Hopp til navigasjon Hopp til innhold
metroid shot

Wiis beste skytespill

SPILLTEST: Metroid Prime 3 er endelig her. Og er en stort sett herlig opplevelse.

Endelig løsner det. Nintendos gullrekke er her. Bare forrige uke koste vi oss med det første Zelda-spillet på Nintendo DS, nå ankommer etterlengtede Metroid til Wii, og Super Mario Galaxy er rett rundt hjørnet. Nintendos skattekiste åpnes opp en gang for alle.

Metroid Prime er kanskje blant de mest modne av de tradisjonelle Nintendo-seriene. Prime-spillene etterfulgte klassiske 2D-Metroid på GameCube, og viste oss nydelige, eldgamle verdener, stemningsfylte omgivelser, intelligente gåter og utfordrende bosskamper. Få har klart å oversette todimensjonell spillbarhet så effektivt til tre dimensjoner, men Metroid Prime har alltid vært i forkant.

Metroid Prime 3: Corruption på Wii har imidlertid en litt annen rolle. Først og fremst å bevise maskinens kapasitet til å håndtere ordentlige førstepersonsspill. Tidligere titler i sjangeren, for eksempel Red Steel, klarte ikke å introdusere en fleksibel nok løsning. Metroid Prime gjør det.

Ordentlig førsteperson

Tilsynelatende er kontrollsystemet veldig logisk. Det er ikke selve knapp-oppsettet som er interessant her, men hvor perfekt følsomheten er innstilt. Prinsippet er, ikke overraskende, at du bruker stikka på nunchuk-kontrolleren til bevegelse, og Wiimoten til å sikte og snu deg. Ingen sjokk der, men det sitter temmelig elegant. Når du flytter på pekeren beveger våpenet seg, og flytter du pekeren mot en av kantene av skjermen, snur Samus hodet sitt. Et raskt trykk på en av nunchuk-knappene gjør at siktet låser seg inn på nærmeste fiende, mens du kan fremdeles finjustere hvor du skyter.

Ikke minst kan du velge hvor følsomt systemet er (det er tre alternativer), og du kan bytte på diverse knapper for å tilpasse din spillestil.

Så ja, Retro Studios har fått det til, for det meste. Metroid Prime 3 føles utmerket å kontrollere, men med et par unntak. I de mest hektiske kampene kan det være vrient å få snudd seg i tide, eller motsatt, av og til snur Samus seg for ivrig, fordi du tilfeldigvis har pekt litt for langt til høyre. Men vi skal ikke klage for mye, litt øvelse og spillets kontrollsystem sitter som et skudd.

Så, ja, Wii egner seg til skytespill. Men hvordan er spillbarheten? Er Metroid-magien intakt?

Ujevn start

Vel, spillet kløner rimelig mye på begynnelsen, dessverre. Grunnen til det er at utviklerne har bestemt seg å forsøke noe nytt. Nemlig å introdusere mer personlighet til Metroid-universet. Et univers som tidligere har fremstått som fullt av mystikk og utdødde kulturer, der de eneste levende skikkelsene du møtte var de du skulle drepe, og dermed fikk aldri noen forhold til dem.

I Corruption tilbringer du den første timen om bord på et føderasjonsskip, befolket med soldater du kan prate med (vel, det er kun de som snakker, Samus forblir heldigvis stum), andre dusørjegere som lirer av seg halvmorsomme fraser, og visse muligheter for å utforske skipet. Skipet som har et temmelig generisk sci-fi-preg. Det hele føles ut som en uinspirert kopi av Halo, og vi vil bare få det unna.

Dessuten er det tydelig at selve Samus skal gjøres mer menneskelig. Hennes ansikt, til og med kjønn, har stort sett vært skjult i de tidligere spillene. Nå får vi se henne uten hjelm allerede i spillets første sekvens, noe som virkelig dreper litt av spillets utenomjordiske stemning.

metroid shot

Like flott som alltid

Men heldigvis, den ustødige introduksjonen er over etter nokså kort tid, og vi kan igjen fordype oss i utforskning av fremmede planeter der blodtørstige rompirater skjuler seg rundt hvert hjørne. Mye er som før. Du starter med ditt vanlige våpen som skyter ut ekstra kraftige stråler når du holder inne knappen litt lenger, du kan rulle deg til en ball for å entre spesielle kanaler, du kan skyte raketter og skanne omgivelsene, fiendene og andre objekter for å lære mer om disse. Klassisk Metroid Prime.

Og som seg hør og bør handler store deler av spillet om å skaffe nye våpen og oppgradere eksisterende funksjoner. Dette har alltid vært essensen i Metroid. En av de viktigste nyvinningene er en såkalt hypermodus, som gir deg betydelig økt ildkraft, men som tar en del av helsen din. Videre oppgraderes den også til å styrke din kuleform. Samus vil etter hvert også få kloa i en «grapple hook» som lar deg svinge deg til tidligere utilgjengelige steder (og kan brukes til å angripe visse fiender), isbaserte raketter som kan fryse lava, og så videre. Spillets design er slik at når du får tak i en oppgradering, gir det deg tilgang til tidligere utilgjengelige steder. Slik går også selve historien fremover.

De nydelige, storslåtte brettene er også en viktig del av Metroid-opplevelsen, og innen du ankommer de flyvende byen over planeten Elysia vil du være betatt av det flotte, stemningsfylte universet utviklerne nok en gang har skapt. Gamle ruiner, høyteknologiske tuneller og mystiske strukturer skaper igjen en unik opplevelse. Spillet er fylt med intelligente gåter og nok av solid kampføring, og dynamikken er perfekt ivaretatt. Det er aldri et kjedelig øyeblilkk her, med unntak av den omtalte begynnelsen.

OK, det finnes ett unntak til: Noen av bosskampene. Selvsagt er disse massive slagene også en stor del av Metroid, men noen er ekstremt langtekkelige og uinspirerte. Mens andre igjen er glimrende, utfordrende moro. Én ting er klart, du vil få behov for alt du har av utstyr for å ta knekken på bossene – men samtidig er «vanlige» kamper mot tilfelidge fiender nesten skuffende lette.

Som så mange av dagens oppfølgere gjør altså ikke Corruption eksepsjonelt mye nytt, men tar de allerede kjente elemenentene fra de tidligere spillene, perfeksjonerer dem, viser oss noen nye verdener og gir oss nye leketøy. Egentlig er det ikke noe å klage på. Likte du de to tidligere Prime-spillene, kommer du til å like dette også.

Veldig pent, men tam lyd

Corruption har tydeligvis også fått en annen oppgave enn å bevise at Wii kan takler førstepersonskontroll. Spillet vil også gjerne vise verden at konsollen er mer en kapabel for ordentlig flott grafikk. For Metroid Prime 3 er fine saker, selv om HD-oppløsningen og alle de andre fancy uttrykkene til 360/PS3 mangler her. Teksturarbeidet er herlig og variert, og hvert brett har sin helt unike visuelle uttrykk. De største bossene imponerer med sin detalj, og det er nok av mer og mindre subtile spesialeffekter her, samtidig som frameraten hele tiden holder et stødig nivå. For Wii-eiere er dette det absolutt peneste hittil, og definitivt et spill som beviser utviklernes kunstneriske kreativitet. Og for å ha én ting klart: De tilgjengelige skjermbildene representerer ikke en brøkdel av spillets virkelige grafikk. Det er mye bedre enn som så.

Lyden er litt verre. Det at figurene snakker er kontroversielt nok. Det at det i utgangspunktet flotte soundtracket høres ut som om det var spilt av på et 300 kroners keyboard, er mindre tilgivelig. Musikken i seg selv er nydelig, men det er det tekniske vi er skuffet over.

Så, for alle som klager på mangelen av ordentlige spill på Wii (ja, vi forstår dere), her er svaret. Metroid Prime 3: Corruption er et stort, flott actioneventyr, med varierte utfordringer og nydelig innpakning. Spillet følger stort sett i velkjente fotspor, men leverer (med mindre unntak) en fremragende spillopplevelse. Er det ett spill som virkelig egner seg for mørke høstkvelder, så er det dette.

Stikkord: gamecube_test, spilltester, super mario galaxy, testprodukt, wii