Dette er fjerde gangen vi begynner på Resident Evil 4. Først den originale utgaven på GameCube, som vi belønnet med velfortjent terningkast seks. Så PS2-versjonen, med litt nedgradert grafikk, men en del ekstra innhold, blant annet et eget sideoppdrag. Så prøvde vi til og med GameCube-versjonen av spillet på Wii, for å teste bakoverkompatibiliteten, da vi først fikk konsollen i hende. Vi unnlot riktignok å spille den kraftig underlegne PC-versjonen.
Poenget vårt er, at nå som vi spiller den Wii-eksklusive varianten, med nytt kontrollsystem og alt som finnes av innhold, er spillet like fordømt bra som det var for to år siden. Vi ble raskt sugd inn i Resident Evils verden, og ble sittende mye lenger enn vi opprinnelig hadde planlagt.
Alt er på plass
Det er ingen tvil om at spillet er den mest komplette utgaven. Både GameCube-innholdet og PlayStation 2-innholdet er samlet i én pakke her, og pakket inn i de pene visuelle rammene som GameCube klarte å prestere. På toppen av dette er kontrollsystemet langt mer komfortabelt. Dette er faktisk det Wii-spillet vi har funnet mest behagelig å styre, foreløpig.
Men la oss spole litt tilbake og snakke om hva som gjør RE4 så flott, uansett plattform.
Annonse
Som de fleste sikkert husker, var RE4 en komplett forandring for serien, som tidligere spesialiserte seg på saktegående zombier, klønete kontrollsystem og pre-rendrede miljøer med fastsatte kameravinkler. Etter flere slappe titler i serien presenterte RE4 en komplett overhaling av konseptet. Vi ble brakt til et helt nytt miljø: den spanske landsbygda, der en ondskapsfull kult dominerer innbyggerne, og der parasitter forandrer dem til blodtørstige mordere.
Stemningsfylt og skummelt
Etter våre første utfordringer i landsbyen og områdene rundt, beveger vi oss videre til nye jaktmarker. Fellestrekket er at uansett hvor spillet foregår, er det hele ekstremt stemningsfylt, detaljert og nydelig. Og tvers gjennom ukomfortabelt. Alle virkemidler i boken benyttes her, fra regn og lynnedslag til uventede og skumle lyder.
Utfordringene økes jevnlig, på en mesterlig måte. Nye motstandere dukker opp akkurat når det passer best, og gamle motstandere får gjerne også nye krefter. Men det er bosskampene som presenterer den største utfordringen, og er virkelig en historie for seg selv. Få spill klarer å underholde oss så mye med herlig designede superskurker, som alle krever en bestemt måte å angripe dem på. Det kan være tøft, men det er tøft på en intelligent og utspekulert måte.
Spillet slenger inn en og annen QTE-sekvens for å krydre det hele, der du avslutter bosskampene eller løper av gårde fra rullende steiner ved å trykke inn bestemte knapper på bestemte tidspunkt. Til slutt har RE4 også en rekke gåter, selv om de færreste av de er virkelig utfordrende, er de nok til å variere spillbarheten.
Resident Evil 4 er et langt, omfattende og utfordrende spill, og de aller fleste med sans for action, skrekk og stemning bør virkelig sjekke det ut.
Deilig styring
Men hva er det som er spesielt med Wii-versjonen?
Naturligvis, kontrollen. Som med så mange andre Wii-spill er dette en potensiell felle. Men Capcom håndterer det mesterlig. Du beveger Leon, som forventet, med den analoge stikken på Nunchuk-kontrolleren. Knappene på Wiimoten har også logiske funksjoner som å åpne diverse menyer og den slags. Men det er selvsagt skytesystemet som er den store forskjellen.
 Se videoklipp fra Resident Evil 4 Wii Edition |
Ved å holde inne B-knappen på Wiimoten, går du inn i siktemodus. Da kan du ikke bevege deg, men styrer kameraet med den analoge stikken. Samtidig peker du med Wiimoten der du vil skyte. Dette er et svært presist system, og langt mer intuitivt enn i de tidligere versjonene av RE4. Og vi skal innrømme at det gjør spillet noe lettere, men det er helt greit for oss.
Bevegelsesfølsomheten utnyttes også når du skal lade om våpenet ditt, svinge med kniven, og i noen av QTE-sekvensene. Du springer for eksempel ved å vifte Wiimoten til høyre og venstre.
Det eneste vi har å utsette når det gjelder kontrollen er at Leon ikke kan bevege seg mens du er i skytemodus. Men dette er spillets feil, som ikke har noe med Wii-versjonen å gjøre. Og på sin måte bidrar dette også til å gjøre spillet mer intenst.
Når alt kommer til alt, er uansett spillet helt herlig å kontrollere på Wii. Vi hadde faktisk ikke ventet oss at det skulle være like godt gjennomført. Vi spilte fem timer i strek uten å føle oss i det minste slitne i hendene. Og kunne sikkert fint sittet fem timer til. Ingen spill siden Zelda har vært så gode å styre på Nintendos konsoll.
Som nevnt inkluderer Wii-versjonen materiale som tidligere var eksklusivt til PS2-utgaven av Resident Evil 4. Vi skulle gjerne sett enda mer, noe Wii-eksklusivt, men dessverre.
 |
Fremdeles pent
RE4 på Wii beholder den samme grafikken vi så på GameCube. Det vil si at spilet ser helt klart noe foreldet ut i forhold til Xbox 360/PS3-eksklusive spill i høy oppløsning og alle de artige spesialeffektene man får nå til dags. Men likevel – RE4 er fremdeles nydelig. Nøkkelen er det kunstneriske, spillet er rett og slett så godt designet, så detaljert, at en mindre skarp tekstur her og der ikke plager så mye. Det er helheten som gjelder. Det er uansett fremdeles noe av det peneste man får på Wii-konsollen, tross alt.
Og det er definitivt den fineste versjonen av RE4 som finnes, Wii koblet opp med komponentkabler i 480p presterer et flott bilde på vår nye, fete TV, og vi har strengt tatt veldig lite å klage på her.
Resident Evil 4 på Wii blir dermed den ultimate utgaven av dette klassiske spillet. Med alt innhold som finnes, den beste visuelle innpakningen og den mest elegante kontrollen, blir spillet et must for Wii-eiere ute etter noe mer blodig og alvorlig enn de mange minispill-samlingene som finnes. Selv om du har spilt det før.
Annonse
