Personlighet er noe de færreste spill klarer å formidle. Ditt vanlige førstepersons-skytespill handler som oftest om navnløse macho-helter vi stregt tatt ikke får noe forhold til. Kun noen få ekstremt godt designede titler klarer å etablere en relasjon til hovedpersonen, et glimrende eksempel på dette er Half-Life 2, som gjorde oss oppriktig glad i Gordon Freeman, selv uten at han uttalte ett ord.
Nøkkelen til personlighet er å vise spillets helter i uvanlige situasjoner. Dermed gir The Darkness oss et av tidenes mest sjarmerende øyeblikk. Hovedpersonen Jackie, en kaldblodig torpedo for den italienske mafiaen, er på besøk hos sin kjæreste. Og rett som det er får vi muligheten til å slappe av i sofaen ved siden av jenta og se på film. Faktisk fullversjonen av “To Kill a Mockingbird”. Og dermed er et forhold etablert, vi begynner å bry oss om Jackie og jenta hans, hvilket naturligvis får en betydning for senere hendelser.
Gangster med demoner
Men tilbake til start. Hvem er denne Jackie, og hvorfor vokser det tentakler ut av ryggen hans? Vel, han er besatt av noe som heter The Darkness, en eldgammel kraft som arves fra far til sønn. Og i det Jackie fyller 21, kommer The Darkness frem. Den gir Jackie nye, mektige krefter, og lar ham tilkalle hjelp av såkalte Darklings, små troll som angriper motstandere og utfører andre oppgaver for deg.
The Darkness er avhengig av én ting, og det er logisk nok mørket. For å utnytte kreftene for fullt, må du sørge for å skyte ut lysene i nærheten, ellers tappes Darkness for krefter. Og kreftene trenger du – for kraften har mye nyttig for seg. For det første tåler du flere skudd. For det andre, lærer du deg diverse teknikker utover i spillet som gjør det hele lettere for deg. Du kan sende tentaklene av gårde til å snike seg gjennom trange sjakter, du kan flytte på objekter ved hjelp av dem, og angripe motstanderne. Videre utover i spillet får du enda flere veldig kule muligheter, som vi ikke nødvendigvis skal avsløre her.
Annonse
Så har vi disse små Darklings, som kryper ut av portaler i bakken. Utover i spillet får du tilgang til flere typer av dem, tyngre bevæpnet og med nye funksjoner. Meningen er at de i hovedsak skal brukes som dumme, billige hjelpere, som du kan ofre uten å tenke noe mer over det. Pluss at de har noen morsomme kommentarer på lager og liker å kle seg ut i artige kostymer som du kan finne her og der. Du har begrenset kontroll over dem, og kan sende dem av gårde mot fiendene, men det er stort sett det.
Storbymareritt
The Darkness foregår i New Yorks skitne og mørke gater, og gir flott inntrykk av metropolens mer skyggebelagte sider. Knyttepunktet er to T-banestasjoner, hvis utganger fører til diverse områder som Chinatown eller en kirkegård. Ikke misforstå, dette er ikke noe åpen bysimulator av GTA-typen, og de forskjellige brettene består kun av noen gater, men disse gatene er til gjengjeld svært detaljert og nøyaktig fremstilt. Jackie besøker også en rekke innendørslokasjoner, så den fysiske størrelsen på spillet er uansett mer enn godkjent.
Flere ganger føles Darkness like mye som et eventyrspill enn skytespill. Interaksjon med andre familiemedlemmer er viktig, og du blir ofte bedt om å hente spesifikke gjenstander eller snakke med andre personer, men naturligvis er det de intense actionsekvensene som er spillets hjerte.
I tillegg dukker det opp noen sideoppdrag du kan frivillig utføre, uten at vi følte at de betalte seg godt nok. De føltes mest som et nokså billig triks for å forlenge spillet noe.
Syretripp
I tillegg til de New York-baserte brettene, havner vi et par ganger i drømmeaktige sekvenser som tar oss tilbake til første verdenskrig. Naturligvis er det vanskelig å forstå sammenhengen til å begynne med, men alt blir forklart i tide. Disse sekvensene har en helt annen tone enn de “virkelige” brettene, der zombieaktige tyskere angriper oss midt i et grusomt, forbrent landskap, mens sammensydde, halvdøde engelske soldater skriker i smerte eller mumler om selvmordstanker. Ganske intens opplevelse, selv om rent spillbarhetsmessig er disse sekvensene litt mindre gjennomført enn New York-bitene.
The Darkness er ikke nevneverdig langt, som så mange andre singleplayerspill for tiden kan du runde det innen 10 timer, hvis du haster deg. Men det er i det minste 10 svært intense, gjennomførte timer. Det faktum at tempoet fra tid til annen dabber litt av, synes vi stort sett bare er positivt. Det gir som sagt Jackie mer personlighet, og gir oss tid til å forstå figuren bedre. De småfilosofiske kommentarene til Jackie vi kan høre på i stedet for innlastningsskjemer er også noe vi setter pris på, selv om han begynner å gjenta seg selv litt etter hvert.
Om om du er ute etter litt avveksling fra den generelt alvorlige tonen, kan du gå bort til en av de mange telefonkioskene og ringe opp numre du finner rundt omkring. Du får da høre mange humoristiske svarer-beskjeder.
Darkness inneholder også et flerspillerelement, som i hovedsak er ganske tradisjonelt, men gir oss muligheten til å spille som Darklings i tillegg til mennesker. Og begge fraksjonene har dramatisk forskjellige egenskaper. Men i løpet av vår testing slet vi med mye lag og dårlig nettytelse, så vi fikk ikke sette oss så mye inn i multiplayer som vi hadde likt. Mulighetene er nå i alle fall der.
 |
Pent å se på
Spillet ser svært bra ut, med nydelige spesialeffekter og glimrende animasjoner. Selv om teksturarbeidet ikke alltid er like imponerende, og figurene ser av og til nokså plastikk-aktige ut, er dette generelt et veldig pent spill. Kanskje ikke helt på Gears of War-nivå, men uten tvil fullt av nestegenerasjons visuelle triks.
Lydsiden er også svært bra. Spesielt må vi trekke frem ex-Faith No More-vokalisten Mike Patton som spiller selveste The Darkness, og gjør en fabelaktig jobb – og det øvrige stemmearbeidet, utført av noen halvkjente skuespillere, er også meget godt. Musikken likeså.
Så The Darkness ender opp som en flott actionpakke, men er samtidig et spill som stikker langt dypere enn som så. Svenskene i Starbreeze tør å satse litt mer, og berører voksne temaer de fleste spill ikke hadde rørt. Dette er som sagt en tittel full av personlighet og dybde, samtidig som det leverer fremragende, intelligent action. Absolutt vår anbefaling for sommeren.
Annonse
