Hopp til navigasjon Hopp til innhold

Flott mini-Zelda

SPILLTEST: Den kjære serien ankommer endelig Nintendo DS. Og det er kjempegøy.

Av alle de kjente, populære Nintendo-seriene er det vel bare Zelda som inntil nå har glimtet med sitt fravær på Nintendo DS. Men dette er også en serie som er kjent for sin perfeksjonisme, og vi forstår at Nintendo ikke ville slippe The Phantom Hourglass for tidlig.

Men nå er den her, og det var verdt ventetiden.

The Phantom Hourglass følger tråden fra den noe kontroversielle Wind Waker fra GameCube. Kontroversiell grunnet den unike, grafiske stilen og en del dødtid. Såkalt cel-shading, som gjør at spillet får et visst tegnefilmpreg over seg, tas også i bruk her, og Phantom Hourglass foregår i det samme universet som Wind Waker (kontinuitet er tross alt ikke alltid garantert i Zelda-spill). Men den grafiske stilen passer definitivt bedre på DSens to små skjermer, og de flotte, lyse fargene blåser virkelig en følelse av liv i Links nye verden.

Banebrytende kontroll

Men det virkelig unike og interessante her er kontrollsystemet. Zelda på DS er fullstendig viet til den trykkfølsomme skjermen. All interaksjon foregår via pennen, og du kan fint gå gjennom hele spillet uten å trykke på en eneste knapp. Selv om noen av knappene kan brukes som snarveier. Det er ganske interessant, for så vidt, at den andre store Nintendo-serien, Super Mario Bros, tok en helt annen vri da det ankom DS i fjor – det lot være å bruke den trykkfølsomme skjermen nesten i det hele tatt.

Phantom Hourglass foregår i hovedsak i to dimensjoner, der du observerer Link ovenfra ned, slik i de gamle Zelda-spillene. Men naturligvis med store mengder moderne 3D-lagt til. Dermed kan styringen elegant gjøres unna ved å benytte seg av pennen og trykke dit du vil Link skal gå. Det er slik det funker – du trykker på bakken og Link beveger seg. Hastigheten hans avhenger av hvor langt unna ham du trykker. Angrep utføres ved å trykke på monstre, eller gjøre svingebevegelser med pennen. Du plukker opp og kaster gjenstander på tilsvarende måte, det er bare å trykke på det objektet du vil Link skal plukke opp.

Når vi skal bruke våpen, som for eksempel den velkjente bumerangen, tegner vi også ruten vi vil at den skal ta på skjermen.

Men det er langt mer til den trykkfølsomme funksjonaliteten enn å bare styre heltens bevegelser.

Fabelaktig navigasjon

Det aller mest geniale, fantastisk nyskapende, er muligheten til å tegne notater direkte på kart. Du vil stadig vekk få muligheten til å merke skatter, essensielle objekter, notere ned løsninger på gåter og tegne de ideelle rutene gjennom farlige områder. Dette gjør du med pennen rett på skjermen, og tegningene forblir synlig på kartene over de forskjellige områdene. Noen ganger er tegningene en essensiell del av progresjonen og du blir direkte bedt om å tegne visse symboler og notater – men andre ganger er det helt frivillig.

Resultatet er at du føler, som aldri i et spill før, at du faktisk er en del av eventyret. Det er du som oppdager de skjulte skattene, det er du som fysisk redder Link fra å falle i nok en felle. Nintendo har virkelig truffet blink med hele dette kontrollprinsippet. Det er noe virkelig spesielt.

Selv om fra tid til annen kan vi utsette litt på nøyaktigheten til styringen, spesielt når vi klarer å slå et objekt mens vi egentlig bare vil gå fredelig bortover. Men det blir bare pirk, vi ser virkelig at designerne har tenkt dette ordentlig gjennom. Et ufrivillig minus blir at siden du styrer Link direkte ved å peke på skjermen, er det ikke uvanlig at hånden faktisk fysisk dekker over skjermen. Vi har vært nødt til å finne ganske kreative måter å holde DSen på.

Men nok om kontrollsystemet. Det er bra. Hvordan er selve spillet?

Kvaliteten her er upåklagelig. Som forventet egentlig. Har vi noensinne sett et dårlig Zelda-spill?

Zelda av ypperste sort

Vi begynner spillet på en øy, rett etter at Links venninne er blitt kidnappet av et spøkelsesskip. Våre første oppgaver består av å få tak i et sverd, og utforske den første hulen der vi møter de aller enkleste monstrene. Alt er relativt familiært her, dette er essensiell Zelda. Innen kort tid forlater vi imidlertid øya og begir oss utpå eventyr på havet. Men frykt ikke: Dette er ikke Wind Wakers monotone og meningsløse reising, her er havsekvensene løst helt annerledes. Du tegner skipets kurs på kartet først, og båten følger den. Din jobb er å skyte på angripende monstre, unngå feller, eller heise opp skatter. Du vil etter hvert også finne snarveier mellom visse nøkkelpunkter, slik at du slipper for mye unødvendig skipsfart.

Det er dette som er essensen av Phantom Hourglass: Å reise fra øy til øy, utforske de hulene som finnes på de forskjellige øyene, og selvsagt delta i massevis av minispill som avdukes jo lenger du kommer. Spillet er massivt, det er også alltid en eller annen grunn å returnere til de øyene du allerede har vært innom, for eksempel kan et nytt verktøy gi deg muligheten til å få tilgang til tidligere utilgjengelige områder. Naturligvis innebærer hver hule en bosskamp, som gjerne krever bruk av et eller annet nytt våpen du har funnet i den aktuelle hulen. Hulene blir selvsagt mer og mer kompliserte, selv om vi følte aldri at utfordringen var ekstremt høy.

Små irritasjoner

Det er imidlertid ett område av spillet vi ikke har spesielt sansen for. Et tempel vi må besøke flere ganger, som tvinger oss til en viss snikementalitet, riktignok av den ekstremt enkle sorten. Det er for så vidt greit, men det faktum at hele dette tempelet utspilles under tidspress hver gang – det er rett og slett ikke så artig. Tidsbegrensning er ikke noe vi er spesielt glad i, og følgelig er ikke dette vår favorittdel av Phantom Hourglass.

Men sett bort fra det, byr spillet på ekstremt solid spillbarhet av den klassiske sorten, krydret med et intuitivt kontrollsystem og utstrakt bruk av DSens andre, unike muligheter (som mikrofon, for eksempel).

Visuelt er det hele også meget behagelig. Til tross for at cel-shading-teknologien brukes her i likhet med Wind Waker, har det nye spillet likevel noe mindre barnslig preg. Uansett ser det svært pent ut tatt i betraktning de begrensede tekniske mulighetene som ligger i DSen, og er uten tvil noe av det mest grafisk gjennomførte som er å få tak i på den lille konsollen.

Nok et blinkskudd

Ikke helt overraskende er Phantom Hourglass et glimrende spill. Stort og involverende, med et komfortabelt stigende vanskelighetsgrad, et nyskapende kontrollsystem og velkjent spillbarhet som gjennomsyres av kvalitet. Spillet har kanskje ikke den emosjonelle dybden til Twilight Princess eller de knallharde hulene til Nintendo 64-generasjonen, men er likevel et av de beste spillene du får til Nintendo DS, og føyer seg inn i en lang rekke kvalitetseventyr om Link.

Stikkord: nintendo, nintendo ds_test, spilltester, testprodukt