Det første vi må få ut av verden er at dette spillet ikke må forveksles med Funcoms MMORPG-prosjekt Age of Conan. Conan er noe helt annet, fra et annet utvikler.
Det andre vi må få ut av verden er at Conans posisjon i spillverden er dessverre allerede tatt. I det minste innenfor tredjepersons-actionsjangeren. Denne stillingen tilhører Kratos fra God of War.
For Kratos og Conan har mye til felles. Begge er mektige, lidende skikkelser. Begge er glad i kamp og kvinner, begge lever i en brutal verden der magi, monstre og mennesker eksisterer side om side.
Lite original tenkning
Det er dermed liten tvil om at det er Conan-fortellingene, som tross alt har vært med oss i mange titalls år, som inspirerte David Jaffe da han utviklet Kratos og God of War-spillene. Men dessverre er det nye spillet om Conan i overkant inspirert av God of War, og det ikke på en god måte. Her snakker vi nesten skamløs plagiat, riktignok med visse unntak.
Annonse
For likhetstrekkene er alt for mange. Greit, det faktum at Conan er et tredjepersons-actionspill er jo ikke så ille i seg selv. Det er lov. Men når spillmekanikken er såpass lik God of War, når bosskampene er bygd opp på samme måte, når selv filmklippene mellom oppdragene bruker en tilsvarende, “flat” animasjonsteknikk, da begynner vi å lure.
Samtidig er ingen av elementene i Conan bra nok. Den eneste delen av Conan-spillet som gir en viss tilfredsstillelse er kampsystemet. Her bruker vi to knapper for to typer angrep, svak og rask samt mektig og treg, pluss at vi kan ta tak i motstandere. Conan har faktisk noen unike muligheter, du kan for eksempel plukke opp hvilket som helst våpen som ligger på bakken, noe som dermed kan bety at spillestillen endres. Det er nemlig forskjellige angrep tilgjengelige avhengig av om du bruker ett våpen, to våpen samtidig eller ett stort tohåndsvåpen. Det er forskjellige angrepskombinasjonen innenfor disse kategoriene, så det er en del å mestre.
Tidvis bra slåssing
Nye kombinasjoner kan “kjøpes” når du har samlet inn et visst antall røde, flytende krystaller. Vi må også forholde oss til grønne krystaller (helse) og blå som gir deg muligheten til spektakulære ekstraangrep. Dette konseptet med krystaller som detter ut av drepte fiender eller ødelagte objekter er forsåvidt også velkjent, men brukt i så mange spill at vi ikke skal kritisere dette.
Så, mulighetene for å bytte våpen og dermed bytte angrepskombinasjoner, flotte avslutningssekvenser og enorme mengder blod og gørr gjør kampene i Conan til en rimelig underholdende affære. Men samtidig – fiendene har tendenser til å ligne alt for mye på hverandre, og til tross at kampsystemet i seg selv fungerer bra, kan vi likevel ikke riste fra oss en overveldende følelse av kjedsomhet. Vi dreper, dreper og dreper, drar i noen spaker, redder en og annen naken slavekvinne som lirer av seg smaksløse fraser, og til slutt kommer vi til en boss. Som med 99% sikkerhet avsluttes med en QTE-sekvens som på en velkjent måte krever at du trykker på en rekke knapper innen kort tidsperiode.
Det hele er rett og slett stort sett ekstremt forutsigbart og lite inspirerende.
Spillet klarer heller ikke å variere progresjonen og dynamikken. Gåter er så godt som ikke eksisterende, med unntak av noen svært enkle utfordringer der du må vri på noen brytere og den slags, og samtidig er visse kampsekvenser definitivt for lange. Conan hadde virkelig hatt bruk for strammere regi, for det er mye unødvendig innhold her.
Elver av blod
Utviklingsteamet har i stedet kastet bort tid på å sjokkere med større mengder “voksent” innhold, og gjort kampsystemet så voldelig at det grenser til parodisk. De nevnte nakne kvinnene er også et tydelig nikk til et visst minispill med God of War, men der God of War var voldelig på en intelligent måte, der verdens brutalitet ble gjenspeilet i spillbarheten, der det var en mening bak det hele, er Conan bare smakløs og harry. Og vi har lest vår Conan, vi vet at hans verden er nådeløst og slikt hører hjemme der, det er bare at spillets utviklere ikke har klart å fremstille det riktig.
Og ikke tro at vi har noe i mot voldelige spill, vi gleder oss som unger til Ninja Gaiden 2, men i Conans tilfelle holder det ikke med sjokkerende innhold når spillbarheten ikke lever opp.
Designmessig har spillet både sine gode og dårlige sider. Utviklerne har gjort sitt beste for å skape storslåtte omgivelser fylte med minneverdige øyeblikk. De har også lykkes noen ganger, men samtidig setter de lineære brettene mange begrensninger. Men joda, vi får klatre oppover svære statuer og det hele, og fra tid til annet ser vi glimt av noe som kunne vært et mye bedre spill. Dessverre ødelegges den følelsen ofte raskt av nok en meninsløs kampsekvens med klonede motstandere.
Småstygt
Hadde enda grafikken vært noe å hoppe i taket for – men nei. Til tross for at oppløsningen er høyere og modellene mer detaljerte, kan vi likevel trygt påstå at God of War II på PlayStation 2 er penere enn Conan på PlayStation 3. Det tekniske er kanskje litt mer avansert, men rent kunstnerisk er Conan uinspirert. Samtidig er det tekniske også langt unna de flotteste titlene i nåværende generasjon, Heavenly Sword eller Gears of War knuser Conan fullstendig når det gjelder grafikk.
Det samme gjelder lyden, som til tross for majestetisk orkesterlydspor utmerker seg ikke med noe spesielt. Dessuten høres stemmeskuespillerene som om de kjeder seg, og bare venter på å bli ferdig med innspillingen.
Så slik er Conan, et spill som gjør et par ting ganske så riktig, men er generelt sett komplett uorginalt, til tider direkte kjedelig, og totalt sett rett og slett forglemmelig.
Siden vi testet PS3-versjonen av spillet, kan vi heller anbefale noen andre PS3-spill i stedet: Både Ninja Gaiden Sigma og Heavenly Sword leverer underholdning av høyere klasse, og du kan jo også sette inn din God of War II-disk i PS3en og nyte den.
Annonse
