SPILLTEST: Prey

Vi husker andre halvdel av nittitallet, lenge før vi begynte å jobbe i spillbransjen. Vi satt og siklet over ferske utgaver av PC Gamer, som jevnlig omtalte alt det nye og hotte innenfor førstepersonssjangeren. Navn som Half Life, Unreal, Prey, Duke Nukem Forever, Daikatana og Quake 3 pirret vår nysgjerrighet med lekre skjermbilder og lovnader om revolusjonerende spillbarhet. Og vi hadde ingen PC på den tiden, så vi kunne bare sikle.

I dag er noen av dem blitt klassikere, andre floppet, og noen har aldri kommet ut.

Og noen kom ut forrige fredag.

Lang ventetid

Vi tviler på at det er så mange som konsekvent har ventet på Prey i ti sammenhengende år, men faktum er likevel at utviklingen av spillet begynte i 1995. Spillet har nå heller ikke vært under kontinuerlig utvikling hele den tiden. Prosjektet ble lagt på is en rekke ganger, og den Prey vi ser i dag startet sin utvikling i 2001, da Human Head tok over ansvaret og begynte helt på nytt. Les forresten denne artige artikkelen om Preys historie her.

Men mye av konseptet fra Preys originale design er fremdeles på plass i det nye spillet. Først og fremst portal-teknologien, som gjør det mulig for, vel, portaler, å åpnes for rask transport mellom forskjellige steder i spillverdenen. Fiender teleporterer jevnlig inn gjennom disse portalene, og du kan selv gå gjennom dem. Kule visuelle effekter lar deg titte gjennom portalene og se hva som er på den andre siden. Morsomt nok, men strengt tatt ikke dramatisk annerledes enn å gå gjennom en hvilken som helst annen dør. Portalene dukker tross alt på forhåndsdefinerte lokasjoner, og tar deg til forhåndsdefinerte bestemmelsessteder. Det er ikke noe frihet i det, det bare ser tøft ut.

Et annet unikt konsept er gravitasjon. Stadig vekk langs dine vandringer i det enorme romskipet snus brettene opp ned. Dette åpner for mange interessante gåter, når du selv må endre på rommets gravitasjon for å komme frem til en dør som tilsynelatende henger sidelengs på en vegg langt borte. Mange andre steder møter du på hvite, magnetiske �stier� som lar deg vandre langs veggene eller på taket. En kul ide, godt gjennomført og som varierer spillbarheten betraktelig.

Ut av verden-opplevelse

Selve området spillet foregår i er også temmelig spesielt, om ikke nødvendigvis helt banebrytende. Hele Prey finner sted på innsiden av et gigantisk, sfærisk romskip som befinner seg i nærheten av jorden, og hvis innbyggere kidnapper mennesker som er deres primære næringskilde. Du er en ev de kidnappede, men blir satt fri til å redde din kjære, og naturligvis ødelegge hele jævelskapet til slutt.

Romskipet er en blanding av organisk vev og avansert teknologi. Overalt velter motbydelige kjøttstykker frem mellom syntetiske, metalliske vegger og dataskjermer. Kombinasjonen av det levende og døde er interessant, selv om rent utseendemessig skiller ikke det hele ser dramatisk fra andre sci-fi-baserte skytespill. Det er det unike designet på brettene, med alle gravitasjonsmulighetene de byr på, som er det virkelig nyskapende her.

Det er et par andre elementer som skiller Prey fra andre. Helten Tommy er indianer, og hans meget spirituelle bestefar viser ham etter hvert et par triks som gjør det hele lettere. For det første, kan du ved ett knappetrykk gå ut av kroppen din. Din spøkesesaktige form kan nå områder som er utilgjengelige for �vanlige� Tommy. Dermed kan du låse opp dører, aktivere diverse tekniske innretninger og til og med angripe intetanende fiender. Dette åpner også for et par morsomme gåter.

Evig liv

For det andre kan du ikke dø i Prey. Eller jo, selvsagt kan du bli drept, men et dødsfall bringer deg bare til et mystisk område der du skyter ned flyvende spøkelser som lader opp helsen din på nytt. Etter noen sekunder havner du på nøyaktig samme sted der du døde, midt i den samme kampen som drepte deg, men med påfylt helse. Men andre ord, du slipper å lagre rundt hvert hjørne, slipper å spille gjennom irriterende sekvenser på nytt. Spillet er umulig å ikke fullføre, du danser deg gjennom de åtte timene det hele varer uten noe særlig utfordring. For å være helt ærlig, vi liker ikke vanskelige spill, så for oss personlig er dette en kul løsning � men purister som krever en skikkelig vanskelighetsgrad vil finne Prey latterlig lett (det finnes da riktignok en høyere vanskelighetsvariant i spillet).

KLIKK HER FOR FLERE BILDER

Så vi har portaler, gravitasjonsgåter, mulighet til å gå ut av kroppen, en solid bakgrunnshistorie og flott grafikk levert av Doom III-motoren. Et av de bedre FPS-spillene i nyere tid, altså?

Ikke egentlig. Til tross for alle disse interessante elementene, er Prey rimelig ordinært, når alt kommer til alt. Progresjonen er som skytespill flest. Du får jevnlig tilgang til kraftigere våpen, og møter på kraftigere fiender. Kampene byr på ingenting nytt, det er ikke noe kunstig intelligens av betydning å spore opp her, til og med selve designet på fiendene er rimelig tradisjonelt. Til tross for alle portalene og deres fancy visuelle effekter, er det fremdeles bare snakk om dører som åpner seg når du har utført riktige oppgaver. Hadde det ikke vært for gravitasjonselementet, som underholdt oss veldig mye, ville Prey vært et skikkelig A4-FPS, som ikke har fulgt nevneverdig med i tiden.

Når vi i tillegg får en flerspillermodus, som baserer seg kun på klassisk deathmatch, begynner varigheten til Prey å synke nevneverdig.

Selv lydarbeidet lukter budsjettinnsparing. Hoverpersonen Tommy må ha en av de mest amatørmessige og irriterende stemmene på lang tid, og de andre stemmeskuespillerne gjør ikke noe særlig bedre jobb. Selv om Tommy har et par artige kommentarer i løpet av spillet.

Ingen klassiker

Så Prey blir litt blandet drops til syvende og sist. Vi hadde det gøy med spillet, rent personlig. Innholdet var drivende nok til at vi kom oss helt gjennom � og ser frem til en oppfølger som det hintes om på slutten. Men Prey er langt ifra noe mesterverk, noe ny Half Life, det er bare nok et skytespill som klarer å underholde fansen av sjangeren, men bringer lite nytt til bordet.

Men gravitasjonsbryterne er tøffe!