Hopp til navigasjon Hopp til innhold

SPILLTEST: Ninety Nine Nights

Hvordan føles det å nedkjempe tusenvis av monstre? Ikke så bra.

Da Xbox 360/PlayStation 3-generasjonen av spillkonsoller ble introdusert i 2005, var en av de tingene vi forventet oss fra de kraftige maskinene muligheten å tegne enormt antall med motstandere, som alle hadde tilstrekkelig med intelligens – og samtidig så bra ut rent visuelt. Med andre ord ventet vi oss massive slag, med antall deltakere tidligere ikke sett i spill.

Ninety Nine Nights (N3) var fra dag én et av de spillene som lovet oss nettopp en slik opplevelse. Massive armeer møttes på enorme, vakre sletter, spektakulære angrepskombinasjoner lyste opp omgivelsene med sine eksplosive resultater, vi digget det rett og slett. Det er lett å bli imponert av slikt på diverse pressevisinger, N3 er et spill med et umiddelbart tiltrekningskraft på slitne journalister.

Men virkeligheten er annerledes.

Hele problemet med N3 er at det forsøker å skjule sin enkelhet med unødvendige og dårlig gjennomtenkte elementer. Essensen er at N3 er et utrolig enkelt spill. Du har to angrepsknapper, og du kommer temmelig langt ved å trykke på dem frenetisk, uten å tenke på kombinasjoner, uten eleganse eller planlegging. Du kan «button mashe» deg gjennom hele spillet, så å si.

Derfor har utviklerne laget en rekke kunstige vanskelighetselementer, som skal gjøre opplevelsen mer krevende. Resultatet er imidlertid bare frustrasjon.

Trykk fort og mye

N3 plasserer oss, som så mange andre asiatiske spill, i et fiktivt eventyrverden, med pompøse helter med fancy hårfrisyrer. I utgangspunktet spiller du som et søskenpar, men flere figurer låses opp etter hvert. Spillbarheten er ingen hjerneutfordring, det er rimelig tradisjonell tredjepersonsaction, bare at nå kjemper vi mot langt flere fiender enn noen gang tidligere. Og det er på 360, så det ser rimelig pent ut.

N3 er mer eller mindre en spirituell oppfølger til serier som Dynasty Warriors eller Kingdom Under Fire. Prinsippet i de fleste oppdragene er å bevege seg på temmelig store, åpne brett, og rett og slett jevnlig møte på motstand, som må nedkjempes. I og med at spillet kun handler om disse kampene, er det ikke rom for spesielt mye variasjon i oppdragene, det er derimot omgivelsene og fiendene som forandrer seg.

Som sagt er kampmekanikken utrolig enkel i utgangspunktet. De to angrepsknappene brukes til å sy sammen flotte kombinasjoner av spektakulære bevegelser. Men du kommer langt uten å tenke på disse kombinasjonene, ved å bare trykke så mye og så raskt som mulig. Ja, det blir fort kjedelig, repetitivt, ensforming. Og direkte fysisk slitsomt. Vi får vondt i fingrene.

Håpløse hjelpere

Illusjonen av å være en del av et stort slag opprettholdes ved at du som regel har ganske mange vennlige soldater på din side. Dermed er deg deg og din hær versus fiendene, noe som ser spektakulært ut. Men når vi ser litt nærmere på systemet, merker vi at de vennlige soldatene er faktisk så godt som komplett ubrukelige. De gjør knapt skade på fiendene, og det er til slutt alltid opp til deg å avslutte kampene. Spesielt irriterende er det hvis det kanskje er noen ytterst få motstandere igjen, og dine soldater klarer ikke å drepe dem en gang. Så du må kaste bort tiden på å finne det ene trollet som må slaktes.
Når du dreper de slemme, slipper de løs røde sjeler, et så tradisjonelt element av japansk-designede kampspill. Disse sjelene flyter gjennom luften til deg, og bygger opp dine ekstraangrep. Har du utført mange nok av disse, bygges det ultimate superangrepet opp. Spektakulært, alt dette, og definitivt ødeleggende.

KLIKK HER FOR FLERE BILDER

Det er i slike øyeblikk N3 fungerer. Det er mange stunder der vi skaper ødeleggelse, slakter tusener, nyter denne eksplosjonen av vold, som er så fargerikt fremstilt, med et smil om munnen. N3 har definitivt potensial.

Lagrehelvete

Men så kommer frustrasjonene. Nettopp det vi nevnte på begynnelsen, billige måter å øke vanskelighetsgraden på. For eksempel det at det er klin umulig å lagre underveis i brettene. For å si det enkelt: Det kan fort ta 30-45 minutter å kjempe seg gjennom et brett. På slutten møter du en mektig boss, og hvis han dreper deg, er det rett tilbake til begynnelsen av nivået. Ingen nåde. Uendelig frustrerende.

Og bossene er ofte urettferdig vanskelige. Ikke minst fordi det er så vanskelig å faktisk få skadet dem! Det er nemlig slik at hvis noen av dine soldater angriper i samme øyeblikk som du slår, gjør ikke dine angrep noen skade. Og i en kaotisk situasjon, der mange av de datastyrte soldatene prøver å slå bossen sammen med deg, blir bosskampen alt for lang, alt for masete, alt for frustrerende. Og det forekommer gang på gang.

Videre kan vi også klage på filmklipp som har tendenser til å dukke opp mens du er midt i et slag, gjerne midt i en fet angrepskombinasjon, med det resultatet at angrepet ditt blir avbrutt.

Men den største frustrasjonen av alle er at spillet rett og slett er rimelig kjedelig. Lite inspirerende til å fortsette. Repetitivt.

Hadde det enda vært helt fantastisk rent teknisk… Men N3 er ikke banebrytende vakkert heller. Joda, grafikken er flott. Karakterene er fine, omgivelsene skarpe. Animasjonene er det ikke mye å utsette på. Men soldat- eller trollmassene ser temmelig like ut hele tiden, beveger seg identisk, og helheten mangler rett og slett det lille ekstra.

Og når stemmene til hovedpersonene i tillegg er grusomt elendige, blir vi litt oppgitt.

Så til tross for store forventninger, ender N3 opp som et middelmådig spill. Det har sine øyeblikk, uten tvil. Det har potensial til å underholde. Men med så mange irritasjonsmomenter som rett og slett ødelegger opplevelsen, blir det hele en midt-på-treer. Spar helst pengene, det er mange bedre spill på horisonten.

Stikkord: spilltester, testprodukt, xbox360_test