Hopp til navigasjon Hopp til innhold

SPILLTEST: Guitar Hero II

Kultsuksessen får nå sin etterlengtede oppfølger. Gjør deg klar til å rocke!

Singstar du liksom. Ekte menn spiller Guitar Hero. Det første Guitar Hero-spillet tok spillverdenen med storm tidligere i år, til tross for at det i bunn og i grunn bare er et rimelig ukomplisert rytmespill. Men alt takket være denne kontrolleren… Det er tross alt en gitar vi sitter og spiller med.

Men hvis du er en av de uinvidde: Spillet lar deg leve ut dine rockedrømmer ved å spille av en lang rekke kjente rockesanger, mens du trykker på de korrekte, fargekodede knappene. Poengene regnes ut ut fra hvor riktig du trykker, og når du spiller feilfritt, bygges det opp såkalte «multipliers» som ganger poengene dine med maksimalt fire. Og er du flink nok kan du benytte deg av en superkraft som dobler poengene dine ytterligere.

Guitar Hero er morsomt nok alene, men absolutt ingenting slår to kontrollere i tandem (og store mengder øl, helst). Det første spillet lot to spillere konkurrere mot hverandre. Oppfølgeren bygger videre på konkurranseinstinktet.

Mer enn mer av det samme

Det er nemlig ikke bare nye låter vi snakker om her. Guitar Hero II har en hel rekke forbedringer og nye funksjoner. For nybegynnere, for eksempel, finnes det nå en utvidet treningsmodus.

Du kan nemlig velge en hvilken som helst låt, vanskelighetsgrad, og hvilke deler av låten du vil øve deg på. For eksempel kun refrenget. Deretter kan du bestemme i hvilken fart sekvensen skal avspilles. Det betyr at du kan i praksis finpraktisere én bestemt solo du har slitt med, helt frem til du kan samtlige noter utenat.

Og det trengs. Guitar Hero II øker nemlig vanskelighetsgraden merkbart i forhold til forgjengeren. Allerede på medium (den andre av de fire vanskelighetsgradene) er det lett å bli overrumplet. Vi har knapt nok turt å forsøke oss på hard foreløpig. Utviklerne prøver helt klart å tilfredsstille sine dedikerte fans, men det er en viss fare for at nykommere skremmes vekk.

Før vi kommer i gang med karrieremodusen, merker vi at et par nye karakterer er lagt til – blant annet den tjukke, norske blackmetal-rockeren Lars Ümlaüt. Det er også flere gitarer, flere muligheter å pynte dem, generelt diverse kosmetiske forbedringer. Etter at du har spilt gjennom en låt, kan du også gå gjennom en mer detaljert analyse av hvordan du klarte deg.

Nok å sette fingrene i

Progresjonen gjennom karrieremodusen er også bitte litt annerledes. Etter å ha spilt tre sanger i hver kategori, blir du bedt om ekstranummer. Spiller du det, låses denne sangen også opp. Til sammen ender du opp på fem sanger innen kategoriene. Alt i alt er det 40 sanger fra kjente artister med, og en del flere låter fra ukjente undergrunnsband.

Sangutvalget føles litt svakere enn i det første spillet. Det er nokså mye fyllmateriale her, med færre virkelig kjente spor, og flere middels berømte artister. Eller kjente artister med mindre kjente sanger. Vi stusset i alle fall litt når vi så på listen første gang, men faktum er at selv de mindre populære låtene er moro å spille. Og når de krydres med klassikere som «Killing in the Name Of» eller «Sweet Child O’Mine» er alt tilgitt. Vi har det gøy.

Det er spillets flerspillermuligheter som er den virkelige stjernen her. Du kan naturligvis spille mot hverandre på samme måte som i det forrige spillet, altså at begge spillerne spiller forskjellige sekvenser fra samme låt. Men for å unngå unnskyldninger om at man fikk de vanskelige delene av låten, er det nå også mulig å få servert akkurat de samme notene for begge spillerne. Dermed er sjansene jevnet ut.

Sammen

For de mindre konkurranseinnstilte er det nå også introdusert en kooperativmodus. Der velger du en sang, og spiller den sammen, ikke mot, en venn. Den ene spiller gitar, og den andre kan spille bass – eller rytmegitar. Du kan altså spille gjennom låtene på en vennskaplig måte, uten å stresse med poeng. Enda bedre, de to deltakerne kan spille på forskjellige vanskelighetsgrader, selv om de spiller sammen. På denne måten blir ingen ekskludert.

Noe mer? Bitte litt penere grafikk, nye arenaer med nye animasjoner og widescreen-støtte runder av denne glimrende pakken, som definitivt vil tilfredsstille Guitar Hero-elskere. Dessverre er så godt som samtlige sanger fremdeles fremført av coverband, og dessverre er det fremdeles en pengeinvestering å gå til innkjøp av to gitarer. Men det er så til de grader verdt det. Guitar Hero II er et fantastisk partyspill.

Alle som eier Guitar Hero har sikkert allerede bestilt seg oppfølgeren, så vi trenger vel ikke å overbevise dere. Men er du ukjent med konseptet, kjør på, dette vil du ikke angre på. Eller hvis du er på utkikk etter en perfekt julegave til en PlayStation 2-eier. For et glimrende spill.

Og vi glemte én ting, forresten. Gitaren som følger med er nå rød. ROCK!

Stikkord: playstation_test, spilltester, testprodukt