opplevelse. Pent, engasjerende, dypt og tankevekkende. Men først og fremst – vi ser at utviklerne er genuine fans av sjangeren, av bøkene og av fantasy generelt. Vi ser at The Witcher er deres hjertebarn. Og dette fortjener de respekt for.

Stikkord: pc, spilltester, testprodukt