Hopp til navigasjon Hopp til innhold

Trivelig PS3-gjensyn

SPILLTEST: Ratchet & Clank er tilbake og holder seg til en vellykket formel.

Dette er vel en av de første klassiske PlayStation 2-seriene som får sin PS3 debut. Ratchet & Clank har underholdt mang en plattformentusiast gjennom årene, selv om de senere spillene i serien tapte lite grann fokus, og handlet mer om kamp enn gåter.

Ratchet & Clank på PS3 tar det tilbake til røttene. Insomniac tør ikke helt å forandre på oppskriften. Men heldigvis er utføringen såpass sjarmerende, såpass underholdende, at vi har ingenting å klage på. Dette er rett og slett et kvalitetsspill.

Velkjent

Har du spilt de tidligere titlene i serien (og spesielt Going Commando), vet du hva som gjør Ratchet & Clank så umiddelbart tiltalende. Denne elegante kombinasjonen av plattforming, kamp, leting etter hemmeligheter, humor og varierte minispill, alt plassert i en nydelig, fargerik verden, har alltid vært en vinner.

Så når vi starter opp Ratchet på PS3, føles det øyeblikkelig familiært. Lombaxen er utstyrt med sin sedvanlige skiftnøkkel du kan slå med, Clank er festet til ryggen og brettet ut sine rotorblader slik at du kan sveve deg gjennom de lengste hoppene, og raskt blir vi angrepet av små, uintelligente fiender som blir til tannhjul når du slår dem ihjel. Tannhjul og skruer, som er spillets valuta.

Så fine farger

Det visuelle er naturligvis en av de tingene som stjeler mest oppmerksomhet fra begynnelsen av. Ratchet på PS3 er et nydelig spill, og har fått en fullverdig nestegenerasjons-overhaling. Det er spesielt fargene vi legger merke til, få spill kan skilte med et så bredt palett, og nyansene blir bare mer og mer varierte jo lenger ut i spillet vi kommer.

Ikke minst imponerer spillet med den herlige tegneavstanden. Vi skuer utover en kjempeby, med flyvende biler så lang øyet kan se, høye bygninger og masse små detaljer, og absolutt null hakking.

Men samtidig er det et par ting som skurrer litt når det gjelder det visuelle. For selv om spillet ser herlig ut som en helhet, oppdager vi fort at mange teksturer er definitivt veldig lavtoppløselige, mange av fiendene er ikke spesielt detaljerte, og så videre. Det er som om utviklerne sparte litt på detaljene på de stedene man kanskje ikke alltid studerer så nøye, for å sørge for tegneavstanden og det generelle detaljnivået. Resulatet er altså et kunstnerisk ekstremt pent spill, men kanskje et bitte lite hakk under det som trengs for å blåse oss av stolen. Eller sofaen.

Men uansett. Så gøy dette er. Vi blir kastet uti hektisk spillbarhet omtrent fra første sekund, før vi vet ordet av det raser vi langs skinner som strekker seg over byen, blir skutt ut i lufta, slåss med mekaniske angripere og skjelt ut av den onde, kortvokste keiseren.

Og dette er bare første brettet.

Tradisjonen tro tar spillet oss gjennom en lang rekke planeter, den ene mer eksotisk enn den andre, der vi skal utføre en rekke oppgaver. Flere av dem er ofte frivillige. Vi besøker noen virkelig interessante lokasjoner underveis, for eksempel en slags kubeformet brett der vi må navigere oss gjennom flytende plattformer, brett der vi må kle oss ut som en pirat og infiltrere røvernes hovedkvarter, en verden der majestetiske dinosaurer vander frem og tilbake, og så videre. Det er gøy hele veien.

Variert

Ratchet & Clank sørger hele tiden for å variere spillbarheten. Fra tid til annen sitter vi i radarparets romskip, og spillet endrer karakter til et kjapt og artig rombasert skytespill, andre ganger får vi styre selve Clank som har muligheter til å sakte ned tiden og levitere over dødelige feller, det er også rom for små minispill der du må navigere en ball gjennom et puzzlebrett for å låse opp dører, vi kan også delta i arenakamper der vi må kjempe oss gjennom bølger med motstandere. Og mer, mye mer. Aldri et kjedelig øyeblikk i den skrudde verdenen til Ratchet og robotkompisen hans.

Og selvsagt, våpnene. Kanskje noe av det serien er mest kjent for, innovative, sære våpen som er glimrende å bruke. Hva med en diskokule som henger i lufta og fascinerer fiendene slik at de stopper opp og du kan drepe dem i fred og ro? Eller et tornadovåpen, eller små roboter som skyter på fiendene dine, eller en elektrisk pisk?

Undeholdningsveridien er skyhøy, selv om vi skal innrømme at noen av konseptene ikke utnyttes helt. Mange av våpnene brukte vi bare en gang for å sjekke funksjonaliteten, og lot dem ligge. Visse våpen gjør susen nesten uansett situasjon, og vi holder oss litt slavisk til det vi kan best.

Stadig kraftigere

Våpnene kan også oppgraderes i stasjoner du finner på begynnelsen av hvert brett, der du betaler med såkalte Raritium-krystaller, og du kan bytte disse mot mer ildkraft, plass til mer ammunisjon og lignende. Dessuten blir hvert våpen kraftigere når du bruker det mye.
Men for å være ærlig er ikke Ratchet & Clank spesielt vanskelig, så disse våpennyansene føles av og til litt overføldige. Vi merker at spillet har et lite balanseringsproblem, faktisk. Men det ødelegger ikke opplevelsen.

Skal vi kritisere mer, kan vi også nevne at humoren ikke helt lever opp til tidligere spill i serien. Joda, det er mange artige kommentarer her, men lite som vekker genuin latter i oss.

Og en eller annen form for flerspillermodus hadde faktisk også gjort seg. I det minste er kampanjen omfattende nok, og inviterer til gjentatte gjenspillinger.

Men uansett, dette er noe av det beste til PlayStation 3 akkurat nå. Et sårt tiltrengt juletittel som bør glede alle fans av upretensiøs, morsom spillbarhet. Insomniac har gitt oss et spill som vi rett og slett koser oss med, selv om det ikke bringer nevneverdig mye nytt til bordet. Men må man alltid innovere så mye?

Spillet kommer eksklusivt til PS3 onsdag 14. november.

Stikkord: playstation, ps3, spilltester, testprodukt